• Vil Norden utvikle seg mot lavsolidaritetssamfunn med en mosaikk av multietniske grupperinger med hvert sitt verdigrunnlag, eller vil alle slutte seg til felles nordiske samfunnsverdier i tredje generasjon? spør kronikkforfatterne. Her multietnisk musikkfest på Youngstorget.

    FOTO: KNUT M. REKVE

Et forbilde for verden?

Den nordiske modellen lanseres som inspirasjon for en kapitalistisk redningsaksjon på neste ukes toppmøte i Davos.

NINA WITOSZEK, professor, Universitetet i Oslo

FOTO: Bjørge Stein

ATLE MIDTTUN, professor, Handelshøyskolen BI

FOTO: Privat

Da vi nylig spurte unge kinesiske forskere om Kinas internasjonale forbilder, svarte de: «Singapore eller Norden. Vi er på vei til å slå Amerika, men vi vil ikke ha amerikansk kasinokapitalisme». Den nordiske modellen står ikke bare høyt i kurs i Kina, men lanseres i år som inspirasjon for en kapitalistisk redningsaksjon i Davos. Spørsmålene er: Kan den nordiske modellens suksess i det 20. århundret repliseres i det 21.? Og kan modellen transplanteres til andre land?

De nordiske land har levert bruttonasjonalprodukt og levekår i verdensklasse og godene er jevnere fordelt enn de fleste andre steder på jorden. De står bedre til med de nordiske statsfinansene enn ellers i Europa og man har høy sysselsetting. Arbeidstagerne har medbestemmelse og omfattende rettigheter, og nordiske selskaper scorer i verdenstoppen når det gjelder samfunnsansvar. Dessuten deler Norden sin velstand med fattige land i større grad enn andre.

Bragder

Disse bragdene er skapt av en samfunnsarkitektur som evner å styre menneskeressurser, naturressurser og kapital til fordel for hele folket, snarere enn bare for kommersielle eliter. Her inngår sterke arbeidslivsavtaler understøttet av gode statlige meglingsinstitusjoner og et velfungerende skattesystem med betydelig produktivitetsfremmende profil. Norden har sterke, transparente stater, med omfattende styringsfullmakter og troverdige sosiale garantier. De har et pragmatisk eierskap, med fokus på nasjonal kontroll over strategiske kjerneverdier. Sterke incentiver fremmer fellesskapsløsninger også for dem som faller utenfor arbeidsmarkedet.

På overflaten

Dette er det som synes på overflaten. Det verden ikke ser er at den nordiske modellen er tuftet på en lang kulturell tradisjon som har vokst frem i små, kulturelle samfunn, der verdier som konsensus, dialog, solidaritet og måtehold har stått sentralt. Både Danmark, Sverige og Norge har delt et panteon av humanistiske helter, som i motsetning til resten av Europa er blitt stående uutfordret av nietzscheanske overmennesker, dekadente «dandies», eller fundamentalistiske fanatikere.

Det normative senteret i Danmark har vært formet av Grundtvig og hans tolerante kristendom. Den svenske moderniteten ble skapt av progressive liberale tenkere, som Erik Gustaf Geijer, Fredrika Bremer, Selma Lagerlöf, Dag Hammarskjöld og Olof Palme. Norge ble formet av to moralske giganter: Bjørnstjerne Bjørnson og Fridtjof Nansen, som la grunnlaget for det universalistiske norske «godhetsregimet».

Fruktbart samspill

Stresstesten for den nordiske modellen i det 21. århundret er om den fortsatt klarer å gjenskape dens fruktbare samspill mellom institusjoner og kultur i møte med nye utfordringer, som klima, globalisering av markeder, internasjonal migrasjon og etnisk «oppvåkning». Når det gjelder klima, er det et gap mellom den ambisiøse retorikken om miljøledelse og stadig høyere velferdskonsum, med dertil hørende CO{-2}-utslipp.

Bredt fordelt konsum var sentralt for den nordiske modellens suksess i det 20. århundret. Med dagens klimautfordring mister modellen mye av sin bærekraft. Med hensyn til økonomi har de nordiske landene vært blant verdens åpneste når det gjelder varehandel. Men kan de omfattende rettighetene som nordiske arbeidere nyter godt av, opprettholdes når åpenheten i økonomien ikke bare omfatter varer, men også tjenester og migrasjon?

Utenforlandet Norge blir stående igjen som enslig solist og Norden velger således maktpolitisk impotens

Migrasjon

Den nordiske universalismen utfordres også av det 21. århundrets migrasjon. Norden er i dag halvsekulære samfunn med sterke statsgaranterte individuelle rettigheter, ikke minst for kvinner og barn. Dette kan neppe forenes med tradisjonelle patriarkalske familieverdier eller med teokratiske forestillinger om rett og galt.

Vil Norden utvikle seg mot lavsolidaritetssamfunn med en mosaikk av multietniske grupperinger med hvert sitt verdigrunnlag, eller vil alle slutte seg til felles nordiske samfunnsverdier i tredje generasjon?

Som svar har Norden fått en sterk oppblomstring av det som på svensk kalles «Folkhemspopulisme». Partier som Dansk Folkeparti, Sverigedemokratene og Fremskrittspartiet i Norge krever alle konsolidering av en restriktiv immigrasjonspolitikk. Selv ser folkhemspopulistene seg som den nordiske modellens redningsmenn fra overbelastning og kulturell forvitring. Men den voksende fremmedfrykten de står for kan også underminere den nordiske humanismen og blokkere for kreative impulser utenfra.

Folkelig tillit

Kan modellen så selges til andre land? Vi bør huske at den nordiske modellen ikke ble særlig entusiastisk mottatt da vi forsøkte å eksportere den til østeuropeerne for å bremse deres kapitalistiske revolusjon og skape gode sosialdemokratier. Her manglet vitale forutsetninger. Som den kjente ungarske økonomen János Kornai bemerket, kan man ikke skape velferdsstat uten folkelig tillit til staten.

Noen håpet jo også på å selge modellen vestover da amerikanerne valgte Obama, og ga ham til og med en forskudds-nobelpris på kjøpet. Men Obama sliter med et lagdelt lavtillitssamfunn, der samfunnssolidariteten knapt nok rekker til en minimalistisk helsereform. Næringslivets lobbyinnflytelse er tilnærmet ubegrenset og ordet «regjering» er et fyord hos fremadstormende teabaggers.

Taper maktkamper

Våre fremste internasjonale gjennomslag er kanskje som do-gooders i «myke» internasjonale organisasjoner. Vi er gode på soft-law-strategi og har kolonisert FNs og WTOs grønne og sosiale programmer. Men tungvektere er vi ikke, og taper derfor oftest maktkampen i sentrale fora. De nordiske økonomienes samlede vekt er betydelig og kvalifiserer til G 10, men siden Kalmarunionens oppløsning er politisk konsolidering neppe aktuelt. EU tjener også til nordisk anonymisering. Utenforlandet Norge blir så stående igjen som enslig solist og Norden velger således maktpolitisk impotens.

Etiske krav

I stedet sminker vi oss med normative innspill og ambisiøse løfter på den internasjonale kommunikasjonsarena. Direktesatsinger på eksport av sosiale- og miljøverdier gjennom bedrifters samfunnsansvar er også en kanal i emning. Utover dette kan Norden kanskje også styrke den internasjonale økonomiens sosiale og miljømessige profil ved å gå klarere foran med å stille etiske krav til offentlige innkjøp.

Men dette liker nok hverken våre kinesiske eller amerikanske handelspartnere, og ikke utviklingslandene heller. Håpet er at nordiske ideer om det gode samfunn kan slå an i det globale mediedemokratiet og inspirere de som søker frihet, likhet og bærekraft til handling.

I stedet sminker vi oss med normative innspill og ambisiøse løfter på den internasjonale kommunikasjonsarena.

Send ditt innlegg til debatt@aftenposten.no Mer informasjon om debattinnlegg og kronikker finner du her.

Siste fra Kronikker

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.