Nestekjærlighetens språk

KJELL TERJE RINGDAL

FOTO: Holm, Morten

Endre språket. I forbindelse med fjorårets TV-aksjon la jeg meg ut med deler av den norske bistandsbransjen. Vel vitende om å si stygge ord i kirken, tok jeg til orde for at det burde være lov å vise frem nøden i all sin gru. For å nå ut til de store masser, kan man gjerne vise bilder av barn med fluer i øynene, skrev jeg. Jeg tok kanskje en skje for mye Møllers tran, men skal her begrunne hvorfor vi må endre språket i deler av bistandsbransjen. Begrunnelsen er enkel: Vi trenger en opplyst debatt om bistand og interesse for saken. I dag er konklusjonene ofte overlatt til synsing, føling og politiske preferanser.

Må nå ut

Debatten må nå ut til borettslagene, kantinene og lærerværelsene – og ikke bare kollokviegruppene og de faglig sterke og politisk bevisste. Kan hende fører en opplyst debatt til at færre støtter opp om utviklingsarbeid, men da er det i det minste en beslutning basert på innsikt og interesse – ikke sløve reflekser.

Selv bruker jeg min lærersøster som modell når jeg tenker massekommunikasjon. Hun blir flakkende i blikket og går for å sette på potetene når bistandsord som bilateral, multi-bi og kapasitetsbygging kommer seilende. Ikke fordi hun er fiendtlig innstilt eller uinteressert, men hun lar seg aldri i livet engasjere av et politisk korrekt fagspråk som mumles fra bistandsboblen.

Positiv nysgjerrighet

Humanisten Fridtjof Nansen kan brukes for å vise hvordan vi må koble nestekjærlighet og politiske beslutninger tettere sammen for å bygge opp en positiv nysgjerrighet for et politisk lavinteressefelt.

Han sa ganske enkelt: «Nestekjærlighet er realpolitikk.» Til grunn for politiske løsninger og prioriteringer må det ligge en grunnleggende forståelse at det er mennesker vi snakker om. Mennesker som våkner om morgenen og har drømmer om arbeid, trygghet, utdanning for ungene, mat på bordet og håp om at livet skal bli ok.

Historien bak bildet over, som henger i Nobels Fredssenter i Oslo, førte til en omfattende internasjonal innsats for å hjelpe flyktningene i Russland i 1921. Altså en ganske direkte kobling mellom den personlige dramatikken og de politiske konsekvensene.

Vi må finne det språket som fanger opp hva det dypest sett handler om og som kan skape innsikt og motivasjon hos min søster og 1,9 millioner andre norske husstander

Hvis man tømmer sitt hjerte for varme, kan bildet fortolkes slik: Tre mennesker. Svart hvitt. Fin komposisjon med en velkomponert skrånende vinkel i utsnittet. Åpne øyne. En slik tolkning kan være et bilde på språkformen jeg gjerne vil endre på.

En tolkning som viser både hjertelag – og politisk vilje til handling, er: En liten familie, alle døde og forlatt da de trengte hjelp som mest. Stirrende, med armene i kors mot en himmel som ikke viste noen nåde.

Fridtjof Nansen ville fortelle oss at hver eneste dag rammer døden familier som ikke får oppleve soloppgangen vi alle både drømmer om og tar for gitt. Og når drømmene brister, har individer og samfunn et ansvar for å sette inn mottiltak. Ikke bare når den akutte nøden inntreffer, men også for å rette opp strukturelle skjevheter som setter samfunnene ut av spill.

Kommunikasjon på nødens område

Dette handler altså om forholdet mellom omsorg og hjertelag, og hvordan vi som nasjon begrunner vår egen politikk – og kommunikasjon – på nødens område. Vi må finne det språket som fanger opp hva det dypest sett handler om og som kan skape innsikt og motivasjon hos min søster og 1,9 millioner andre norske husstander.

I motsatt fall risikerer vi at den tungt fallende interessen for dette feltet ender med en debatt for de helt spesielt interesserte, for til slutt å forvitre helt. Og derved at en stadig mer selvopptatt nasjon sementeres i etisk dovenskap.

Det opplagte motargument mot mitt perspektiv er at vi kan ikke dyrke nøden heller. Vi kan ikke hele tiden vise elendigheten. Vi kan ikke gjøre nøden så pornografisk at den blir et slags nytelseselement som et relieff mot vårt eget lykketreff over å bo i verdens rikeste land. Dessuten må vi gjøre folk oppmerksomme på at det finnes håp – og at eksempelvis Afrika vel så mye er mulighetenes kontinent med fantastiske naturressurser, økonomisk vekst og en menneskelig kultur som er til å bli varm om hjertet av.

Ikke interessert

En Synovate-undersøkelse viser at drøyt 60 prosent av nordmenn ikke er interessert i utvikling og bistand – og at denne interessen faller som en stein. Samtidig som utviklingsdebatten preges av elitisering, er jeg bekymret for at vi alle blir ført bort fra sakens kjerne: Mennesker som kjemper om og for livet – og som trenger hjelp fra andre nasjoner for å komme fra knestående – til oppreiste og stolte. Riktignok oppgir ni av ti at de støtter bistand. Oppløftende nok, men baksiden av medaljen er at erfaringer fra Sverige og Nederland viser at en høy oppslutning om bistanden synker raskt når det politiske klima endrer seg. Det er ikke noe mål å kjempe for en kunstig høy oppslutning. Poenget er at interessen for feltet bør være høy slik at folket kan trekke sine egne slutninger basert på kunnskap – ikke myter og forestillinger.

Sjenerøs nasjon

Hva gjør Norge for å bidra til en forskjell for fattige mennesker? Jo, vi setter av én prosent av BNI, bruttonasjonalinntekten. 28 milliarder kroner, ca. fem tusen kroner på hver av oss. Norge er faktisk en av de mest sjenerøse nasjonene i verden, og pengene går stort sett til utviklingsprogrammer som skal bidra til at fattige land etter hvert kan klare seg selv. Mye handler om såkalt kapasitetsbygging: Hjelpe samfunn til å stå på egne ben.

Utfordringen med slike prosjekter, er at det er vanskelig å få folk til å gå i tog for dem. Ei heller blir vi rørt av et nødvendig vedtak i Verdensbanken. Når vi har så mye godt å vise til, er mitt poeng at nasjonen bør bli bevisst at disse gode handlinger (realpolitikk) er resultat av grunnleggende nestekjærlighet som det er grunn til å være stolt av.

Produsere problemer

Det er ikke kun godhetsargumentet som er effektivt når vi skal bidra til utvikling i fattige land. Vår egen trygge hverdag kan fort bli endret om miljøtruede områder andre steder på kloden ikke får den hjelpen de trenger. Miljøkatastrofer har ikke passplikt, og klimaendringer kjenner ingen grenser. Vi er med andre ord selv med på å produsere problemer som kan banke på våre egne oljede dører i de innvandringsfiendtlige og bistandsskeptiske borettslagene.

Arbeidsoppgaven er å forklare at pengene brukes på en fornuftig måte, som kommer både mottageren til gode, samtidig som resultatene er med på å sikre egen fremtid. Begrunnelsene må skape entusiasme. Formen må ikke bli hjerteløs som et excel-ark. Selv om det er ekte penger og nødvendig effektivitet vi snakker om, betyr én prosent av BNI egentlig 100 prosent nestekjærlighet.