En gyllen anledning

Kunstnerforbundet har alltid vært der. Eller rettere sagt, i 100 år har det vært der. I en liten gatestubb i skyggen av Oslo Rådhus, bak en modernistisk fasade designet av Ludvig Eikaas, voktet av en trekkspillende Per Krohg i bronse, samlet omkring landets vakreste overlyssal, har det ligget der og forvaltet en utrolig del av vår moderne kulturhistorie. I disse salene fikk vi allerede i 1914 presentert Picasso og Matisse. Her kom først den internasjonale kubismen, og siden de norske kvinnelige kubistene opp gjennom 1920-årene. Også surrealismen kom i 1920-årene. I 1932 kom den samtidsorienterte tendenskunsten. Den nonfigurative modernismen dukket opp i 1950. Som en reaksjon, på tidlig 1960-tall, fulgte stilromantikken. Noen få år senere kom popkunsten og den politisk engasjerte kunsten. Ti år deretter kom postmodernismen, og på 1980-tallet kom nyekspresjonismen. Legg merke til tidsregningen – det var her i Kjeld Stubs gate 3 alt dette kom for første gang her til lands!

Hybrid

Og denne historiske aktøren er slett ikke en monumental offentlig institusjon. Tvert imot. Det dreier seg her om et uhyre sårbart fenomen, et paradoks som skulle ha forsvunnet for lenge siden. Mange ganger i løpet av århundret har det måttet hales inn på tørt land av sine nærmeste. Av kunstnerne. Men NB, dette har vært noen få, dedikerte kunstnere. Ikke en fagorganisasjon, eller noe annet organ.

Kunstnerforbundet er nemlig en underlig hybrid blant våre kulturinstitusjoner. Ikke er det et offentlig ansvar – det har aldri kommet inn på offentlige tilskuddsordninger. Ikke er det et privat, kommersielt foretak. Aldri har det hatt en stor mesen som har tatt hånd om det. Det er ikke engang en kunstnerstyrt formidlingsinstitusjon i vanlig forstand. Kunstnerforbundet er rett og slett et lite privat aksjeselskap, eiet av kunstnere som har arvet hver sin aksje fra de opprinnelige 100 igangsetterne. Alle inntekter pløyes tilbake i driften – og disse inntektene skriver seg bare fra salg på utstillingene der nede i Kjeld Stubs gate 3. Hvis det er noe salg da.

På randen av katastrof

I dag er det jo mange utstillinger som ikke bringer inntekter, og faktisk mange utstillinger som tvert imot medfører store utgifter. Fordi Kunstnerforbundet alltid har vært overlatt til seg selv, har dets liv alltid vært en risikabel økonomisk balansegang, alltid på randen av katastrofe.

Historien om Kunstnerforbundet er så spesiell at den virker som en skrøne. I 1910 besluttet en liten gruppe norske kunstnere at de måtte selv ta hånd om formidlingen av sin kunst. Både utstillinger, publikumskontakt og salg var enten helt amatørmessig eller smålig kommersielt håndtert. Tidens reflekterte og profesjonelt ærgjerrige kunstnere var bekymret. Noen av dem besluttet så at løsningen måtte bli den enkle og drastiske: å starte et eget galleri, eiet og drevet av kunstnerne selv. Personligheter som Erik Werenskiold, Harriet Backer, Henrik Sørensen, Per Krohg. og Thorvald Erichsen dannet et aksjeselskap. De fant et lokale midt i Kristiania, de ansatte en forretningsfører, og i januar 1911 åpnet den første separatutstillingen. De kjente kunstnernes initiativ fikk forventningsfull oppmerksomhet i pressen, og ambisjonene var store. Dette skulle være en møteplass for alle som interesserte seg for kunst: «Herfra skal all morsom snakk i byen utgå.»

En suksess

Og slik ble det. Kunstnerforbundet ble en øyeblikkelig suksess, og etablerte seg som et sentrum i vårt kunstliv. Et sentrum som fikk konkurranse fra Kunstnernes Hus først i 1930, og senere fra Unge Kunstneres Samfund, og ikke minst, fra stadig flere private kunsthandlerne. I de første årene var Kunstnerforbundets utstillinger en blanding av gullkantede navn som Edvard Munch og Erik Werenskiold, og tidens unge radikale som Henrik Sørensen og Per Krohg. I 1914 kom den første store internasjonale mønstringen med Picasso og Matisse.

Kunstnerforbundets støttespillere var tydeligvis adskillige skritt foran den norske offentligheten – Kristiania-pressen gikk sterkt ut mot disse nymotens påfunnene. Kjeld Stubs gate 3 ble selve hjemstedet for nye og kontroversielle ideer i kunsten. Her slo modernismen ut sine vinger.

Dominert av maleriet

Men Kjeld Stubs gate 3 har vært preget av de samme konvensjonene som resten av norsk kunstliv. Maleriet har dominert også her. Samtidig har Kunstnerforbundet vært åpent for de andre kunstneriske mediene. Helt fra begynnelsen har grafikk vært synliggjort, og etter hvert var det nettopp i disse salene grafikkbølgen toppet seg gjennom 1970-tallet. På samme måte fikk norsk skulptur sin viktigste tidlige utstillingsmulighet i Kunstnerforbundet. Hit gikk man for bestillinger og oppdrag, her var stedet for utstilling av skulpturkonkurranser.

Kunstnerforbundet har også vært sentralt i kunsthåndverkets historie. Helt fra begynnelsen ble det vist «anvendt kunst» blandet med billedkunsten. Men utøverne hadde ingen rett til å kjøpe aksjer, og altså ingen stemmerett, og slik har det vært gjennom nesten alle de 100 årene. På 1920-30-tallet ble feltet etablert som «brukskunst», og siden 1960-tallet har det hatt betegnelsen «kunsthåndverk» med egen avdeling i 2. etasje og eget kunstnerisk råd. Kjeld Stubs gate 3 har vært arena for kunsthåndverkets bevegelse i retning av billedkunst, et synlig tegn på at i vår tid er formende kunst/visuell kunst/bildende kunst et stadig ekspanderende tverrfaglig felt.

Det nye

Det skulle altså være mulig å filtrere ut et sett holdninger som har styrt virksomheten i Kjeld Stubs gate 3. Først og fremst en vilje til å stå for Det nye i kunsten. Dessuten en tro på kunstens velprøvde evne til å fortelle, til å påvirke, til å forsterke våre holdninger. Dette kan virke selvmotsigende, men ved nærmere ettertanke handler det om to sider av kunsten som kommunikasjon. På en side: utforskning – spørsmål om nye erfaringer og innsikter, og på en annen side: bekreftelse – svar basert på de erfaringene vi allerede har. Kunstnerforbundets hundreårige praksis viser at både spørsmål og svar er viktige. Vi trenger begge deler.

Økonomisk grunnmur

Og vi trenger Kunstnerforbundets uavhengige vilje til å gi plass for begge deler. Og Kunstnerforbundet trenger noen som innser at dette må sikres – Kjeld Stubs gate 3 bør nå gis en økonomisk grunnmur å stå på. Skulle ikke 100-årsjubileet være en gyllen anledning? Når et paradoks blir en selvfølge bør det kanskje friskes opp?