Pass på Thorvald, Jens!

Ny månelanding. Unnskyld, statsminister, at jeg på denne måten misbruker ditt og din fars navn til kynisk å skaffe oppmerksomhet rundt en enkeltsak.

Ingen med makt liker enkeltsaker, de er brysomme for den som er satt til å forvalte et system. Men jeg er redd at denne er så mye større enn seg selv. Et samfunns verdighet må jo måles på hvordan det tar vare på sine svakeste, og det er her jeg er bekymret for dine foreldre, mine foreldre, og andre eldres fremtid.

En kveld sommeren 1969 var du og jeg, våre foreldre og mange andre feriegjester tilfeldigvis sammen i Ula. I den varme julinatten så vi Neil Armstrong gå på månen, husker du? Jeg tror alle i sommerhuset var beruset av samme tanke: Nå er ingenting umulig! Vi kan utrette fantastiske ting! Siden har du lansert «månelanding» i betydningen banebrytende politisk krafttak. Nå trengs det en månelanding for våre gamle.

Demente

Oslo kommune har altså skilt mine foreldre etter 63 års ekteskap. Mot deres vilje. De er snart 90 år. Min frykt er at historien ikke er unik. Min demente, pleietrengende far sitter i dag forvirret på en korttidsplass på et sykehjem i Oslo. Min demente, pleietrengende mor sitter forvirret og mot sin vilje hjemme i deres felles bolig etter et opphold på et annet sykehjem, etter sigende ikke dårlig nok til å slippe å bo hjemme.

Begge savner hverandre intenst, tigger meg og mine søsken flere ganger daglig om igjen å få være sammen. De blir stadig dårligere av å være adskilt. Men dette enkle kravet, det eneste ønsket de egentlig har igjen i livet, har vist seg umulig å innfri. Man kunne tenke seg at det var en menneskerettighet hvis det overhodet er mulig helsemessig. «Jada, det er umenneskelig», som damen fra Bestillerkontoret overbærende sa, da jeg protesterte så høyt jeg bare kunne. Sånn sett satte hun ord på hvordan det må være å forvalte et umenneskelig system. Da hadde hun først overbevist min godt oppdratte mor om at hun kunne klare seg hjemme, noe mor overfor alle barna hadde tryglet om å få slippe. Noen dager senere var hun hjemme.

Enkle arbeiderkår

Min far er fra enkle arbeiderkår, sønn av en staut jernbanearbeider som bygde jernbanen til Bergen, før han etter hvert ble stasjonsmester, og snart ordfører for Arbeiderpartiet i en kommune utenfor Hamar. Mot mange, om ikke alle odds, tok far gymnas og fikk sin artium midt under tyskernes okkupasjon av landet. Det var på gymnaset han og mor ble kjærester. Hele fars familie var sterkt involvert i motstandskampen, ble fengslet under krigen og far unngikk selv så vidt å bli skutt i Åstadalen i 1944 før han kom seg over grensen og i trygghet i Sverige.

Ribbet for verdighet sitter mine foreldre ensomme og adskilte tilbake, etter 63 års ekteskap og to livsverk i tjeneste for en velferdsstat som svikter dem på slutten av deres liv

Forrige gang noen klarte å skille mine foreldre mot deres vilje, var det altså den tyske okkupasjonsmakten! Flere av deres kamerater falt for landet. I maidagene 1945 sto far stolt vakt ved Rådhuset da kong Haakon kom hjem til et fritt Norge. Senere klarte han juridisk embetseksamen, far og mor giftet seg og påbegynte en arbeidsdag i Utenriksdepartementet som skulle bli 41 år lang og gi dem begge store arbeidsoppgaver.

Bygge landet

Rallarsønnen endte blant annet som Norges ambassadør i Canada, USA og Østerrike, og i 1979 ble han utnevnt til Kommandør av St. Olavs Orden for sin innsats for fedrelandet. Begge tilhører en generasjon hvor mange delte visjonen om å bygge landet, om de nå endte som elektrikere, skogsarbeidere eller i utenrikstjenesten. En generasjon som var opptatt av å bygge opp, ikke bruke opp. Mine foreldre var drevet av vilje til å bygge et land de kunne overlate til nye generasjoner med stolthet, hele deres liv har vært en lojal kamp for Norge, både bokstavelig og billedlig. Og så svikter Norge dem og deres livsverk, i slutten av deres livsløp!

Følelsesliv

Feilen de har gjort er å ha helse til bli gamle samtidig, og samtidig bevare et følelsesliv som gjør at de fremdeles vil ha hverandre. Det er dypt rørende å ta med mor for å besøke far, se hvordan de begge blomstrer i møtet med hverandre, ikke minst mentalt. Så vakker kjærligheten kan se ut, Jens, etter 63 års ekteskap! Så tydelig den kan uttrykkes! Men eldreomsorgen der de bor er bygd for at en skal dø i god tid før den andre, og at alle uansett skal behandles som enkeltsaker, ikke som kjærester og ektefeller. Nå er far i ferd med å bli plassert på en permanent sykehjemsplass alene. Han kommer til å dø av det. Mor skal bli stadig mer ensom og forvirret hjemme, til hun kan plasseres for seg selv et annet sted.

Økonomiske hensyn

Som pårørende har vi tryglet om at det må finnes andre muligheter, et liv for dem sammen. Ingenting har dukket opp. Beslutningene om hvordan de skal ende deres dager drives primært av økonomiske hensyn, ikke av hensyn til deres fysiske og psykiske helse. Og selv om jeg som pårørende naturligvis er selvopptatt, mistenker jeg at mine foreldres historie ikke er unik, selv om jeg skulle ønske den var det.

Den typen uverdighet samfunnet utsetter mine foreldre og andre eldre for, kan bare skje av én grunn: Fordi de dør snart. Og da kommer vi til å glemme. I kampen om politiske prioriteringer tror jeg offentlige tjenester som er tidsavgrensede for brukerne, som barnehager og sykehjemsplasser, er dømt til å tape. Typisk nok har jeg aldri vært særlig opptatt av eldreomsorg - før akkurat nå, konfrontert med et uhyrlig system jeg hadde hørt rykter om at fantes, men som jeg har skjøvet foran meg og håpet ikke ville ramme meg. Og fordi raseriets villskap er kort, kan bedrøveligheten fortsette og overgrepene finne sted, med bare tidsavgrensede protester.

Bli gamle sammen

Til alle landets enker og enkemenn bygger vi nå enkeltrom på sykehjem i stort tempo. Det er fint, og bidrar til grunnleggende verdighet for enslige gamle – noe som burde være en menneskerett. Hva med også å garantere de som blir gamle sammen, at de uansett ikke skal skilles mot sin vilje? Ribbet for verdighet sitter mine foreldre ensomme og adskilte tilbake, etter 63 års ekteskap og to livsverk i tjeneste for en velferdsstat som svikter dem på slutten av deres liv.

Kom igjen, Jens, lag en månelanding på vegne av våre gamle! For mennesket er ingenting umulig! Vi kan utrette fantastiske ting!