Lar seg ikke styre

«Politikken skal ha mindre makt over kulturen», sa kulturminister Anniken Huitfeldt (Ap) da hun åpnet Kulturrådets årskonferanse 18.–19. november. Hun refererer til at Kulturrådet nylig har fått overført mer penger og mer makt.

Men Huitfeldt var ikke på konferansen for å avsløre at hun plutselig skulle droppe statlige kulturføringer og faktisk la kulturinstitusjonene klare seg selv, som best de kan. Nei da.

Resten av innlegget, altså 90 prosent, brukte hun på å fortelle dem hva de skal gjøre. Omkvedet var det samme vi har hørt før: Inkludere alle mennesker uavhengig av økonomisk, sosial eller geografisk bakgrunn. Og befinne seg over hele landet. Så det så.

Gjør som vi vil

Gode ønsker, fine mål og sunne verdier er vel og bra. Men Huitfeldt overser en av de aller mest sentrale tendensene i kulturlivet, som kommer som en konsekvens av digitalisering og den bredere globaliseringen – med dens frie flyt av penger, tjenester, folk og ikke minst kultur – og det er at publikum blir stadig vanskeligere å styre dit Huitfeldt vil.

Vi lar oss ikke styre dit de offentlige pengene vil ha oss. Vi gjør som vi selv vil.

Internasjonalt publikum

Ett godt eksempel på dette er samtidskunstfeltet. Samtidskunsten er i stadig større grad rettet mot et internasjonalt publikum, som består av kuratorer, gallerister, kritikere og kunstnere.

Dette er mennesker som har mye kunnskap om kunst. De kjenner referanser og kontekst, og vet å forholde seg til kunst som for mange andre fremstår som vanskelig tilgjengelig.

Denne dreiningen styrkes ikke minst av at de største pengene i kunstfeltet ikke er de offentlige subsidiene, men private gallerister og internasjonal kunsthandel. Penger er makt, og incentivet for kunsten, særlig den virkelig gode kunsten, er å rette seg utad.

Og dette er veldig positivt. Det gir et incentiv til å bli gode i en internasjonal målestokk. Og det legger grunnen for et spesialisert felt som i stor grad opererer uavhengig av den bredere, norske offentligheten. Det skaper kulturelt mangfold.

Ikke gi noe tilbake

Samtidig er det svært vanlig, ikke minst blant politikere, å mene at når kunsten får så mye offentlige penger, må den også gi noe tilbake til samfunnet. Det er et godt poeng, og det gjør da også kunsten, når den styrker det liberale demokratiets mangfold.

Men når målet tolkes som at kunsten må kommunisere med et bredt, norsk publikum, fra alle sosiale grupper og kulturelle bakgrunner, blir det fullstendig meningsløst. Feltet retter seg ikke mot denne brede offentligheten, og bør heller ikke tvinges til det.

Kanskje viser dette en svakhet ved sosialdemokratiet: Drømmen om at vi alle skal delta i jobben med å bli et godt, velfungerende fellesskap, har en bakside: Nemlig undergravingen av det liberale, dynamiske demokratiet der ulike fellesskap kan få dyrke sine egne interesser.

Globale målgrupper

Det er ikke bare det såkalt finkulturelle publikum som blir stadig mer globalt. Alle nordmenn er etter hvert blitt en del av enorme, globale, kulturelle målgrupper.

Nylig skrev Aftenposten om Harry Potters eventyrlige suksess i Norge. Tilsammen har Harry Potter solgt over seks millioner produkter. Det tilsvarer 20 prosent av bibliotek-Norges samlede utlån i 2009.

Poenget er at kulturelle hits innen de fleste felt sprer seg til enormt mange mennesker veldig raskt, helt uavhengig av nasjonale grenser.

Hvilken rolle spiller det da at Huitfeldt sier til poetene at de må bli flinkere til å formidle til folk flest? Folk flest gir blaffen i Cecilie Løveids (unnskyld) nye diktsamling.

Og selv om de fleste poeter nok er enige i at det er hyggelig å nå mange lesere, er det vel bedre for alle parter at poetene lager internasjonale poesifestivaler av høy kvalitet, enn at de reiser ut på skoler for å få 15-åringer til å like frie, abstrakte dikt uten rim?

Anakronistisk filmsatsing

Men det store, nasjonale kulturprosjektet som i dag kanskje er mest samordnet, er filmindustrien. Staten bruker over 300 millioner årlig på en nasjonal satsing for å lage flest mulig norske filmer som blir sett av flest mulig mennesker.

Pengene kanaliseres via Norsk filminstitutt. Sterkere enn i andre kulturfelt gjelder her regelen: Enten er du med oss, eller så lager du ikke film.

Problemet er at satsingen faller mellom to stoler. For kunstfeltet er den lite tilfredsstillende, jevnlig leser man harde angrep på dårlig og lite kunstnerisk norsk film.

På Minerva.as skrev for eksempel Gaute Brochmann, filmredaktør i Natt&Dag, om en bølge blant unge filmskapere som lager film uten offentlig støtte, fordi friheten da blir større. Ett eksempel er Tommy Wirkolas Død Snø, som er solgt til rundt 60 land.

Når Huitfeldt griper etter det norske kulturpublikumet, smetter de ganske enkelt unna og finner på andre ting som de synes er langt morsommere»

Filmene tilfredsstiller heller ikke det norske publikumets interesse for popkultur. Riktignok stiger publikumstallene, men det er ikke norsk film som danner de sentrale kulturreferansene og symbolene i ungdomskulturen, tvert imot. Se for eksempel Ringenes Herre eller nevnte Harry Potter, eller filmskapere som Quentin Tarantino.

Staten er likevel glad og optimistisk, og bruker enorme midler på å opprettholde den noe anakronistiske satsingen. Ikke bare får de kommersielle filmene veldig, veldig mye penger, men de får også en høyere andel av utgiftene dekket enn smale filmer.

Fornuftig frihet

Selvfølgelig er det ikke noe annet å vente enn at når folk får stadig mer penger mellom hendene, og global kommunikasjon går raskere og raskere, oppsøker folk den kulturen de selv vil. Akkurat hvem som har laget den, spiller svært liten rolle.

På samme måte oppsøker kunstnerne fellesskaper av likesinnede, som kjenner kunsten like godt som dem, og forstår hva de driver med. At fellesskapene kanskje er internasjonale, og ikke rommer bønder fra Toten, gir de selvfølgelig blanke blaffen i.

Huitfeldts mantra om at alle i hele Norge skal være del av et kulturelt fellesskap som sammen inkluderer og skaper det nye Norge, blir dermed anakronistisk.

Heller enn at alle skal ta del i det samme, må staten legge til rette for gode, selvstendige valg. Målet må være myndiggjøring, tillit til enkeltindividet og enkeltaktører, altså en god og fornuftig håndheving av friheten vi alle forventer å nyte.

Når Huitfeldt griper etter det norske kulturpublikumet, smetter de ganske enkelt unna og finner på andre ting som de synes er langt morsommere. Det må være helt greit.