20. august 1988, en vanlig sommerdag som denne, tok krigen mellom Iran og Irak slutt. En krig som varte i åtte år, kostet hundretusenvis av menneskeliv – soldater som sivile – og førte til ugjenkallelige ødeleggelser for begge land: Byene ble lagt i ruiner, epidemier spredte seg overalt, og dag for dag var man vitne til tragiske scener det er umulig å berette fullstendig om her.

Blodige kropper.

Selv har jeg sett både ruiner og blodige kropper – og blodige kropper sprelle i ruiner for noen sekunder senere å dø. Og jeg var bare fem år da jeg opplevde noe av det sterkeste en kan erfare i sitt liv: Jeg var ute på gaten og lekte med en venninne fra nabolaget. Så kom plutselig to irakske fly; jeg rømte ned i kjelleren, men hun rakk ikke å bli med. Etter noen sekunders bombeangrep, kom jeg meg ut igjen, skjelven og gråtende – selvsagt – og det første jeg så var dette: Hun lå stille i sitt eget blod på bakken. Og moren hennes satt og skrek over det fortsatt varme liket til sin datter. Nå etter 26 år har jeg fortsatt alt dette foran øyene.

Likevel lot katastrofen seg ikke begrense til dødsfall og drap. Mange ble alvorlig skadet og drevet til vanvidd – og de som var skadet av kjemiske bomber måtte leve et helt liv med smerte og lidelse.

Alt var endret.

Da krigsfangene ble løslatt og kom tilbake fra irakske fangeleirer, fant flere av dem at alt hadde endret seg: Kona hadde giftet seg med en annen, og barna kjente knapt igjen sin egen far. Mange av de løslatte slet med psykiske lidelser, og det var umulig å venne seg til hverdagen igjen.

Ingen spurte hvorfor.

De av oss som overlevde krigen, uten skader og fysiske ofre, var heller ikke uberørte av tragedien: Åtte år med frykt og angst, med bekymring og tårer, folketomme byer, og gravlunder som bare ble større, uten at noen i verden spurte hvorfor? Hvorfor skulle mennesker hver dag dra til byens likhus for å se om deres barn, søster og bror – eller foreldre – var blant de drepte?

Selv sov jeg ikke en eneste natt uten å ha angst for at jeg skulle miste mine foreldre, at de skulle bli drept og dø fra meg: Jeg gråt – angstfylt og redd – midt i mitt eget barnlige univers, uten at noen i verden spurte hvorfor.

Ta livet på alvor.

I etterkant brukte jeg alle disse erfaringene til tenkning og analyse: Selv om jeg som forfatter aldri har skrevet direkte om meg selv og min egen biografi, har alt dette ligget liksom et bakteppe for alt jeg har publisert. For gjennom krigen lærte jeg å ta livet på alvor, og alvoret fant jeg i bøker. Jeg har brukt de mørke dagene og alt annet i min livserfaring for å forsøke å se bedre, forstå bedre og tenke bedre.

Det er derfor jeg har undret meg over mye av det som er blitt skrevet i kjølvannet av tragedien på Utøya og i Regjeringskvartalet i Oslo: Problemet ligger ikke bare i et enkelt menneske, men også i vår måte å tenke på, i formen vi har uttrykt oss gjennom og i vår bruk av ord og begreper. Vi har forstått at det er noe vi ikke har forstått, og det er på tide med selvransakelse.

Et Europa uten bøker.

Bare én uke før massakren på Utøya snakket en av våre mest toneangivende historikere i Dagbladet om «de germanske folkene» og om «reconquista» – den (ifølge ham) europeiske ideologi «som går ut på å gjenerobre Europa fra islam». Og bare få dager etter katastrofen snakket en forfatterkollega av meg i Fædrelandsvennen om forsøket på «å utvikle en personlig, norrøn identitet i en global og pluralistisk verden», for å ha kommet med to eksempler blant hundre.

Ja, jeg undrer meg. For det Europa som de snakker om, kjenner jeg slett ikke til, skjønt jeg er en elev av den europeiske humanismen. Et Europa bygd av slike kategorier – «norrøn identitet», «reconquista» og alt annet som deler menneskeheten inn i entydige identiteter – er et Europa uten bøker, uten den selvkritiske granskningen som er humanismens grunnlag, et kontinent som lukter av blod, av krig – krigsfanger og konsentrasjonsleirer.

Nasjonal identitet?

Selv har jeg som menneske gjennom litteraturen og filosofien lært å avvenne meg å snakke om slike identiteter. Jeg har aldri vært stolt av å være født og vokst opp i Iran og heller ikke skammet meg over det. Og jeg synes det er like absurd og ureflektert av folk å være stolte av eller skamme seg over å være norske eller fra andre nasjonaliteter. Nasjonal tilhørighet er juridisk og samfunnsmessig viktig, men den er ikke opphøyd eller hellig. Vi er bare blitt født et sted, det er ingen verdi i det som hever oss over andre.

Nye spørsmål.

Nå er vi alle etter 22. juli blitt stilt overfor nye spørsmål og utfordringer. Spørsmål som hver for seg gir oss nye oppgaver og ansvar. Om vi skal ta disse oppgavene på alvor, er det viktig at vi legger de grunnleggende begrepene vi så langt har tatt i bruk bak oss og tar høyde for en ny tid, en tid som krever et nytt vokabular, en annen måte å tenke på. For tragedien på Utøya er overgangen til en kommende historisk bevissthet.

Revurdere historien.

De som lenge har forsket på Holocaust, diskutert og skrevet om tyske konsentrasjonsleirer som et tilbakelagt stadium, må begynne å revurdere sin måte å betrakte historien på: Fascismen tilhører ingen epoke, intet begrenset tidsavsnitt, hverken fortiden eller fremtiden. Heller enn å smykke oss med ord som lyder bra – antifascisme, nestekjærlighet, demokrati – er det på tide – på høy tid – å reflektere over oss selv, våre tanker og våre ord – og de begrepene våre fordømte hoder er skapt av.