Les også:

Kjendis på vold. Terror har vært en viktig del av vestens historie siden TVs inntreden i stuene på sekstitallet. Terror lever i symbiose med moderne medier, og TV har antagelig betydd mer for moderne terror enn noen politisk teori. PST og andre tjenester over hele verden kan arbeide hardt og godt, men de kan ikke endre på det faktum at Anders Behring Breivik er blitt en internasjonal kjendis, kanskje den største norske verdenskjendis så langt i dette århundret.

Dette oppleves som perverst all den tid vi ønsker å minnes ofrene, ikke gjerningsmannen. Det kan også virke paradoksalt, ettersom konsekvensene av angrepet for Norge ser ut til å bli motsatt av terroristens intensjon, mer demokrati og mer åpenhet, som statsministeren uttrykte det. Terroren har styrket samfunnet vårt, ikke svekket det, og slik sett er det ofrenes ideer som vinner. Men uansett om det på et vis er et overflatefenomen: Terror skaper overskrifter. Ekstrem terror skaper superkjendiser. I en kjendisfiksert og medieavhengig kultur ligger det her et incentiv til vold som kanskje er mer betydningsfullt enn ekstreme ideer om jihad, klassekamp, miljøvern eller nasjonalisme.

Internett-radikalisering

Men diskusjonen som pågår om ideene, språket og de sosiale faktorene som ligger bak Breiviks monstrøse handlinger kan kanskje gjøre samfunnet bedre skikket til å identifisere og motstå fremtidige virus fra nettet. Som mange har påpekt fremstår Breivik som et produkt av internett-radikalisering, på linje med mange europeiske jihadister før ham. Breiviks såkalte manifest illustrerer hvordan Breivik har hanket inn ideer fra et bredt spekter av kilder, hvorav mange tilsynelatende står i motsetning til hverandre.

Øystein Sørensen peker i Dagbladet på likheter mellom Breivik og Khomeini i ønsket om at et konservativt «vokterråd» skal bestyre et nytt og totalitært Europa. Selv om Sørensen karakteriserer Breivik som høyreekstrem eller høyreautoritær, sier han også at «ingen av disse utrykkene helt fanger opp elementet av væpnet revolt og revolusjonært brudd som man finner i manifestet». Breivik siterer både Muhammed, Mao og Ulrike Meinhof positivt, noe som er overraskende av en høyreekstremist, men ikke av en jihadist eller en venstrerevolusjonær.

Grunnforestillinger

Breivik er også inspirert av anti-globaliseringsideer, blant annet i ønsket om å nasjonalisere globale selskaper og å opprette proteksjonistiske tollmurer, og kritikken hans av forbrukersamfunnet lyder som et ekko av Rote Armé Fraktion, som uttalte at «systemet reproduserer seg selv ved å angripe folks sinn gjennom markedet». Ideologisk sett overskrider Breivik ikke bare kategorier som høyre og venstre, men blander også ideer fra ortodokse, katolske og protestantiske kirketradisjoner sammen med ideer fra politisk islam. I motsigelsene til Breivik finnes det likevel en slags sammenheng, noen grunnforestillinger som også preger mange av de andre voldelige miljøer i utkantene av samfunnet, uavhengig av religiøs eller politisk merkelapp.

Hatet mot vesten

Mye er sagt om Breiviks hat mot islam, og hans forslag til endelige løsninger på spørsmålet om islam i Europa (deportasjon eller folkemord). Like fullt er det ikke islam, men det liberale, demokratiske, sekulariserte og kapitalistiske Vesten som er hovedfienden, både i Breiviks ord og handlinger. Forfatterne Ian Buruma og Avishai Margalit ga ut en idéhistorisk bok i 2004 som het Occidentalism og handlet om hatet mot Vesten, definert som hat mot liberalisme, individualisme, kapitalisme og sekularisme. Forfatterne finner røttene til denne tradisjonen i tysk romantikk, og viser hvordan ideer som oppsto som reaksjon på opplysningstid og fransk dominans i Europa har vandret over kloden fra Russland via Japan, Kina og Afghanistan og tilbake til Europa. Buruma og Margalit viser hvordan oksidentalisme har preget et vidt spekter av politiske tenkere fra Oswald Spengler til den afghanske jihadisten som angivelig sa at «amerikanerne elsker pepsi cola, men vi elsker døden».

Hovedsymboler

Den oksidentalistiske kritikken retter seg mot fire hovedsymboler på vesten: Byen, kvinnen, borgeren og fornuften. Byen med sine sjelløse markeder, feminiserte menn og uheroiske borgerskap som har lommebøker i stedet for hjerter. Dette tankegodset gjenfinner man punkt for punkt hos Breivik, som bekymrer seg for feminiseringen av samfunnet, og blant annet hevder at «tvangsordineringen av kvinnelige prester er voldtekt av kirkens grunnlag» og at «kvinners følelsesmessig ustabile natur vil føre til innføring av ekteskap for homser, ordinering av homser, ignorering av dyd og folks plikter i forbindelse med forplantning, støtte til muslimsk masseinnvandring og interreligiøs dialog som i realiteten er en betingelsesløs kapitulasjon (for islam)».

Hatet mot byen

Om mangelen på heroisme i det borgerlige Vesten, skriver Breivik at «den vesteuropeiske masse-demokrati-modellen ¿ dyrker prinsippet om middelmådighet i stedet for eksellense». Om de sjelløse fornuftsregimene i Vesten skriver han at «åndelig bankerotte nasjoner uten samfunnsvisjoner er ødelagte ørkener fylt av unødvendig støy og meningsløst forbruk».

Når det gjelder hatet mot byen, er det i Breiviks tilfelle (som hos Timothy McVeigh) oversatt til hatet mot overstatlige institusjoner som EU og Europarådets menneskerettighetsdomstol, som er en «rasistisk og folkemorderisk institusjon». Det er på det overnasjonale nivået globale kapitalkrefter støtter opp om konspirasjonen mellom den «kulturmarxistiske» eliten og den aggressive muslimske minoriteten. Oksidentalisme er begrepet som best fanger opp konsistensen i Breiviks ideer.

Dyrekjøpt lærdom

Det er mange som ytrer seg på lignende vis i bloggosfæren, uten at de har omsatt ord i handling slik Breivik gjorde. Derfor skal man være varsom med å felle dom over Breiviks meningsfeller. Like fullt er det i det Buruma og Margalit omtaler som «de oksidentalistiske diskursene» at noe av den mest dramatiske politiske volden i vår tid har sine røtter. Hvorvidt ekstreme miljøer er venstreorienterte, høyreorienterte eller religiøse er av mindre betydning enn om de sprer oksidentalisme.

Når disse ideene blandes med en blogg-prosa preget av endetidsforestillinger, konspirasjonsteorier, fiendebilder, offerretorikk og fremstillingen av seg selv og ens meningsfeller som de få utvalgte, har man et farlig amalgam.

Dette er en av de dyrekjøpte lærdommene fra 22. juli.