• Flemming Rose (bildet) setter seg selv inn i en ærefull historisk tradisjon, men i enkelte deler av boken gjør han det svært enkelt for seg selv i argumentasjonen, skriver Stein Lillevolden.

    FOTO: TRYGVE INDRELID

Foraktens språk

Flemming Roses idealistiske ytringsfrihetskamp er blitt jordens salt og verdens lys for en daglig hets mot muslimer.

Stein Lillevolden

FOTO: Larsen, Håkon Mosvold

«Ord kan virke som bitte små doser arsenik: De sluges ubemærket, de synes ikke at have nogen virkning, men efter nogen tid viser giftens virkning alligevel».

Setningen pryder forsiden av fjorårets viktigste bokutgivelser i Danmark: Victor Klemperers LTI - Lingua Tertii Imperial - Det Tredje Rikes sprog. Den tysk-jødiske filologen Victor Klemperer trådte ut av historiens glemsel gjennom utgivelsen av hans nitide og farefulle dagbøker fra Hitler-Tysklands forfølgelse: Jeg Skal Vitne Til Siste Stund, som kom i en 800 siders norsk utgave i 1999. LTI er et langt mer komprimert verk, og utgjør vitenskapsmannen Klemperers sosiolingvistiske behandling av den nazistiske språkformørkelse, og virker kanskje enda sterkere fordi den ikke er så preget av Klemperers kantete personlighet.

Blodig realitet

Forslitte fraser som «språk er makt» blir her en blodig realitet som setter dagens ytringsfrihetsdebatt i relieff. Det er et betimelig at LTI utkommer samtidig med Jyllands-Postens tidligere kulturredaktør Flemming Roses sterke rettferdiggjørelse av initiativet til Muhammed-karikaturene med boken Tavshedens tyranni – en sterkt leseverdig, men også tankevekkende ubehagelig bok som virkelig er preget av forfatterens selvopptatthet. Den kommer snart i norsk utgave, og forlaget har vært nøye med å spenne forventningene med et bebudet gjenopptrykk av den herostratisk berømte tegningen av den skjeggete mannen med en bombe i turbanen, utstyrt med den islamske trosbekjennelse, for at mottagere ikke skal ta feil av adressen.

Et av Flemming Roses sentrale begreper i Muhammedtegningenes rettferdighetsgjørelse er « ... krænkelsesfundamentalismen, som udgør den alvorligste trussel mod friheden. Den forudsætter, at når man er krænket, har man sikret sig en særlig ret til at reagere voldsomt. Det løber som en råd tråd gennem de mangfoldige bestræbelser på at begrænse ytringsfriheden, som vi er vidne til i disse år.»

Goebbels

Rose setter seg selv inn i en ærefull historisk tradisjon, men i enkelte deler av boken gjør han det svært enkelt for seg selv i argumentasjonen. Mest besnærende er hans oppgjør med myten om at nazistene kunne utnytte en påstått tøylesløs ytringsfrihet under Weimar-republikken. I virkeligheten viste seg at den vaklende republikk hadde en bastant lovgivning mot forhånelse av trossamfunn, noe Rose sammenligner med dagens rasismelovgivning og forbud mot hate speech. Rose fremhever hvordan Goebbels kunne fremdyrke et bilde av nazistene som den forfulgte uskyld og få full medieoppmerksomhet gjennom å fremprovosere rettssaker ved systematisk rasistisk forhånelse av den jødiske visepresident for Berlins politi, Bernhard Weiss.

Enøyd tunnelsyn

Rose hevder at misforståelsen rundt nazistenes utnyttelse av den påståtte ytringsfrihet under Weimar-republikken, fikk danne grunnlaget for de minoritetsbeskyttende begrensninger i ytringsfriheten som ble innført etter annen verdenskrig, og som ble videreført til dagens rasismelovgivning og menneskerettigheter. Problemet med Roses argumentasjon blir at hans historiesyn er et enøyd tunnelsyn på forståelsen av ytringsfrihet, slik at den dypt forankrede europeiske antisemittismen slik Klemperer dokumenterer og Rose heller ikke betviler, likevel forsvinner bak et slør av krenkelsesfrihet.

Hadde en kontrafaktisk fri debatt som ikke var ødelagt av lovregulering under Weimar-republikken, gjort at nazismens fremvekst og den endelige krenkelsesfrihet kunne vært unngått? Klokelig bringer Rose ingen sitater fra LTI, men han holder seg ikke tilbake fra å bruke Klemperer i argumentasjon for at det er et irrasjonelt hat til egen sivilisasjon å uttrykke bekymring for hvordan tonen i dagens antimuslimske retorikk hele tiden puster til et desperat ønske om en tilværelse fri for krenkelser.

Der religion tidligere ble sett som å være opium for folket, har Muhammedtegningene blitt amfetamin for kultursjåvinistene

Forbildet USA

Rose er ytringsfrihetsidealist og tror på en sivilisering gjennom fri debatt, hvor ingen mennesker har krav på noen særlig beskyttelse i åpne demokratier, og fremhever hvordan forbildet USA kun setter ytringsgrense ved tilskyndelse til vold. I boken reflekterer han lite rundt at nesten ingen amerikanske medier har videreformidlet Jyllands-Postens tegninger, noe som ligger svært tett opp til nettopp den selvsensur han i utgangspunktet ønsket å utfordre. Muligens er siviliseringsprosessen nådd lengre i USA enn i Jyllands-Postens ledelse.

Religionskritikk og satire er et ærefullt felt med mange martyrer. Men dagens tabloide religionskritikk utfordrer sjelden selve de religiøse institusjoner, men angriper heller de troende - en kritikk like individualisert som vår tid. Der religion tidligere ble sett som å være opium for folket, har Muhammedtegningene blitt amfetamin for kultursjåvinistene, der farten blir høy og selvtilliten urimelig stor.

Håneretten

Danskene har et begrep fra sportsverdenen som heter håneretten - seierherrenes uinnskrenkede rett til å forhåne taperne. I den langvarige ytringsfrihetsdebatten har denne retten blitt synonymt med en uinnskrenket ytringsforpliktelse til å håne, hetse og fornærme for å opprettholde den joviale danske modell. Men ikke engang Danmark er vidåpent for at hånerett og ytringsfrihet er sammenfallende størrelser, noe Flemming Rose selv fikk erfare da han gikk inn for å publisere de antisemittiske iranske holocausttegningene.

Flemming Rose tilslutter seg John Stuart Mill i å fremheve at det er pressens oppgave å sette vedtatte sannheter til debatt, fordi de dominerende meningers tyranni utgjør en like stor trussel mot borgernes frihet som statsmakten. Et hovedproblem med Flemming Roses bok er at han til de grader er forent med regjeringen nettopp i dagens «dominerende meningers tyranni». Han kritiserer den påståtte politiske korrekthet, konformisme og konfliktskyhet overfor gruppers særkrav om respekt og hensynstagelse, men har selv blitt til dagens hegemoniske korrekthet. Den danske modell er blitt et usedvanlig brutalt styre, der Flemming Roses idealistiske ytringsfrihetskamp er blitt jordens salt og verdens lys for en daglig hets mot muslimer.

Regimets mann

Klemperer led også den forsmedelige skjebne å bli regimets mann i etterkrigens DDR. Av lettere opportunistiske grunner meldte han seg inn i kommunistpartiet for å få tilbake sin professorposisjon fra før nazitiden. Han fortsatte å skrive dagbok, og nesten 40 år etter Klemperers død ble denne utgitt under det talende sitatet «So sitze ich denn zwischen allen Stühlen». Her nevner han, med omstendighetenes nødvendige forsiktighet, behovet for et verk om det «fjerde rikes språk» - LQI. Det kan være at han hadde hatt noe å finne også i dagens krenkelsesspråk rundt det som kalles «illegale» mennesker, ureturnerbare og «falske» flyktninger. Det er utmerket at Flemming Roses bok oversettes til norsk, gjerne med tegninger og hele sirkuset, men det anbefales å lese Klemperer parallelt. Den lille boken har lite reklamepotensial så den kommer neppe på norsk, men den danske utgave er fantastisk.

Siste fra Kronikker

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Mest kommentert siste døgn

Siste kommentarer