I voksnes verden er barnas interesse for dataspill ofte forstått som spilt tid og bortkastet aktivitet. Det underlige presset om at barn skal drive med sunne og karrierefremmende aktiviteter er i ferd med å bli altoverskyggende. Mistenkeliggjøring og overdiagnostisering av barn som gjør det barn skal gjøre – leke, er blitt hovedengasjement og påskudd for voksenverdenens bekymringsregime.

Hvor er toleransen?

Selvmotsigelsen skriker mot oss når de samme voksne, gjerne med litt høytravende yrkestitler, samtidig insiterer på at de må delta på teambuilding i badstue, reise på tur med Lars Monsen, drive heftig paintballskyting, eller leke med Wii og Singstar-karaoke. I motsetning til barn som leker, driver de voksne med kompetanseutvikling. Det er bra, og stimulerer til egenutvikling og mestringsfølelse. Men, hvor er aksepten og toleransen for barna som liker å spille dataspill?

Barn trenger flere arenaer for mestring og utvikling enn kun den digitale, ingen tvil om det, men det er grunn til å oppfordre foreldre til i større grad å gjøre seg kjent med barnas digitale interesser. Den korteste veien går dessuten gjennom deltakelse – spill sammen med barna! Det er ikke barns oppgave å stå til ansvar for hvor verden er på vei, det er derimot voksnes jobb å gi barn veiledning slik at de en dag kan styre den.

Den femte ferdighet

Vi bøtelegger ikke barn uten hjelm, vi snakker til deres foreldre. Det er de som er ansvarlige. Man kjefter ikke på et barn som har rota seg bort på kjøpesenteret, man sier fra til noen som jobber der, trøster litt og finner foreldrene så fort som mulig. Derfor er det så viktig å delta, også i barnas digitale verden.

Verdiene vi viderefører gjennom våre holdninger til barn og unges virkelighetsopplevelse er viktige for deres opplevelse av aksept og plass i verden. I læreplanene på skolen er digital kompetanse tatt med som en ny ferdighet, dette inkluderer også dataspill.

Spill er konstruktivt

Barn og unges fascinasjon over spill og lek har en mye lenger historie enn dataspillene, men vi tenderer å tro at Ludo på et stykke papp er bedre enn på skjerm. Den digitale leken og fantasien er en stor del av barns hverdag. Gjennom lek, «late som», tester man ut grenser, roller, personlighet og posisjon. Hvem er jeg? Hvem er de andre? Noen leker er urgamle, og de største fellestrekkene er læringen om grupperinger, tema, hierarki, demokrati, rolleskifte, drama, høydepunkt og oppbrudd. Akkurat slik er også dataspillene bygd opp. Det er ikke rart at barna dine synes dataspill er gøy og stimulerende. De er gøyale og stimulerende.

Samtidig har næringsliv og høyere utdanningsinstitusjoner erfart at bruk av digitale spill kan være avgjørende for vår personlige evne til verdiskaping. Ingen vil rynke på nesen når det påpekes at krevende utdanninger innenfor sjøfart og luftfart forutsetter bruk av simulatorer, som helt bokstavelig er spill og lek med det formål å lære bort mestring.

Norge i særstilling

Kontrastene er store mellom voksne og barns digitale forståelse, og avstanden mellom fagfelt, lovgivere, generasjoner, ressurser og ikke minst medier, er store. Sammenlignet med andre europeiske land er Norge godt stilt: Vi har faktisk en stortingsmelding om dataspill, et manifest som trekker dataspill inn under kulturbegrepet, og snakker om dataspill både som underholdning, arbeid, som kilde til innovasjon og som mulighet til økte arbeidsplasser.

Aksept viktig

Men anerkjennelsen, godfølelsen – den reelle aksepten av at det er ok for store og små å spille dataspill, kanskje til og med mye dataspill – den mangler. Aksepten må ikke begrenses til vidunderbarna som spiller piano, spiller fotball, driver innsamling for TV-aksjonen og har toppkarakterer i skolen i tillegg til å spille litt dataspill. Aksepten må omfatte alle, også gjennomsnittsbarnet som synes dataspill bare er moro, og som av og til, kanskje ganske ofte, må bli bedt om å slå av Playstation-spilleren eller PC-en for å gjøre lekser. Lek skal ikke være belønning for de barna som er mest voksne.

Medietilsynet, Spillforeningen og bransjen går nå sammen om et felles prosjekt for å informere om den europeiske merkeordningen for spill, PEGI-systemet. Sammenfallet med julefeiringen er ikke tilfeldig, det er nå det selges mest spill. Dårlig tid og mye stress gir mange voksne ubehagelige overraskelser når barna pakker opp spillpakkene under juletreet. Du har trolig sett merkene på omslaget til dataspill i butikken, men er kanskje ikke oppmerksomme på at det også er nøkkelen til innsikt i hva spillene til barna inneholder. PEGI-systemet gjør det enklere for foreldre å ta rask stilling til barnas ønsker, men det er fortsatt foreldrenes ansvar å finne riktig tilpasset spill til sine barn.

Ikke like

Innholdet i dataspill, vold, tidsbruk og plassering av spillmaskiner er tilbakevendende temaer fra foreldre som spør. De vil ha svar på for eksempel hvor lenge barna kan spille og hva slags voldsnivå som ikke er skadelig. Det er her den store misforståelsen ofte oppstår, for ingen barn er like. Det som synes riktig for ett barn, er kanskje ikke riktig for to andre.

Informasjonskampanjene, undersøkelsene og rapportene er ikke ment å gi foreldre absolutte svar. Kulturelle, mediale inntrykk kan ikke måles og veies som nøtter, sjokolade og trege karbohydrater. Sinnet er ingen magesekk. Det er skjønnet som må avgjøre hva du ønsker at dine barn og din familie skal gjøre.

Spill sammen!

Noen familier drar på museer hver helg. Andre drar på fotballkamp på stadion.

Jeg tror ingen setter spørsmålstegn ved noen av disse avgjørelsene; det er en skjønnssak – du ønsker ikke at noen skal bestemme over din fritid og din kulturelle smak. Det er privat og det er personlig. Men – husk å spille dataspill sammen med barna!

«Den digitale leken og fantasien er en stor del av barns hverdag»