De onde heltene

Aftenpostens journalist Marius Mørch Larsen skriver 22. september om Oliver Stones film Wall Street (1987), at «næringslivstopper og økonomistudenter over hele verden har knuget både filmen og Michael Douglas som Gordon Gekko til sitt bryst».

Med Gekko, sier han, fikk finansfolk, bankfolk og meglere «en kul, totalt politisk ukorrekt superhelt». Overskriften på hans kommentar er «Wall Street – endelig ble det kult å like penger».

Vel. Hvem er Gordon Gekko?

Han er skurken. Og filmen handler om hva som skjer når den amerikanske drømmen om frihet og rikdom ikke er matchet av et snev av en moral om redelighet og verdien av hardt, ærlig arbeid. Den handler om dødssynden grådighet.

Problemet, kunne man si, er at filmen er vellaget, og trekker seerne helt inn i skurkenes verdensbilde. Michael Douglas forfører. Nær alle replikker er visdomsord, fraser og oneliners. Den mest berømte er Gekkos «greed - is good».

Og folk lar seg åpenbart lure. «People love the Devil», er Oliver Stones kommentar.

Slaven Gekko

Larsen skriver at Gekko var «en person som oppfylte den amerikanske drømmen om å være selvgjort og velgjort». Nei. Gekko sviktet den amerikanske drømmen. Han er en slave, av penger, ingen fri mann. Han spekulerer med andres nød som risiko. Feigt og usselt.

Budd Fox, hovedpersonen, er ung og uerfaren, har initiativ og vil noe med sitt liv, men han har ikke selvstendighet og mot nok til å leve sitt eget liv. Han er naiv, har Gekko som superhelt, og blir med på leken.

Mangler kjærlighet

Grådighet og ondskap skildres godt av J.K. Rowling i bøkene om Harry Potter. Den onde, Voldemort, er en tyv; stjeler fra barnsben av. Han mangler evne til å ta imot; elske. Han stiller seg utenfor alle fellesskap han ikke kan kontrollere.

Han er misunnelig på andres forbindelse med virkeligheten, en forbindelse bare kjærlighetsforhold gir; kjærlighet til verden, til livet, til andre mennesker. Den grådige er fattig og tom, bærer ikke, men må eie og ha mer og mer, penger, ting og andres liv. Andre mennesker er midler for ham. Han søker makt over dem. Levende eller døde. Kjøpt og betalt. Truet. Underkuet. Vel, dere skjønner.

Uten takk

Grådighet kan føre til en form for ondskap. Det handler om å eie for å skjule seg, og herske; heve seg over andre. Det handler om å være uten takk, et tomt sluk, uten evne til å hengi seg og kjenne ansvar.

Gekko er en patetisk skikkelse. En stakkar. Du blir ikke mindre stakkarslig om du kler deg i skreddersydde klær og har stor makt. Vi som enten logrer med halen og gir gekkoene sosial anerkjennelse, eller som kjemper imot og kaller en dust for en dust, vi har også makt. Om vi vil eller ei.

Mange helter

En annen filmhelt, Robin Hood i Ridley Scotts nye film, blendes selvsagt ikke av rikdom og ymse djevler i forkledning. Han kjemper imot. Det kryr av helter. Hvorfor velge den djevelske?

Megleren Bud kommer seg opp i verden ved å inngi seg med Gekkos metode — bryte loven. Han forelsker seg i Darian, en interiørkonsulent som er i lomma på Gekko. De har fin middag i Buds nye, eksklusive leilighet. «Den er perfekt», sier Darian. «Den er for perfekt», svarer Bud. «La oss ikke engang spise. La oss bare se på den ... tenke på den».

Klisjéspørsmålet «Hvem er jeg?», stilt alene ut i natten, kommer etter at det abstrakt-ridde måltidet (og sexen) er unnagjort. Hvem er han blitt? Han beveger seg på overflaten. Falsk. Gjør seg til.

Han tørr ikke være Bud, ærlig og redelig, helt og fullt. Som gekkomann er han ikke til stede i verden, og da er hverken sex, mat eller leiligheter mye verdt.

Erkjenner feil

Det er sangen «Fly me to the moon» som åpner filmen. «Med andre ord, vær så snill, vær sann, med andre ord: Jeg elsker deg.» Buds «problem» er at han har samvittighet og kjærlighetsevne. Han kan erkjenne sine feil.

I begynnelsen sier han «Det er ikke lenger noe adelig i fattigdom, far». Men han er genuint stolt av sin arbeiderfar.

Darian står i gjeld til Gekko; han kan frata henne alt. Slik får svake mennesker makt over andre, ved å binde dem til seg på ymse vis.

Personene Bud og Darian viser hva som er gekkoers vann å fiske i: vår menneskelighet, lengselen etter å elske og bli elsket, bli sett, være del av et miljø, trygg, i et fellesskap. En av gutta. Folk gjør nesten hva som helst for å være innenfor. De fraviker sin moralske gullstandard. Og begynner å spille - med andres liv.

De omfavner for eksempel bullshit som Gekkos: «Du og jeg er like, Darian. Vi er smarte nok til ikke å kjøpe den eldste myten av alle - kjærlighet.»

Harry Potter finner ut hva som er Voldemorts svake punkt: Han kjenner ikke kjærlighetens kraft. Han skammer seg over sin families fattigdom.

Ikke helt

BI brukte klipp av Gordon Gekko i en reklame for skolen, forteller Larsen. De «mangler en moralsk helt», mener han. Og Budd når ikke opp som helt fordi han «tystet» på Gekko. Men Budd er uansett ikke filmens helt. Samfunnsmoralen i enkeltindividene, også i Budd, har rolle som helt.

Men Budd avslørte en forbryter som ville fortsatt å skade andre. Han angrer, og gjør rett og skjell for seg.

Det er kanskje ikke «sexy» i Gekkos kretser, men der lever altså folk uten kontakt med realitetene og resten av samfunnet, og noe mindre kraftfullt og mandig finnes knapt.

Samfunnet finnes ikke ifølge Siv Jensens 80-tallshelt, Margaret Thatcher. Det finnes bare individer og familier.

80-tallet tilbake

Min 80-tallsfilm, Alan Parkers Fame, viser det komplekse samspillet mellom individ, kultur og samfunn, og hvordan gode ting kommer fra et annet sted i oss enn vår grådighet. Den gir, og viser oss, kunst til å vokse i som mennesker.

80-tallet har dukket opp som tema blant annet ved den nye Fame-filmen i fjor, oppfølgeren til Wall Street på kino i høst. Det er bra.

I Wall Street peker Gekko på en uteligger og en rik mann, og spør om Budd virkelig tror at forskjellen på dem har med flaks å gjøre.

Styreleder i SuperOffice, Une Amundsen, skriver i Dagens Næringsliv 21. september at Norge ikke er innovativt nok. Velferdsstaten (originalt nok) og janteloven får skylden. «Nød lærer naken kvinne å spinne, men her finnes det ingen nød. Alle har det så bra, så hvorfor anstrenge seg?»

Det må finnes en frykt for å falle utenfor, en reel fare; en befolkning av fattige, som pisker folk til innovasjon? Da synes jeg ikke vi er verdt det. Hvis vi, slik Amundsen sier, styres og jobber utelukkende basert på hva vi tjener mest på.

Kampen for en verden som ikke er splittet i individer og familier uten samfunn ble skjerpet på 80-tallet - et samfunn uten fattigdom, der andres nød ikke sees som nødvendige sivile tap i vår kamp om penger og makt.

Mitt 80-tall ga aldri opp kampen for å balansere frihet, likeverd og solidaritet.

Min 80-tallsfilm, Alan Parkers Fame, viser det komplekse samspillet mellom individ, kultur og samfunn, og hvordan gode ting kommer fra et annet sted i oss enn vår grådighet

FOTO: Finn Ståle Felberg

GERD KVANVIG, forfatter, Oslo