Viktig debatt. Etter terroraksjonen 22. juli har flere kommentatorer påpekt at Norge har mange jihadismeforskere, men få eksperter på høyreekstremisme. Dette er en viktig debatt. Terrorismeforskere er betalt av det offentlige for å produsere kunnskap som skal bidra til å redusere terrortrusselen mot Norge. Det skulle bare mangle at det stilles krav til relevansen av det vi driver med, ikke minst etter en tragedie som dette. Samtidig er det viktig at debatten er velinformert. I det følgende håper jeg å oppklare flere utbredte misforståelser om norsk terrorforskning.

1.

Forskning er ikke etterretning. Terrorforskere har ikke ansvar for å forhindre enkeltangrep. Vi kan si noe om generelle trender eller mekanismer, men vi kan ikke spå hvor og når neste angrep rammer. Terrorisme er et lavfrekvensfenomen som er umulig å forutsi med de kildene og metodene vi forskere har tilgang til.

2.

Det er hverken mulig eller nødvendig for et lite land som Norge å ha eksperter på alle ideologiske bevegelser som potensielt kan produsere terrorisme. Da måtte vi ansatt forskere til å fordype seg i dyrevernsaktivisme, kristne sekter, venstreaktivisme og ymse utenlandske nasjonalismer, for å nevne noe. Forskning er dyrt, så vi må prioritere aktører som faktisk har utført større voldsaksjoner i nyere tid. Vi må også kraftsamle, for forskning på internasjonalt toppnivå krever spesialisering. Dette betyr ikke at vi starter med blanke ark når en ny type gruppe kommer på banen. Kunnskap om én bevegelse er ofte overførbar til en annen, fordi flere av de praktiske utfordringene ved terrorvirksomhet – rekruttering, våpenanskaffelse, kommunikasjonssikkerhet, osv. – er like for alle aktører, uavhengig av ideologi.

3.

Det er ikke tilfellet at alle norske terrorismeforskere jobber med radikal islamisme. Det er riktig at FFIs TERRA-prosjekt, som med sine fem årsverk er Norges største terrorismeforskningsmiljø, har lagt hovedvekt på jihadisme. Det er fordi de mest dødelige terroraksjonene i vesten de siste ti årene har vært utført av islamister, og fordi Forsvaret og våre allierte er engasjert i konflikter hvor militante islamister er sentrale aktører. FFI har for øvrig forsket på mye mer enn bare jihadisme.

Norsk terrorforskning er også mer enn FFI. Norge har en lang forskningstradisjon på høyreekstremisme, med professor Tore Bjørgo ved Politihøgskolen i spissen. Ved Universitetet i Bergen har Jan Oskar Engene utført banebrytende kvantitative studier av terrorisme i Europa. En rekke andre områdeeksperter besitter dyp kunnskap om enkeltgrupper.

Samtidig stemmer det nok at ingen norske akademikere har fordypet seg i den såkalte antijihad-bevegelsen, den spesifikke grenen av høyreekstremisme som Anders Behring Breivik springer ut fra. Her har skribenter som Øyvind Strømmen og organisasjoner som Antirasistisk Senter ligget i forkant. Men heller ikke i utlandet finnes mange forskere med ekspertise på akkurat dette undertemaet.

4.

Antijihad ikke har vært forskbar fra et terrorismestudie-perspektiv. Antijihad var en intellektuell bevegelse som ikke hadde utført større aksjoner og ikke eksplisitt oppfordret til terror. Ingen av de rasistiske og antimuslimske voldsepisodene i Vesten de siste ti årene kan så vidt meg bekjent knyttes direkte til antijihad-skribenter. God terrorforskning baseres på hard empiri, fortrinnsvis data om faktiske voldsepisoder og informasjon om aktørene bak dem. Antijihad var naturligvis forskbar innenfor andre fagfelt som politisk teori eller idéhistorie, men for en terrorforsker var der ikke nok empiri å ta tak i.

5.

Det er høyst usannsynlig at mer forskning på antijihad ville ha forhindret Oslo-massakren. Akademikere må jobbe med åpne kilder, så forskning på antijihad før 22. juli ville i praksis bestått i å kartlegge nettsider og analysere ideologiske tekster. Slike metoder ville neppe avslørt Breiviks planer, siden han hverken var blant de mest prominente eller mest radikale stemmene på disse nettsidene. Han var også eksepsjonelt dyktig til å skjule sine intensjoner for omverdenen.

6.

Fokuset på radikale islamistgrupper er høyst velbegrunnet. Terrortrusselen fra Al-Qaida er ingen islamofobisk konstruksjon. Vi kan diskutere hvorvidt terrorisme som generelt fenomen fortjener den oppmerksomheten det får, gitt at for eksempel trafikkulykker dreper langt flere mennesker. Derimot er det ubestridelig at jihadistene er den kategorien aktører som har vist størst vilje og evne til massevold mot vestlige sivile de siste ti årene.

Angrepene 11. september 2001, Madrid-aksjonen i 2004, og London-bombene 2005 er eksempler nok. Dette er imidlertid bare toppen av et stort isfjell av aksjoner, hvor brorparten – vi snakker om mange titall – er avverget av vestlige etterretningstjenester. Flere store aksjoner er blitt forhindret i siste sekund, ikke av politi, men av rene tilfeldigheter eller små tekniske problemer. For eksempel unngikk Stockholm en stor tragedie i desember i fjor, da bombevesten til en svensk-iraksk jihadist detonerte litt for tidlig, bare noen meter fra byens travleste handlegate. Vi vet ikke hvorfor dette skjedde, men en av teoriene er at angriperen simpelthen skled og falt på isen.

Ensom ulv.

Trusselen fra militante islamister er upåvirket av Oslo-aksjonen. Om noe har Breivik bidratt til å øke den, fordi hans manifest inneholder en mengde taktiske råd som vil bli studert nøye av jihadister. De siste par årene har Al-Qaida systematisk oppfordret sine støttespillere til å operere alene, fordi såkalte «ensomme ulver» er spesielt vanskelig for etterretningstjenester å stoppe. Foreløpig har de ikke hatt spesielt stor suksess, fordi det er teknisk vanskelig å utføre store aksjoner alene. I Behring Breiviks manifest finner de en av de beste instruksjonsmanualene for enmannsterrorisme verden hittil har sett.

Mer oppmerksomhet.

Terroraksjonen 22. juli må nødvendigvis føre til en grundig gjennomgang av norsk antiterrorpolitikk, inkludert forskningsdelen. Det er naturlig at høyreekstremisme vies mer oppmerksomhet i fremtiden. Akkurat hvor mye avhenger av hvorvidt Behring Breivik representerer en trend eller et enkelttilfelle. Dette vet vi ikke ennå. Dersom det viser seg at Behring Breivik var alene, og dersom ingen væpnede organisasjoner eller nettverk tar opp hans kamp, er trusselbildet uendret. Hvis han derimot er en del av en større bevegelse, må denne studeres og bekjempes. Det norske folk kan være trygge på at vi forskere vil bidra så godt vi kan til dette.