Viktig debatt. I en kronikk i Aftenposten den 29. august skriver kulturredaktør Knut Olav Åmås under tittelen «Det likegyldige jubileet» med referanse til Bjørnson-jubileet om hvordan norske kunstnerjubileer er i ferd med å bli en likegyldig og konsekvensløs eventindustri. Det reiser en interessant debatt ikke bare om hvordan vi skal feire eller markere kunstnere som vi synes det er viktig å holde oppmerksomheten omkring. Det reiser også et spørsmål om vi i det hele tatt skal gjøre det og hvorfor. Det er en debatt jeg hilser velkommen. Som medansvarlig for forfatterjubileer tre år på rad, er Nasjonalbiblioteket opptatt av refleksjon omkring dette.

Verdig

Når Kulturdepartementet har bidratt til å markere forfattere, har det vært ut fra ambisjonen om å få til en verdig feiring av forfattere og andre kunstnere. Det dreier seg om kunstnere som har betydd noe for oss som folk og nasjon og i de fleste tilfeller også ut over Norge. Da Nasjonalbiblioteket fikk i oppdrag å ta ansvaret for markeringen først av Wergeland (sammen med Eidsvoll 1814 og Riksarkivet) og senere for Hamsun og Bjørnson, var det for å forankre slike feiringer i en institusjon som har ansvar også når det ikke er jubileumsår.

Gjennom å forankre markeringen hos noen som har et løpende ansvar for å ta vare på kulturarven vil feiringen kunne gå inn i en langsiktig tenking og kompetanseutvikling.

Samarbeider

Ut fra samme tankegang velger Nasjonalbiblioteket å samarbeide med andre som har ansvar i det daglige. Hamsun-kommunene og Riksteateret for Hamsun, Aulestad, Bjørnsonfestivalen og Nationaltheatret når det gjelder Bjørnson. I begge tilfeller har vi også tatt med forskere i prosjektarbeidet for å sikre en faglig tyngde i formidlingen. Slik håper vi både å forsterke satsinger som allerede finnes, utnytte kompetanse og ressurser som kan peke fremover på noe varig og ikke minst å spre formidlingen i Norge og utlandet gjennom et mangfold av tilnærminger. Det nasjonale lever flere steder enn i hovedstaden.

Oversett

I hvert av jubileumsårene har det vært noen hovedbegivenheter som har markert det offisielle nasjonale engasjementet. Det har til dels vært spektakulære begivenheter, eller eventer som Åmås kaller det – som vises. De har syntes så godt at også mediene har fanget dem opp. Hovedtyngden av tiltak har imidlertid gått media forbi. Som en innledning til alle de tre nevnte forfatterjubileene sendte Nasjonalbiblioteket ut hundrevis av brev til kunnskaps- og kulturinstitusjoner, bl.a. universitet, skoler, bibliotek, forlag og teatre med oppfordring om å sette jubilanten på dagsorden i undervisning, forskning eller repertoar. Langt på vei mener vi å ha lykkes i å få til denne dugnaden for markering som viser at mange rundt omkring i landet har et forhold til de forfatterne det gjelder. På nettstedene som er opprettet i Nasjonalbiblioteket har vi registrert stor aktivitet og interesse, og vi vet at det skjer mye som vi ikke greier å fange opp.

Summen av den satsingen som er gjort, utgjør mange ganger det beløpet staten gjennom Nasjonalbiblioteket har gått inn med. Slik bør det også være om jubileene skal ha et reelt nasjonalt eierskap og ikke være en statlig styrt begivenhet. Nasjonalbiblioteket har med statlige midler lagt til rette for at så mange som mulig skal bidra til å belyse så mange sider som mulig av den jubilerende forfatter.

Digital oversikt

Det er blant annet gjort gjennom nettsteder for markedsføring, digitalisering av innhold, bokutgivelser og gjennom vandreutstillinger. I Bjørnsonåret blir det for eksempel vist plakatutstillinger i 130 folkebibliotek i Norge.

Noe av det mest varige Nasjonalbiblioteket gjør er å lage bibliografier. For Bjørnson er det laget en stor digital oversikt over hans artikler og litteratur. Her vil 4000 dokumenter være søkbare og til hjelp for eksempel for Edvard Hoem som skriver biografi – eller for andre som søker kunnskap om Bjørnson.

Et skoleopplegg har vært en ingrediens i alle de tre jubileene. For Bjørnson har tema for undervisning vært det samme som den polemikk Nasjonalbibliotekets utstilling har hatt med «bautaen»: minoriteters interesse, likestilling, nasjonsbygging og internasjonal politikk. Det er et viktig symbol nettopp å sette bautaen i midten for å diskutere ham. Poenget er å utfordre klisjeer og sette i gang tanker for vår tid. Så må det selvfølgelig være ulike meninger om hvorvidt vi lykkes med dette.

Men – vi som har ansvaret for å legge til rette greier ikke å belyse Bjørnson alene. Forlagene må bidra. Forskerne må bidra. Lærerne må bidra. Mediene må bidra. Mediene må bidra dobbelt: både til å dekke de mindre spektakulære begivenhetene og føre en debatt i sine kanaler.

Det er viktig for oss at fokus på enkeltkunstnere ikke blir så sterk¿ at det kaster skygge på de mange som til sammen utgjør vår historie og samtid»

Det finnes ikke noen fasit på hvordan en skal feire forfattere, og det er viktig som Åmås også er inne på at det skjer fornyelse i måten å gjøre det på.

En løpende debatt

Jeg deler Åmås’ engstelse for at det skal gå inflasjon i nasjonale kunstnerjubileer. For det første gjør det at de drukner i hverandre og av den grunn blir et gjesp. Verre er det at det kan oppfattes som en slags kanonisering og autorisering av den enkeltes kunstneriske kvalitet. Det vil selvfølgelig være en del av grunnlaget for markering, men det dreier seg om mye mer i forhold til samfunnsutvikling, åndshistorie, det internasjonale og så videre, som Bjørnson er et eksempel på. Ingen instans alene kan autorisere en forfatters posisjon. Det kan heller ikke underlegges «politiske» vedtak. Det må være en del av en løpende og åpen debatt, i og utenfor jubileumsår.

I skyggen

Nasjonalbiblioteket og andre nasjonale institusjoner vil alltid ha sitt ansvar for å ta vare på kunstneres og andre samfunnspersoner og institusjoners historie. Det gjør vi gjennom dokumentasjon og tilrettelegging for forskning og debatt. Det er viktig for oss at fokus på enkeltkunstnere ikke blir så sterk at det kaster skygge på de mange som til sammen utgjør vår historie og samtid. Det er en utfordring i vårt eventfokuserte samfunn å greie denne balansen. Festivaliseringen innen kunst- og kulturformidlingen har spennende muligheter for å skaffe oppmerksomhet omkring flere ting på en arena i nye og spennende formidlingsformer. Men det kan gå på bekostning av utviklingen av de enkelte kunstformer, i for eksempel teatre og kunstinstitusjoner.

For å få til best mulig mangfold trenges evaluering og løpende debatt. Når det gjelder forfatterjubileene Nasjonalbiblioteket har ansvaret for, vil vi dokumentere og rapportere det som skjer så langt vi har oversikt. Andre må evaluere, for eksempel et forskningsprosjekt?