Den iranske ambassadens intolerante reaksjon på Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH)s kampanjeplakat kan stå som et symbol for hvordan iranske myndigheter undertrykker all kritikk fra studenter i Iran.

I et autoritært land som Iran der det politiske systemet er styrt av ledere som ikke er valgt, representerer ikke myndighetene folket. Den iranske ambassaden representerer et autoritært styre og deres meninger er ikke i samsvar med det de egentlig skulle ha stått for, nemlig interessene til det iranske folk.

Iranske myndigheter har irritert på seg mange rundt om i verden. Men ingen er mer forbannet enn det iranske folket selv. Det er en grunn til at de som oftest frekventerer samlinger og protester utenfor iranske ambassader rundt i verden er iranere. Disse demonstrantene er ikke nødvendigvis politiske aktivister i eksil eller flyktninger og asylsøkere. De er også vanlige folk som studerer eller arbeider i utlandet. Fra tid til annen risikerer de å bryte stillheten og stille spørmålene til ambassaden. «Hva skjedde med min stemme?», «Hvor er min savnede venn?», «Ikke drep denne personen». «Sett denne personen fri».

Det er interessant at den iranske ambassaden aldri bryr seg om slike spørsmål men heller velger å bruke krefter på protestere mot for eksempel SAIHs plakat som avbilder Khomeini. Den iranske ambassadens intolerante reaksjon på SAIHs kampanjeplakat kan stå som et symbol for hvordan iranske myndigheter undertrykker all kritikk fra studenter i Iran.

«Vi er våre valg»

Å være diplomat er vanskelig. Men å være en iransk diplomat er enda vanskeligere. På den ene siden så må de gjøre sine plikter og gjøre det som tilfredsstiller iranske myndighetenes maktbegjær. På den andre siden må de møte ansikt til ansikt med iranere som stiller spørsmål ved hvorvidt de representerer dem. I tillegg må de hanskes med sin egen samvittighet. Iranske myndigheter har utallige ganger vist at de bryr seg mer om å befeste sin egen makt enn å respektere sitt eget folk. Det moralske valget en iransk ambassadør personlig står ovenfor, er enten å velge å være stemmen til nasjonen og folket, eller de illegitime myndighetene. For å sitere Jean-Paul Sartre: «Vi er våre valg».

Det er ikke slik at de alltid tar feil valg.

Mohammad Reza Heidari tok i 2010 valget å slutte i sin stilling som høyt rangert diplomat ved den iranske ambassaden i Oslo. Dette var hans protest på hvordan myndighetene på brutalt vis hadde slått ned på demonstranter i Iran. Iranske myndigheter presset ham til å trekke sin avskjed.

Senere lanserte han «Green Embassy Campaign» for å rekruttere iranske diplomater til å slutte å representere et illegitimt styresett. Den høytstående diplomaten Hossein Alizadeh ved den iranske ambassaden i Finland fulge etter og trakk seg. Han mottok mange trusler for dette. Alizadeh har uttalt at de fleste iranske diplomater er mot regimet. Den tredje diplomaten som trakk seg var Farzad Farhangian ved ambassaden i Brussel.

Politikere og beslutningstagere i den vestlige verden må også ta valg. De burde oppsøke mer informasjon om hva som skjer i land som Iran og bestemme seg for hvilken side en er på. Kan brudd på menneskerettigheter noen ganger bli oversett når det finnes økonomisk interesser?

Valgjuks i 2009

I det omstridte presidentvalget i juni 2009, kunngjorde den sittende, konservative kandidaten Mahmoud Ahmadinejad seg som vinneren med to tredjedeler av stemmene. De reformistiske kandidatene, Mir Hossein Mousavi og Mehdi Karroubi som nå er under husarrest, motarbeidet de annonserte resultatene. Dette ble etterfulgt av protester fra omlag 3 millioner mennesker i gatene i Teheran. Den ikke-voldelige protesten ble besvart med en brutal aksjon. Titalls demonstranter ble drept og tusenvis ble arrestert. Viktige reformvennlige aktivister ble arrestert og dømt til lange fengselsstraffer, senere ble også deres advokater arrestert.

Allerede et år før starten på den arabiske våren hadde den iranske hovedstaden og de store byene vært vitne til at modige mennesker med grønne symboler og ikke-voldelig metoder ba om å få ytringsfriheten tilbake.

Selv om regjeringen svarte dem med kuler og tåregass, har bevegelsen aldri blitt voldelig.

Regjeringen holder fremdeles øye med den såkalte «grønne kalender». Ved martyrjubileer eller andre nasjonale begivenheter okkuperer fortsatt sikkerhetsstyrkene alle de store gatene og sentrale motorveier. Hele sentrum i hovedstaden blir omgjort til en militarisert sone.

Den grønne bevegelsen og perioden etter valget

I disse dager ser situasjonen ut å være kontrollert av regjeringen, og folket synes å ha gitt opp gatene. Likevel er bevegelsen fortsatt i live. Samfunnet selv, ikke regjeringen, skaper forandring. Slike endringer er ikke lett å vise i mediene eller å få oppmerksomhet om. Det iranske samfunnet (både i Iran og i eksil) har vært inne i en ny situasjon siden valget i 2009.

Inne i Iran har utvidelsen av den grønne bevegelsen begynt å ta form. Studentaktivister, arbeiderbevegelsen, kvinnerettighetsbevegelsen, politisk opposisjon og minoriteter har begynt å finne hverandre. De står sammen hånd i hånd.

Utenfor Iran har mange motsetninger som splittet folk etter tre tiår i eksil dempet seg, og eksiliranere forenes igjen. Mange mennesker som var redde eller bare ikke hadde engasjert seg, begynte å se hvordan det føles å bryte tausheten og snakke ut. Mange vestlige borgere har begynt å se at et samfunn ikke nødvendigvis er representert ved sine ledere.

Alle disse endringene har en viktig konsekvens. Det gjør det vanskeligere for regimets representanter og ambassadører til å gjøre de de er vant med å gjøre: Å late som de representerer en nasjon. Det gjør de ikke. Samtidig er det helt klart hva de representerer på en god måte: de iranske myndigheter.