Les også:

SARA AZMEH RASMUSSEN

FOTO: Bjørke, Magnus Bjørke

Etter 22. juli. «Make peace, Not love» er en tidsriktig nyformulering av det kjente slagordet: «Make love, Not war». Den nye innsikten stammer fra den israelske forfatteren Amos Oz, og ble unnfanget på et område i verden hvor man ikke bare har innsett kjærlighetens begrensninger når det gjelder å skape fred og harmoni i samfunnet, men desto viktigere, dens potensial til både å generere og vedlikeholde konflikter.

Retorisk redskap

Da mørket falt over Norge den 22. juli, ble kjærlighet til en mark av lys og blomster, så vidstrakt at den kjentes uendelig. Det var enestående og vakkert! Den siviliserte responsen på primitiv ondskap, har gitt oss grunnlag til økt stolthet over å tilhøre dette unike landet. Men det som i en krisesammenheng er roseverdig, og i sorgtaler er en selvfølge, er ikke nødvendigvis heldig i alle sammenhenger.

Idealene som var viktig å fokusere på i kjølvannet av katastrofen: nærhet, varme og samhold, kan i langt mindre grad trekkes inn i det offentlige ordskiftet som styrende prinsipper. Hvordan landet kan eller bør bli formet av denne tragiske erfaringen, og hvordan ekstremisme og rasisme kan bli definert og bekjempet, er to overordnede spørsmål som vi i fellesskap bør finne gode svar på. Og det er her, i diskusjonens kjølige kammer, at jeg er skeptisk til å la kjærlighet bli til et retorisk redskap eller politisk mål. Hvorfor?

Kan ikke elske alle

Det finnes enkle og litt mer kompliserte svar, av både filosofisk og politisk art. Det mest opplagte av dem er at en flyktig størrelse ikke kan danne grunnlag for et samfunnsfellesskap. Alle kan ikke elske alle. Selv ikke i Kristelig Folkepartis rekker, en etisk og politisk avgrenset sone, klarer man å leve opp til egne svulstige prekener om nestekjærlighet. Støyet rundt tidligere nestleder Inger Lise Hansen er et av mange eksempler.

Men mer interessant er likevel det faktum at kjærlighet gjør blind, delvis blind.

Man skal lete veldig lenge i dette vesle landet etter organisasjoner og individer som vedgår at de ikke er tilhengere av liberalt demokrati og forsvarere av menneskerettigheter. Vi er alle demokrater, humanister og antirasister. Men når disse fine attributtene, som vi smykker oss med, tar en konkret form, og blir til prinsipp- og arbeidsprogrammer, ulike uttalelser, støtteerklæringer og fordømmelser, prosjekter og fokusområder, får vi øye på den politiserte nestekjærligheten, den selektive humanismen og den enøyde antirasismen.

Smal horisont

Antirasistisk Senter skilter stadig med de store idealene, men er et av de beste eksemplene på en organisasjon med en smal horisont og utilstrekkelig analyse. I disse dager selger denne organisasjonen armbånd med sitatet fra AUF-medlemmet Helle Gannestad, hvor det bl.a. står «tenk hvor mye kjærlighet vi kan skape sammen». Inntektene av salget går til antirasistisk arbeid, står det å lese på senterets hjemmeside. Det vil si en intensivert innsats mot ett av mange segmenter av rasismen som florerer i samfunnet vårt.

For selv om Antirasistisk Senter nevner ulike former for diskriminering og hets i forbifarten med bisetninger, er fokuset alltid rettet mot rasisme som rammer muslimer spesifikt, og innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn generelt. Dette får alltid konsekvenser for valg og utforming av prosjekter.

Med fare for å bli oppfattet som kald og kynisk, melder jeg meg herved ut av de store kjærlighetsprosjektene

Kur mot fordommer

Tea time, kampanjen mot rasisme og hets, fulgte nøye de klare politiske linjene til denne politisk uavhengige organisasjonen. Gode møter med norske muslimer over en kopp te ble lansert som en kur mot fordommene til etniske nordmenn. Prosjektet fikk et stort finansielt bidrag av Regjeringen og en tung moralsk støtte fra kongelig hold. Jeg har selv bidratt i et seminar under kampanjen, og fått min varme tekopp i Litteraturhuset.

Samtidig har jeg observert, enda en gang, at kjærlighet ikke er vis, bare begeistret. Den brer ikke sine vinger over alle, men omfavner «sine små». Logikken er at de «små» trenger beskyttelse. Når vi er «store» og «små», ikke individer som er like fordomsfulle, slemme, fornuftige og snille, blir det neppe gode møter og genuint bekjentskap på tvers av samfunnsgrupper.

Venstresidens anklager

Det ble den høyreekstreme Anders Behring Breivik, den etnisk-norske med kristen bakgrunn, som demonstrerte ondskapen og hatets voldsomme kraft. Behring Breivik viste hvor farlig visse ord og tanker kunne være, og hvilke store ødeleggelser og tap de kunne føre til. I de viktige diskusjonene som har fulgt tragedien, er det den antifascistiske venstresidens anklagefingre vi har sett mest. Det er kommet oppfordringer om solidaritet med utsatte muslimer og innvandrere, eksplisitte krav om mindre romslig debatt, eksklusjon av visse ytringer og deres bærere, og gjerne mer selvsensur. Dette er venstresidens utgave av dyden kjærlighet.

Kjærlighet mot hat

«Vennlighetens tid» ble lansert av Dagbladets kommentator Marte Michelet (30. juli). «Et kolossalt paradigmeskifte» ble forkynt i en kort artikkel. Ekstremisten Behring Breivik hadde gitt oss beviset vi manglet, påsto Michelet. Hovedfaren mot demokrati og fred er kontra-jihadister og fascister, og oppskriften er følgelig enkel: «Vi skal lære å ta vare på og beskytte muslimene, vi skal slutte rekkene». Kjærlighet mot hat!

Det som glemmes, eller helst ignoreres, er at det fantes like mye ondskap og hat i terrorplanene til den islamske jihadisten Taimour Abdul-wahab, som i julerushet, for bare et halvt år siden, gikk mot folkefylte sentre i Stockholm med ti bomber hektet rundt livet. Bare flaks, en bombe som gikk av for tidlig, gjorde at det ikke ble et fryktelig blodbad og en katastrofe.

Melder meg ut

Med fare for å bli oppfattet som kald og kynisk, melder jeg meg herved ut av de store kjærlighetsprosjektene. Det vi ikke har godt av er forskjellige, men like selektive ideologiske konstellasjoner med kjærlighet som både middel og mål. De er egnet til å tåkelegge følsomme spørsmål og generere mer konflikt og hissigere tone. Jeg slutter meg heller til realisten Amos Oz’ oppfordring om å la kjærlighet bli der den hører hjemme, i det private rommet og de snevre sosiale kretser.

I et moderne, heterogent og mangfoldig samfunn er det ikke snakk om å praktisere kjærlighet mellom borgere og organisasjoner. Klarer vi å forsvare den pressede ytringsfriheten, selv når den tillater ytringer som er fulle av hat og fordommer, har vi vunnet enda et slag for demokratiet. Det er i den saklige, rasjonelle og opplyste debatten at hatideologier og -tendenser kan bli avkledd og bekjempet.