Fredsprisvinneren unngikk så vidt å bli voldtatt og drept

På hengende håret

I 2005 gikk endelig en afrikansk kvinne helt til topps i politikken. Det skjedde da Ellen Johnson Sirleaf ble valgt til president i Liberia. Hun var 67 år gammel, enke og bestemor.

Men det var bare så vidt hun overlevde så lenge at hun kunne få et slikt verv.

To ganger var hun like ved å bli myrdet av president Samuel Doe.

Den første gangen var under Does kupp i 1980. President William Tolbert og hans regjering ble ført ned på stranda ved Monrovia, der alle ble skutt. Ellen Johnson Sirleaf var finansminister, men ble spart. I selvbiografien skriver hun at det var fordi hun høylydt hadde kritisert myndighetene og urettferdigheten i samfunnet. Fire ministre overlevde massakren.

Den andre gangen var fem år seinere, etter valget i 1985. Sirleaf beretter i selvbiografien sin at hun ble arrestert av president Does menn etter et mislykt kuppforsøk mot ham. I nabocella i fengslet satt en gruppe menn, som alle ble ført ut og skutt.

En soldat kom til Sirleafs celle og sa: «Jeg skal knulle deg.» Men akkurat da han var i ferd med å låse opp døra, dukket det opp en militær av høyere rang. «Retrett!» kommanderte han.

Soldaten stoppet, vendte seg raskt rundt og forsvant. Den overordnete spurte Ellen Sirleaf: «Er du Gola (etnisk gruppe i Liberia)?» Da hun bekreftet dette, sa han: «OK. Jeg skal bli her i natt slik at ingen plager deg.» Og det gjorde han.

Dagen etter ble hun hentet, fordi president Doe ville treffe henne. Det kunne bare bety én ting: at hun ville bli skutt.

Soldatene kjørte henne til baksida av presidentvillaen. Der spurte vaktsjefen hvorfor hun laget så mye trøbbel.

Ellen Sirleaf svarte at hun ikke ville lage trøbbel, men hun kunne ikke godkjenne et forfusket valg. Vaktsjefen så på henne. Så beordret han: «Ikke ta henne til presidenten. Dere vet hva som da vil skje. Ta henne tilbake til fengslet og sørg for at hun ikke blir skadet.»

Hundreder, kanskje tusener av liberiere ble myrdet på denne tida. Men ikke Ellen Johnson Sirleaf. Etter ni måneder i arrest ble hun løslatt.

Afrikansk landsbygd og USA

Bakgrunnen og atferden til Ellen Johnson Sirleaf spilte tydeligvis en rolle da hun slapp unna med livet i behold. Hun var hun ½ Gola, ¼ Kru og ¼ tysk.

Begge foreldrene kom fra fattige kår på den afrikanske landsbygda. Faren var sønn av en Gola høvding og hans hustru, mens moren var datter av en Kru markedskvinne og en tysker. Men begge ble som barn adoptert av americoliberiere i Monrovia og fikk gå på skole.

Faren kom i lære hos en jurist og ble det som ble kalt en «fattigmanns advokat». Han gjorde det svært bra og ble den første liberier fra den opprinnelige befolkningen som ble valgt til parlamentet. Moren fikk reise et år på skole i utlandet. Da hun kom hjem, og de to giftet seg, åpnet hun en skole ikke langt hjemmefra og drev dessuten som omreisende presbytianerprest. Paret fikk fire barn, to gutter og to jenter.

Ellen ble født i 1938. Hun tok grunnskole og videregående og ble metodist. Så snart hun hadde tatt eksamen i 1956, giftet hun seg, bare 17 år gammel, med en sju år eldre mann, Doc Sirleaf. De fikk snart fire sønner, som Ellen tok seg av med hjelp av familiens diverse kvinner samtidig som hun jobbet som sekretær for å tjene til livets opphold.

Så fikk både hun og mannen stipend til USA – Doc for å studere landbruk ved universitetet og Ellen for å lære forretningsdrift på business college.

Ellen hadde kvaler. Barna var små, den yngste bare ett år. Men to ble plassert hos Docs mor og to hos Ellens, og dermed dro de unge foreldrene av sted i 1962. Økonomien var trang, og Ellen arbeidet som serveringsdame parallelt med studiene. På ett år tok Doc eksamen og reiste hjem, mens Ellen ble i USA enda et år for å fullføre sin.

Kjerringa mot strømmen

Da Ellen Johnson Sirleaf kom tilbake til Monrovia, fikk hun jobb som avdelingsleder i finansdepartementet. Dermed begynte en omtumlet karriere.

Liberias økonomi var i elendig forfatning. Ellen Sirleaf uttalte seg åpenhjertig om situasjonen og beskyldte blant annet regjeringen for korrupsjon. Dette ble ikke tatt nådig opp, og hun fikk råd om at det var best hun flyttet på seg.

Hun fikk et stipend til Harvard og reiste igjen til USA i 1969. Her studerte hun økonomi og tok mastergrad i offentlig administrasjon. Da hun etter et år kom tilbake igjen til Monrovia, ble hun statssekretær i finansdepartementet i regjeringen til president William Tolbert.

Som statssekretær var Sirleaf kritisk til politikken som ble ført, og ble etter hvert skjøvet til side.

Hun benyttet kontaktene sine og fikk jobb i Verdensbanken i Washington DC. Det var i 1973. Men i 1979 utnevnte Tolbert henne til finansminister – som første kvinne i landet. Da Samuel Doe tok makten i 1980, ba han Sirleaf ta ansvar for Liberias utviklingsbank. Men da hun påpekte at Does politikk var økonomisk uforsvarlig, måtte hun bare reise.

Åtte måneder etter kuppet var Ellen Johnson Sirleaf tilbake i Washington DC.

Det internasjonale presset mot Does regime økte stadig, og han gikk med på å holde valg i 1985. Ellen Sirleaf dro da hjem for å stille. Men hun ble arrestert, beskyldt for oppvigleri og dømt til ti års fengsel i en lukket militær rettergang. Saka vakte stor oppsikt. Kvinnegrupper samlet inn mer enn 10 000 underskrifter på krav om at hun måtte bli løslatt. USA holdt tilbake sin bistand.

Så hun ble sluppet fri og ble valgt til senator i et valg preget av juks, der Doe formelt ble gjort til president.

Hun flyttet tilbake til Liberia, men ville ikke tiltre plassen i senatet i protest mot valgfusket. Hun ble fengslet på nytt, slik hun har fortalt om, og unngikk altså bare så vidt å bli voldtatt og myrdet. Tilbake i USA ble Sirleaf blant annet Afrika-direktør i FNs utviklingsprogram (UNDP) med hovedkvarter i New York.

Med røtter i Afrikas jord

Ellen Johnson Sirleaf kunne blitt i USA og hatt en lysende karriere i FN-systemet. Men hun ville hjem.

Ellen Sirleaf er blitt kritisert for at hun til å begynne med støttet opprøreren Charles Taylor. Det var for å bli kvitt Samuel Doe, og hun gikk mot Taylor da krigen utviklet seg til etnisk vold, og stilte mot han som presidentkandidat for Enhetspartiet i 1997. Hun fikk da bare 9,5 prosent av stemmene.

Situasjonen forverret seg ikke bare i Liberia, men også i regionen. FNs sikkerhetsråd vedtok sanksjoner, og spesialdomstolen for Sierra Leone anklaget Taylor for forbrytelser mot menneskeheten. Etter mye fram og tilbake trakk Taylor seg endelig fra presidentvervet i 2003 og dro i eksil til Nigeria. Kvinneorganisasjoner som Mano River Women’s Peace Network, Women in Peace-building Network og Liberian Women’s Initiative presset på for å få til fredsforhandlinger.

«Ma Ellen»

Ingen ventet at Ellen Sirleaf skulle bli valgt til president i 2005. Det var 22 kandidater, hvorav 2 kvinner. Og Sirleaf var ikke bare kvinne, hun hadde tilknytning til eliten, altfor lys hud og altfor mye utdanning.

Riktignok hadde hun lang erfaring, men hun hadde også skaffet seg politiske motstandere.

Hun mobiliserte familien og Enhetspartiet, amerikanske kontakter og ikke minst de liberiske kvinnene. I første omgang ble hun nummer to etter ‘gullballen’ George Weah – en ung, styrtrik, tidligere fotballstjerne –, men oppnådde bare 20 prosent av stemmene.

Omvalget mellom de to var uhyre spennende, men Ma Ellen (som hun nå ble kalt) vant med nesten 60 prosent av stemmene. 67 år gammel ble hun Afrikas første valgte kvinnelige president og verdens første valgte svarte kvinnelige statssjef.

Ellen selv spilte på flere strenger. Hun understrekte at hun var en profesjonell, en teknokrat og politiker.

Som kvinne måtte hun dessuten var dyktigere enn en mann. Samtidig fremmet hun kvinners rettigheter og verdier og benyttet kraften som lå i morssymbolet. Hun ville spesielt bringe ‘moderlig følsomhet og følelser til presidentskapet’ for å lege landets sår. Talende nok fikk hun to kjælenavn, både «Iron Lady» og «Mum» - «tough and tender» (tøff og myk).

Halsbrekkende oppgave

Utfordringene var overveldende. Landet er ikke stort, men det var i ruiner. Vann- og strømforsyningen, veier og bruer, skoler og helsevesen var ødelagt. Tre firedeler av befolkningen var fattige, og sjukdommene blomstret. Arbeidsløsheten var 80 prosent og analfabetismen 70 prosent.

Mange velutdannete hadde forlatt landet. Samtidig hadde Liberia nesten 5 milliarder dollars i gjeld til Verdensbanken, IMF og andre givere.

Noen var skeptiske til den nyvalgte presidenten: «Liberia er ikke klar for en kvinnelig leder,» ble det sagt, «bare en mann er sterk nok til å håndtere alle de tidligere krigerne». Ellen fikk heller ikke flertall i parlamentet, der mange småpartier sloss om innflytelse.

Faktisk fikk Enhetspartiet bare 8 av de 64 plassene i Underhuset. Den liberiske politikken var tradisjonelt preget av beskytter-klient-nettverk, maktmisbruk og plyndring. Selv om Ellen erklærte at det måtte bli slutt på vold og korrupsjon, tok det internasjonale giversamfunnet ingen sjanser og krevde strenge kontrollrutiner for å gi bistand.

«Det er på tide at vi, uansett politisk tilhørighet og overbevisning, samler oss for å helbrede og bygge opp landet,» erklærte Ellen og utnevnte både støttespillere og representanter for opposisjonen i regjeringen. Seks av de 20 ministrene kvinner, blant annet finans- og etter hvert også utenriksministeren.

Det skulle skapes et nytt Liberia med fred, godt styresett og rettferdighet. Presidenten begynte med å demilitarisere landet og demobilisere de væpnete styrkene.

Hun krevde tidligere president Taylor utlevert til spesialdomstolen for Sierra Leone, oppnevnte en kommisjon for sannhet og forsoning og fikk hevet sanksjonene mot landet. Men det tok tid å få krigsforbrytere for retten. I fem år var det fred i landet, selv om den var skjør og ble brutt i blant. FN bidro med fredsbevarende styrker og politi, mens det ble bygd opp nytt politikorps og ny hær.

Men det var problemer med kapasiteten, utstyret og opplæringen. Presidenten gikk spesielt inn for å bekjempe seksuelt misbruk og voldtekt, og det ble opprettet en egen politienhet og domstol for beskyttelse av kvinner og barn. Alvorlig kriminalitet ble redusert, men var likevel utbredt.

Fremgang

Etter tiår med fortvilelse og smerte var liberiere dypt demoralisert, og Liberia var blant de afrikanske land som hadde de største styringsproblemene. Men i løpet av fem år var framgangen usedvanlig stor. En sentral administrasjon ble bygd opp. Samtidig ble det gjennomført masseoppsigelser for på bekjempe korrupsjon. Etter oppsigelsene ble bare noen ansatt igjen. Korrupsjonen ble redusert, selv om den ikke forsvant.

Internasjonale og private givere trådte til. Liberia fikk gjeldslette, og statsbudsjettet ble firdoblet. En gjenreisningsprosess ble satt i gang. Gruvene ble gjenåpnet og flyplassen satt i stand. Det ble bygd veier, helseklinikker og skoler. Internt fordrevne reiste hjem.

Grunnskolen ble obligatorisk og gratis, og mange barn, ikke minst jenter, begynte på skolen. Monrovia fikk strøm og vann for første gang på mange år, og det ble satt i gang bygging av et nytt universitet. Økonomien vokste, men i 2010 levde fortsatt to tredeler av befolkningen under fattigdomsgrensen.

Ellen Sirleaf ble ikke bare en rollemodell for afrikanske kvinner. Hun ble et symbol på kvinners styrke. Hun satte seg i respekt ved å stå i mot omfattende kritikk og gjøre det hun mente var riktig for landet. I 2007 ble hun tildelt frihetsmedaljen av USAs president, den høyeste ære en sivil kan få.

Kronikken er et utdrag fra Torild Skard: «Når kvinner når toppen. Verdens kvinnelige presidenter og statsmnistre i 50 år, fra 1960 til 2010», som kommer på Universitetsforlaget i nær framtid.