Torgersen og håpet

Gjenopptakelseskommisjonen har igjen (30. september) avslått Fredrik Fasting Torgersens begjæring om gjenopptagelse av sin sak. Kommisjonen mener med stor skråsikkerhet at det ikke har skjedd noe nytt, også når det gjelder det tekniske – det vil si de naturvitenskapelige bevisene.

Ingen av kommisjonens medlemmer har naturvitenskapelig bakgrunn. Det er også verd å merke seg at det ikke undervises i bevislære på jusstudiet. Det de derimot dekker seg bak er å hevde at de ikke går inn for gjenopptagelse på bakgrunn av den abstrakte betegnelsen: «En helhetsvurdering.»

I Palme-saken var politiet fra første stund skråsikre på hvem den eller de skyldige var. De tok som kjent feil. Ingen er dømt for Palme-drapet.

I Torgersen-saken skjedde det samme. Dette fikk fatale konsekvenser for etterforskningen, som forplantet seg til behandlingen av saken i retten. Blant annet ble andre mulige gjerningspersoner ikke etterforsket. Man så bort fra at fotavtrykk på åstedet ikke stemte med Torgersens sko. Det fantes heller ikke spor av slam på skoene, til tross for at hele gulvet der den drepte var plassert var dekket av fuktig slam. Torgersens mor og søster ble ikke trodd, til tross for at de fortalte samme historie som Torgersen om hvor han var drapsnatten.

Trumfkort

12. juni 1958 fremførte statsadvokat Lauritz J. Dorenfeldt aktoratets prosedyre i saken mot Fredrik Fasting Torgersen. « ... det er vel sjelden at man i en drapssak står overfor så mange fellende bevis og som alle sammen passer sammen som hånd i hanske.»

Dorenfeldt var meget sikker i sin sak, og med god grunn. Hans trumfkort var at anerkjente vitenskapsmenn innenfor odontologi, botanikk og medisin ga aktoratet et bunnsolid grunnlag for å slå fast at Torgersen var skyldig. Barnåler i Torgersens dress, en avføringsflekk på hans sko og et bittmerke i den dreptes bryst var sikre bevis for at Torgersen var skyldig, skrev de i sine sakkyndige rapporter. Det var ikke andre vitner, eller logiske slutninger på annet grunnlag, som var avgjørende for statsadvokatens standpunkt.

Dorenfeldt fikk det som han ville. Torgersen ble dømt til livsvarig fengsel og ti års sikring. Dorenfeldt handlet i god tro. Det samme gjorde juryen (og dommerne), må vi gå ut fra.

To hovedvitner

Natten mellom 6. og 7. desember 1957 ble 16 år gamle Rigmor Johnsen funnet drept i Skippergata 6 b i Oslo. En halvtime før var Torgersen blitt arrestert utenfor Østbanen – 500 meter unna, mistenkt for sykkeltyveri. Han var det man kaller en kjenning av politiet. Etter halvannet døgn ble han siktet for drap og voldtektsforsøk og etter et halvt år var han dømt til livsvarig fengsel og ti års sikring. Påtalemyndigheten hadde to hovedvitner. Johanne Kristine Olsen sa i retten at hun den mørke desembernatten var blitt forbigått av en mann utenfor Eldorado kino, som hun med sikkerhet mente var Torgersen. Ørnulf Bergesen, med et langt kriminelt rulleblad, sa i retten at han hadde sett Torgersen i Skippergata like før han ble arrestert.

Gjenopptakelseskommisjonen sier i sin avgjørelse at det neppe ble lagt noen vekt på Bergersens forklaring da Torgersen ble dømt. Det eneste vitnet man da står igjen med, er altså Olsen. Men hennes forklaring er ikke bekreftet av noen. For Dorenfeldt var den åpenbart ikke av særlig betydning og det kan den ikke ha vært for juryen heller. Det var utvilsomt de tekniske bevisene som avgjorde saken. Kommisjonen tillegger likevel forklaringen vekt innenfor en «helhetsvurdering».

Nye analyser

Fra 2004 til 2006 gjennomførte i alt ti fremstående forskere nye analyser av verdien av tannbitt-, avførings- og barnålbeviset. 18. september 2006 skrev de et felles brev til kommisjonen.

De ti skrev at de tekniske bevisene ikke viste at Torgersen var skyldig. Og de føyde til: «Det er smertefullt å måtte erkjenne at det i vitenskapens navn ble begått elementære og alvorlige feil i Torgersen-saken i 1958.» Tannbittbeviset og avføringsbeviset er også underkjent av Den rettsmedisinske kommisjon (verdien av barnålbeviset har den ikke vurdert).

Verdiløse bevis

Gjenopptakelseskommisjonen tok ikke hensyn til brevet. Da daværende leder, Janne Kristiansen, ble konfrontert med dette i TV2, svarte hun: «Vitenskapen får uttale hva de vil».

9. juni 2008 sendte 279 av våre fremste forskere innen medisin og naturvitenskap et brev til justisminister Knut Storberget der de uttrykte sin bekymring for Gjenopptakelseskommisjonens holdning til det faktum at de bevisene som felte Torgersen i 1958 har i ettertid vist seg å være verdiløse.

24. juni 2008 svarer Gjenopptakelseskommisjonen at det er «en samlet vurdering av bevisene som har vært avgjørende for avslaget om å ta opp igjen Torgersen-saken.» Men verdiløse bevis får jo ingen verdi ved at de blir lagt sammen.

Gjenopptakelseskommisjonen har i sin samlede vurdering trukket inn «andre forhold» som, ifølge kommisjonen, trekker i retning av at Torgersen er skyldig. Dette er forhold som ikke var fremme i saken i 1958, og som det derfor ikke er opp til Gjenopptakelseskommisjonen å vurdere. De må eventuelt bli en del av bevisførselen i en ny straffesak etter en gjenopptagelse. Men verre er det at dreier seg om forhold uten rot i virkeligheten:

Rykte

Det har i lang tid versert et rykte i presse- og juristmiljøer, og blant stortingsrepresentanter, om at Torgersen skal ha filt tennene sine i fengselet. Men allerede for ti år siden erkjente påtalemyndigheten ved statsadvokat Lars Frønsdal at det var snakk om en «vandrehistorie».

Til tross for omfattende etterforskning er det aldri funnet noen fil, tannlege, fengselsbetjent eller logg som kan underbygge at det er hold i dette.

Likevel unnlater Gjenopptakelseskommisjonen å nevne at en eventuell filing uansett er uten betydning for den bevismessige verdien av bittsporet. Det lar seg ganske enkelt ikke gjøre å file bort den innbyrdes plasseringen av tenner.

DNA

Våren 2010 ble Torgersen klar over at det kan være fremmed DNA i bittsporet i den dreptes bryst: Han har samtykket i å avgi eget DNA for sammenligning.

Påtalemyndigheten har hevdet at Torgersen ikke avga hårprøve i 1958. Dersom dette hadde vært tilfelle, ville det uten tvil ha blitt brukt av Dorenfeldt i retten. Dorenfeldt sa ikke ett ord om dette under rettssaken.

En nøktern analyse av bevissituasjonen i dag viser altså at det ikke er noe igjen av de bevisene som felte Torgersen i 1958 og at det heller ikke er senere forhold som kan begrunne et avslag på Torgersens begjæring om gjenopptagelse. De nyoppnevnte medlemmene av kommisjonen har derfor et særdeles stort ansvar.

Kommisjonens oppgave er ikke å vurdere om påtalemakten anno 1958 gjorde feil som de ikke kan stilles til ansvar for i ettertid. Det kommisjonen må ta stilling til er om Torgersen ville ha blitt dømt om saken fant sted i dag.

Elementært?

Men er det ikke en siste rest av tvil et sted? «Torgersen kan da være skyldig likevel?» er det noen som hevder. Svaret er: I en rettsstat skal og må dommer avgjøres ved om bevis holder eller ikke. Alt annet skal være uvedkommende.

Så lenge Torgersen bedyrer sin uskyld, kan vi ikke felle ham med bevis som ikke holder, selv om rullebladet, utseendet eller din eller min «følelse» sier meg at han er skyldig.

Men dette er da elementært?

Tydeligvis ikke.