Absurd regelverk. Utlendingsdirektoratets saksbehandling har gått for tregt i lang tid. Offisielt forklares dette alltid med det høye antallet søknader. Det som derimot ikke nevnes, er at saksbehandlingen er teknisk utdatert og sjokkerende ineffektiv. Dessuten baserer søknadsprosessene seg på et til dels absurd regelverk som tvinger titusener av allerede registrerte innvandrere gjennom en papirmølle av dimensjoner.

Saksbehandlingstiden er bare toppen av isfjellet. Den jevne innvandrer som ønsker tilknytning til kongeriket Norge, må gjennom helt andre prøvelser enn venting. Jeg har selv gått hele løpet, fra arbeidstillatelse til familiegjenforening til bosetting. Jeg har opplevd nedverdigende behandling, feilinformasjon og feiltolkning av regelverk, mangel på samspill av etater, en opplysningstjeneste som ikke vet spesielt mye, stadig økende priser på søknader og, ikke minst, et papirvelde som tar pusten fra enhver.

I 2009 behandlet Utlendingsdirektoratet (UDI) søknader fra over 100000 mennesker. Man skulle tro at innvandringsbyråkratiet forvalter så store mengder data konsekvent elektronisk, at de samarbeider med andre forvaltningsmyndigheter og at de prøver å effektivisere i så stor grad som mulig. Slik er det dessverre ikke.

Kopimaskin viktigste redskap

I søknadsprosesser rundt familiegjenforening og opphold, må innvandreren ikke bare fylle ut ett og samme skjema én gang, men både tre, fire og fem ganger. Alt blir registrert og sjekket i flere runder: fødselsdato, bosted, jobb, inntekt, ligning, norskkunnskaper, pass, gamle tillatelser. Og så tas det kopier. Mange kopier, hver gang. Kopimaskinene ser ut til å være UDIs viktigste redskap. Selv om alt finnes lagret fra før, hos Nav, folkeregisteret og politiet. Om dette skyldes mangelfull arkivering, mangel på moderne utstyr eller mangel på samarbeidsevne, vites ikke. Men tanken på at dette foregår hver eneste dag over politistasjoner i hele landet, er nedslående.

Papirmøllen er ikke bare tungvint, den koster også flesk. Tenk om UDI og politiet heller kunne brukt tid og ressurser på illegale innvandrere, og på de tilfellene der det er mistanke om juks eller kriminelle handlinger.

Meningsløst regelverk

Og så er det regelverket. Deler av det virker rett og slett meningsløst. Ta for eksempel prosessen rundt bosettingstillatelse. Permanent bosettingstillatelse kan man tidligst søke etter tre år, på grunnlag av andre tillatelser og etter gjennomført norskopplæring. Når man så søker, virker det som om man nettopp har satt sine bein på norsk jord.

Absolutt alt av opplysninger må fylles ut på nytt, samtlige attester, dokumenter og vedlegg av et samlet liv leveres inn atter en gang. Selv om den norske stat har samtlige opplysninger fra før.

Forresten, ikke alle: I tillegg må man nå liste opp samtlige reiser ut av Norge gjennom de siste tre årene. Med nøyaktig dato for utreise og innreise, oppholdsland og målet med reisen. Partneren, i mitt tilfelle innfødt nordmann, må gjøre det samme. Dette opplyses det ikke om på noe tidspunkt gjennom de tidligere søknadene. Jeg spør: Hvem har alle reisedatoene fra de siste tre årene i hodet eller notert ned? Hva skal UDI med min manns reiseinformasjon?

Driver staten gjøn med folk?

På grunn av Schengen-avtalen, som Norge er del av, finnes ingen grensekontroller i store deler av Europa lenger. Jeg er EU-statsborger og kan reise fritt innenfor Schengen. Ingen toll- eller passkontroll overvåker hvor jeg reiser, hvor ofte eller til hvilket formål. Så når jeg etter mye leting lister opp reisene mine, kan ikke norsk politi kontrollere noe av dette.

Tror UDI virkelig at jeg frivillig hadde listet opp mitt tremåneders opphold i en afghansk terroristleir om jeg hadde vært der?»

Det synes ikke å være så farlig heller. Da jeg leverte søknaden, medga politibetjenten hos innvandringspolitiet at de ikke kunne kontrollere om opplysningene var korrekte: «Vi bare følger regelverket», var kommentaren jeg fikk på spørsmålet om hva som var vitsen med det hele. Jeg fikk en følelse av at staten driver gjøn med meg. For søknad om statsborgerskap må man forresten liste opp alle reisene fra de siste ti årene.

Hensikten med opplegget, å sile ut innvandrere som oppholder seg for mye i herkomstlandet, er i utgangspunktet fornuftig. Men det må da kunne gå an å tilpasse kontrollen den moderne virkeligheten? I det minste bør kontrollen være reell og bestå av mer enn en reiseliste. Eller tror UDI virkelig at jeg frivillig hadde listet opp mitt tremåneders opphold i en afghansk terroristleir om jeg hadde vært der?

Like tragisk virker UDIs «kontroll» av ekteskap. Enda et irriterende, nytteløst skjema. Jeg giftet meg i Norge, etter flere års samboerskap. Alt er registrert hos folkeregisteret og hos politiet, men likevel ikke nok når man søker om bosetting. I tillegg krever UDI en skriftlig erklæring av min mann om at ekteskapet er «ekte». Hvilken verdi har dette papiret? Blir et eneste proformaekteskap avslørt på denne måten? Neppe. Men det bidrar enda litt mer til følelsen av å ikke være troverdig, å bli mistenkeliggjort fra statlig hold.

Prisene går opp, servicen ned

Utlendinger må betale hver gang de leverer en søknad. Greit nok. Ikke greit derimot at prisene på alt fra førstegangssøknad til fornyelse av søknader er gått kraftig opp de siste få årene, mens saksbehandlingstiden bare er blitt lengre. Hvem ellers gidder å betale mer for dårligere service? Men innvandrere har jo intet valg – bortsett fra at de kan la være å komme hit og opparbeide seg rettigheter – så her ser vel staten sitt snitt til å håve inn en ekstra slump penger.

En villet strategi?

Jeg skjønner at folk som skal få varig opphold i Norge, skal kontrolleres. Jeg støtter tanken fullt ut. Men det får være grenser for hva innvandrere og deres ektefeller, som er i jobb og som har samtlige papirer i orden, må gjennom av meningsløse hindre. Etter seks år som «sak» i systemet, lurer jeg saktens på hva som egentlig ligger bak elendigheten. Er alt dette «bare» en fallitterklæring av norsk utlendingsforvaltning, eller er det en villet strategi; papirmøllen som skanse mot innvandring?

Hvis utlendinger skal være velkomne i Norge, bør man ikke formidle det motsatte inntrykket gjennom hele den formelle integreringsprosessen.