Bretteldoradoet som uteble

Det var nærmest hallelujastemning i mediebransjen da iPad, som første nettbrett, kom på markedet. Det ga bransjen håp om en renessanse for både kvalitetsinnhold og inntekter fra lesere og annonsører. At det oppstår utopier, frykt og forventning ved innføring av ny teknologi er ikke ukjent. Chris Anderson, redaktør i det anerkjente teknologimagasinet Wired, gikk høsten 2010 så langt som å hevde at weben ville dø til fordel for såkalte apper, blant annet fordi apper fungerer bedre for de oppgaver vi som brukere ønsker å utføre. Med apper forstås spesialutviklede programmer/applikasjoner for mobile enheter. Teknologideterministiske spådommer slår sjelden til, og lite tyder på at han får rett om vi ser på status på brettfronten nå.

Laber oppslutning

Flere aviser, magasiner og fagblader var tidlig tilgjengelig i apper for nettbrett, primært iPad. I Norge lanserte flere medier iPad-versjoner før brettet var i salg her! Nå er de fleste landsdekkende og også flere lokalaviser tilgjengelig på nettbrett, i en eller annen form. Men da VG nylig innførte leserbetaling for sin app VG+ skjedde dette mye senere enn først antatt. Bruken av appen tok aldri av, og har naturlig nok falt etter at leserbetalingen ble innført. Tallet på lesere er nå firesifret, ifølge fagbladet Journalisten. Til sammenligning har VG Nett i overkant av en million brukere daglig. VG er ikke alene om forholdsvis laber oppslutning om sitt betalte nettbrettprodukt. Moderat til lav oppslutning om nettbrettutgavene ser ut til å være en internasjonal trend. Prisen på produktene er blitt redusert i takt med den manglende leserentusiasmen. Hva er bakgrunnen for den lave leseroppslutningen?

Dårlige løsninger

Mediebransjen utnytter nettbrettenes muligheter dårlig- både kommersielt og redaksjonelt. Foreløpig er nettbrettutgavene mest å anses som distribusjonskanaler, og lite som innovative utfordrere i medielandskapet. Det viser funnene i en analyse jeg i vår har gjort av brettprodukter. Funksjonalitet og innhold i nettbrettutgaver fra både norske og internasjonale aviser, fagblader og magasiner er kartlagt. Utgiverne eksperimenterer i markedet, men samtidig er eksperimenteringen mer knyttet til det å være representert med en brettutgave enn ved å utvikle innovative produkter som utnytter rammebetingelsen teknologien gir.

De velger å være tidlig ute ved å distribuere allerede eksisterende innhold på en ny plattform, uten å utnytte plattformens muligheter. Jeg har funnet eksempler på nettbrettutgaver som skiller seg ut ved høyre grad av unikt innhold, brukervennlighet og eksperimentering med nye medieformater, men disse er unntakene.

Brettpapir

Nettbrettene har på mange måter de samme forutsetningene som Internett i sin tid hadde til å gi innholdet og produktet ny form gjennom hyppige oppdateringer, hypertekst, interaktivitet og multimedialitet. Min analyse viser imidlertid at produktene i langt større grad bygger på papir- enn nettformater. Dette gjelder både redaksjonelt og kommersielt innhold i utgavene. Uttrykk fra papirmediet etterapes i brettutgavenes forsider, måten innholdet er organisert i utgaver på, bla-metaforen og den manglende bruken av hypertekst.

Lite leserinvolvering

Leserinvolvering gjennom kommentarfelt, diskusjonsforum, delekultur og blogger er et formatet som i svært liten grad er representert i brettutgavene. Det samme gjelder andre webformater, som brukernes muligheter til å skreddersy innhold ut fra egen interesseområde. Såkalt brukergenerert innhold er etter hvert blitt en etablert del av medienes innhold, som kan være med på å gi nyheter kontekst. I brettutgavene er leseren er igjen henvist til den tradisjonelle og passive mottagerrollen.

Sammenlignet med optimismen i mediebransjen knyttet til nettbrettets kommersielle potensial, er utnyttelsen av dette beskjedent. Et mindretall tar betalt for produktene sine, og de som tar betalt gjør det etter ulike modeller. Annonsene låner også i stor grad sine formuttrykk fra papir. Det er lite bruk av video, interaktivitet og lenker. Selv annonser der det er oppgitt webadresser, er oftest ikke klikkbare.

Brukervennlig

Nettbrettet med sin touch-screen og enkle utforming er svært brukervennlig sammenlignet med en tradisjonell PC. Men appene fra mediebransjen bærer preg av manglende standardisering. De forutsetter derfor i stor grad at brukeren har god teknologisk forståelse og vilje til å prøve seg frem, noe ikke så mange flere enn digitale trendsettere har. Brettutgavene har ikke funnet noen dominant design, slik avisenes webutgaver i stor grad nå har. Mye er pent, men ikke brukervennlig og intuitivt.

Det er få nye former og medieformater som kommer til uttrykk i brettutgavene. Det som kan hevdes å være nytt ved dem, er kanskje måten de blander uttrykk fra ulike medier på. TV-formatet er representert side om side med saker med opprinnelse i papir, men dette er noe vi i større og større grad også ser i medienes nettutgaver.

Kresne lesere

En mulig forklaring på at leserentusiasmen knyttet til aviser og blader på nettbrett foreløpig uteblir, er at produktene enn så lenge er for dårlig til å tilfredsstille et publikum som er godt vant. Det holder ikke med innovative nettbrett, når produktene mediene leverer for disse tilfører lite nytt sammenlignet med etablerte papir- og webutgaver. Hvorfor skal vi som lesere ta til takke med mindre funksjonalitet i et nytt digitalt produkt enn vi er vant til fra web? Samtidig ber flere, for eksempel Aftenposten, allerede eksisterende abonnenter om å betale ekstra for å lese nettbrettutgaven. I en del tilfeller er dette innhold som enten finnes gratis på nett eller som du alt har betalt for å lese på papir.

Ikke bare teknologi

Mange av kjennetegnene ved dagens brettutgaver er de samme en fant når en studerte webutgaver for fem til ti år siden. Det er naturlig at produktene i en tidlig fase låner uttrykk fra eldre medier, og utviklingen av brettutgavene skjer raskt. Samtidig tror jeg det har vært et feilgrep i så stor grad å hoppe bukk over webmediets funksjonelle og dialogiske sider i utviklingen av de tidlige brettversjonene, om en ønsker å nå flere enn digitale trendsettere. Lite tyder på at weben vil dø, slik Chris Anderson hevder. Nye medier eksisterer ofte side ved side med eldre, og det er andre faktorer enn kun teknologien som er avgjørende for deres eksistens.