Individets frihet

Skrekkeksempel. I flere år har jeg vært en sentral Prügelknabe for en håndfull norske nettsteder som er kritiske til innvandring, flerkulturalitet og – kanskje i særdeleshet – muslimer. Ofte blir jeg nevnt som et skrekkeksempel på en akademiker som gjør alt han kan for å underminere norske verdier og norsk kultur, omtrent like ofte som en forvirret multikulturalist som elsker alt fremmed og forakter alt hjemlig. Av og til har jeg sendt inn kommentarer til kritikerne, hvor jeg ber om at de belegger påstandene med sitater. Da blir det gjerne stille.

Lenge betraktet jeg hetsen som harmløs sjikane, også når den havnet i innboksen min som anonym hatmail. Nå er jeg blitt usikker på om denne vurderingen har vært riktig, etter å ha blitt gjort oppmerksom på at Anders Behring Breivik viser seg å være en av dem som flere ganger har oppgitt mitt navn som symbol på alt som er gått galt med Norge. Gitt situasjonen i Norge får ordet personangrep en spesiell valør om dagen, og jeg skal derfor være personlig i denne kronikken.

Reel uenighet?

To spørsmål melder seg. Bør jeg slutte å gi uttrykk for mine synspunkter og verdier av hensyn til eget liv og sikkerhet? Og dernest: Er uenigheten som har gjort meg til et kjært hatobjekt reell, eller er den basert på misforståelser?

Svaret på det første spørsmålet er nei. Vi skylder hverandre og våre omgivelser å være ærlige og å markere verdistandpunkter når det oppleves som nødvendig, også når det letteste ville være å holde kjeft.

Det andre spørsmålet er mer komplisert. Men å bli kalt «kulturmarxist» (bl.a. av Breivik), er mildt sagt underlig. Jeg har nemlig aldri vært marxist. På hele 1980-tallet var jeg aktiv i den frihetlige Gateavisa, og våre politiske hovedmotstandere var marxist-leninistene. Jeg har også i perioder hatt en løs tilknytning til det sosialliberale Venstre, men i år satser jeg min skrinne politiske kapital på Miljøpartiet De Grønne.

Lite innflytelse.

Det blir ofte hevdet at jeg har hatt en sentral rolle i å omdanne Norge fra et homogent samfunn til et multikulturelt ghettohelvete. Denne beskrivelsen kjenner jeg meg heller ikke igjen i. Jeg har hverken skrevet offentlige utredninger eller drevet lobbyvirksomhet overfor politiske partier. Det har hendt at jeg har holdt forelesninger i Utlendingsdirektoratet (UDI) eller Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), men det har gått flere år mellom hver gang.

Det første jeg skrev om flerkulturalitet, utkom i 1990. Da hadde innvandringen pågått i 20 år. Boken ble ingen kioskvelter, og hadde nok begrenset innflytelse på makthaverne.

Rett til ytringer.

Senere har jeg skrevet en rekke bøker, både rene fagbøker, lærebøker og debattbøker, om flerkulturalitet. Hvilken innflytelse de eventuelt kan ha hatt, er det umulig å måle. Folk må selvfølgelig mene hva de vil om mine skriverier, men som borger av dette landet vil jeg påberope meg min grunnlovsfestede rett til frimodige ytringer.

Uenighet har jeg ingen problemer med, men jeg foretrekker at de uenige forteller hvem de er og belegger uenigheten med korrekte gjengivelser av noe jeg har skrevet eller sagt, slik at vi er enige om hva vi diskuterer.

Ikke kulturrelativist.

En tredje vanlig anklage går ut på at jeg er multikulturalist og kulturrelativist. Dette må også skyldes en misforståelse. Multikulturalismen er en type doktrine om at kulturelle grupper bør få anledning til å leve i henhold til sine egne kulturelle verdier. Denne typen ideologi har jeg argumentert mot i over 20 år, fordi den svekker individets frihet til selv å velge tilhørighet, og fordi den svekker den sosiale integrasjonen i samfunnet.

Jeg kan ellers ikke se hva som er så kulturrelativistisk ved å gå inn for humanistiske verdier og menneskerettigheter. I likhet med mange andre i dette landet støtter jeg Amnesty International, og betaler månedlige beløp til hjelpeorganisasjoner. Jeg er dessuten med i nettverket «Scholars at Risk», som forsøker å hjelpe akademikere fra land med begrenset politisk frihet. Kulturrelativistisk? Knapt.

Forsvarer mangfold.

Derimot er det helt greit å beskylde meg for å forsvare mangfold. Jeg er nemlig overbevist om at det er fullt mulig å basere et bærekraftig samfunn på noe annet enn kulturell homogenitet og etnisk renhet. Selvfølgelig må et samfunn være basert på felles verdier og et minimum av solidaritet (som beskrevet i boken Samfunn, 2010). Det er like opplagt at ikke alle medlemmer av samfunnet bidrar i like stor grad. Alle samfunn har uløste problemer, som det må jobbes med.

Videre tror jeg ikke på et samfunn der innbyggerne ikke er i stand til å snakke sammen, eller der individets integritet ikke blir respektert. Jeg blir like fortørnet som andre over historiene om mobbing av homofile eller om etnisk norske barn som blir ertet for at de spiser salami. Like selvfølgelig blir jeg opprørt over rasediskriminering og mistenkeliggjøring av folk som ikke har gjort noe annet galt enn å gå inn for en annen tro enn flertallet, det være seg jødedom, islam eller for den saks skyld ateisme.

Egen skjebne.

Et slikt mangfold er noe annet enn multikulturalisme, fordi det forutsetter individets rett til selv å velge sin skjebne, innenfor grensene som settes av felles normer. Disse normene er under forhandling i komplekse samfunn. Dette er ikke noe nytt. Tenk bare på de harde ideologiske kampene mellom konservative kristne og sekulære på 1900-tallet, konflikter knyttet til by og land, eller bokmål og nynorsk, en rød tråd gjennom hele det moderne Norges historie.

Et land som Norge kan betraktes som et uenighetsfellesskap der tillit, respekt og felles fundamentale verdier danner grunnfjellet som gir kjøreregler og retning til uenigheten.

Vi lever ikke i et århundre der et nasjonalt prosjekt om å gjenopprette etnisk renhet er særlig realistisk. Ikke engang Nord-Korea klarer å stenge grensene helt. Når Norge nå fremstår som noe i retning av en innvandringsmagnet, skyldes det trolig først og fremst at landet år etter år er et rikt og velorganisert land, også sammenlignet med sine naboer, som kan gi mennesker fra fattigere land muligheter til å forbedre sin levestandard.

Ustanselig strøm.

Prosessen kan reguleres, man kan justere innvandringsstrømmen og stille strengere krav til for eksempel språklæring og tilpasning, men strømmen kan neppe stanses helt uten at landet gjennomgår en total forvandling.

Endelig går jeg inn for en nasjonsforståelse der det er mulig å bli norsk – der svarte, brune og rosa, heteroer og homoer, kristne, hinduer, muslimer og ateister kan skape et fellesskap som er sterkt nok når det gjelder, men som også er fleksibelt nok til å gi individer frihet til selv å velge sine liv.

Dersom man a priori har bestemt seg for at et slikt prosjekt er umulig, for eksempel ved å påstå at muslimer «aldri vil knekke den europeiske koden» på grunn av sin religion, så foreligger det en reell uenighet. I så fall må det være lov å spørre hva tilhengere av dette synet har tenkt å gjøre med dagens situasjon. Mitt syn er at vi ikke har noe annet valg enn å leve med forskjellighet, uten dermed å gi avkall på grunnleggende verdier. Det er vanskelig å se alternativer som er forenlige med de humanistiske idealene det norske samfunnet er basert på.