Les også: Fagene som former oss

Legges ned. Bevilgningene til humaniora utgjør bare tre prosent av Norges forskningsråds totale budsjett. Tekniske og naturvitenskapelige fag får over 60 prosent. Humanistiske studier i Norge ekspanderte etter Høgskolereformen i 1994, men nå går studenttallene tilbake og studier legges ned.

Aftenpostens kulturredaktør Knut Olav Åmås spurte i en kommentar nylig «Hvorfor er [humanistiske fag] ikke mer sentrale som premissgivere?» Jeg tror han mente premissgivere for samfunnsdebatten. Åmås ønsker seg «humanister som klargjør de verdier som liv og samfunn baserer seg på, «samfunnsutviklingens kulturelle forutsetninger», som det heter i Norges forskningsråds strategi for de neste par år.»

Ikke glad

Da jeg kikket på Forskningsrådets nasjonale strategi, ble jeg ikke glad. «Det er nettopp ved å integrere humanistiske perspektiver i sosial og teknologisk innovasjon at samfunnet kan få nytte av den humanistiske forskningen,» skriver forskningsbyråkratene.

Humanister må innse at fagene deres har stort «ubrukt potensial som må settes i spill for at synligheten kan styrkes». Humanistene må fornye seg, kaste seg ut i «nettverkstiltak» og «innovasjonsprosesser» og «delta på nye arenaer» for å «møte viktige kunnskapsbehov fra samfunns- og næringsliv». Dette vil føre til «anvendelse av humanistisk forskning og synliggjøring av humanioras samfunnsrelevans.»

Sjelløst og anonymt

Jeg liker ikke dette språket. Det er sjelløst, anonymt og altfor generelt. Det bygger ikke på det språket humanister faktisk bruker når de diskuterer forskning. Dermed blir det vanskelig for forskerne å begripe hva det er byråkratene vil de skal gjøre. De finner rett og slett ikke noe punkt der fagets kriterier for hva som gjelder som interessante problemstillinger faller sammen med byråkratenes krav om å skape forskning som møter «næringslivets kunnskapsbehov.»

Innenfor humaniora vil krav om nytteverdi eller relevans nesten alltid komme i konflikt med krav om høy forskningskvalitet. Et fags kriterier for hva som skal regnes som god forskning etableres internasjonalt av forskersamfunnet selv. Disse kriteriene er alltid faginterne. Dermed havner ambisiøse forskere i et dilemma: Skal de jobbe med prosjekter som sikrer både dem og universitetet deres faglig prestisje? Eller skal de søke om penger for noe «nyttig» og «relevant» som lett kan fremstå som amatørmessig?

Desperat

Hva kan en litteraturviter som er ekspert på Wergeland fortelle næringslivet? Hun vet antageligvis ingenting om næringslivet, og aner ikke hvilket kunnskapsbehov det eventuelt måtte ha. Og hvilken del av næringslivet skal hun henvende seg til? Statoil? H&M? Men hun trenger forskningsmidler, så kanskje hun setter seg ned og desperat skriver et prosjekt som handler om Wergeland og norsk identitet i endring i en globalisert verden i håp om at det virker samfunnsrelevant.

Men her risikerer hun at Wergelandseksperter synes prosjektet virker amatørmessig, og at næringslivet ikke begriper hvorfor de skal betale for en studie av Wergeland for å finne ut noe om norsk identitet i dag. De to partene snakker rett og slett ikke samme språk. Det er mulig at denne floken kan løses. Men i så fall vil det kreve stor kløktighet fra forskningsbyråkratenes side og mye godvilje fra forskernes side.

Spre kunnskap

Jeg har ikke det minste imot at humanistiske fag brukes av ikke-humanister. Snarere tvert imot. Jeg mener at humanister kan gjøre langt mer for å spre kunnskap om hva de driver med, og for å få nye grupper i tale. Men slike gode «bivirkninger» må aldri gjøres til selve hovedforsvaret for humanistisk forskning.

Det beste forsvaret for humaniora er et forsvar som legger vekt på hva humanister jobber med og hvorfor de gjør det. Dette krever selvsagt en definisjon av hva humaniora er. I Norge defineres ofte humaniora som vitenskaper som har med tekst og tolkning å gjøre. Jeg er enig i at dette griper noe vesentlig, men denne definisjonen er likevel altfor smal. La oss heller begynne med å skille mellom tre store faggrupper: Humaniora, samfunnsfag og naturvitenskap. Det som skiller dem, er på den ene siden objektet eller emnet, og på den andre siden metoden for forskningen. Skillelinjene er selvsagt aldri helt klare. Politisk teori, for eksempel, defineres ofte som et samfunnsfag siden emnet jo er teorier om staten og samfunnet, men metodisk er ikke faget forskjellig fra idéhistorie og filosofi, som er humanistiske fag.

Historisk komponent

Humaniora omfatter alle kultur- og språkfag, filosofi, idéhistorie og religionshistorie, og alle estetiske fag. Deler av historiefaget, arkeologien og antropologien er også humanistiske, uansett hvilket fakultet som administrerer dem. Felles for de humanistiske fagene er at de har eller kan ha en historisk komponent. De humanistiske fagene tar vare på og holder liv i kunnskapen om menneskets kultur, menneskets uttrykk og ytringer, og menneskets verdier og normer gjennom tidene. Metodisk må alle disse fagene forholde seg til spørsmålet om hvordan en skal forstå menneskers uttrykk og tegn, inkludert de materielle sporene etter en forsvunnet kultur. Men de humanistiske fagene kan ikke defineres bare gjennom å si at de har til felles en interesse for språk, tekst, og tolking gjennom tidene. Da blir definisjonen altfor formalistisk. Objektet – emnet – for forskningen er minst like viktig.

Spørsmål om eksistens

Humanistisk forskning tar opp grunnleggende spørsmål om eksistens, bevissthet, erfaring, mening og verdier. Den handler ofte, men ikke alltid, om individet heller enn om gruppen eller staten. Hvilke verdier har mennesker utviklet i forskjellige historiske epoker? Hvordan har disse verdiene endret seg over tid og i forskjellige typer samfunn? Hvilke verdier har mennesker vært villige til å kjempe og dø for? Hvilke erfaringer har fortidens slekter villet formidle til kommende generasjoner? Hva forteller kunstneriske uttrykk oss om eksistensen, samfunnet, livsformene, verdiene, og om hva kunst er? Hvordan vil vi bli forstått, som enkeltmennesker, som gruppe, som nasjon? Hvilke faktorer har formet vår identitet? Hvilke myter og ideologier bygger vi opp, om oss selv, om nasjonen, om verdensordenen?

Historisk hukommelse

Dette er humanistiske spørsmål, og det finnes ikke noe samfunn som ikke til syvende og sist må forholde seg til dem. Humaniora forvalter kunnskapen om hvordan mennesker har svart på slike spørsmål gjennom tidene. Humaniora gir oss vår historiske hukommelse, vår bevissthet om hvor vi kommer fra og hvem vi er i dag. Humaniora er et samfunns selvrefleksjon og ettertenksomhet. Uten humaniora vil samfunnet ikke bli noe annet enn et hukommelsesløst, byråkratisk teknokrati der ingen lenger spør om enkeltmenneskets erfaringer, eller bekymrer seg om verdier og mening. Å forsvare humaniora er å forsvare et ideal om et samfunn.

Følg Aftenposten meninger på Facebook