Oslo tingrett avsa 29. august en beslutning om at Politiets sikkerhetstjeneste (PST) må gi pressen tilgang til lydbåndopptakene fra den åpne delen av Treholt-saken i 1985. I tillegg påla retten PST å sende opptakene fra den lukkede delen av saken til Borgarting lagmannsrett, slik at lagmannsretten kan vurdere en eventuell avgradering av hele eller deler av dette materialet. Det skjedde etter at NRK, Norsk Presseforbund og Norsk Redaktørforening, med støtte fra et tyvetalls redaksjoner, hadde begjært innsyn i opptakene. Innsynskravet gjelder for øvrig også opptak av domsopplesningen i lagmannsretten i 1985, i og med at selve dommen nå er avgradert i sin helhet.

Anket

PST har anket tingrettens beslutning til lagmannsretten. I likhet med prosesskrivene forut for tingrettens behandling er også PSTs argumentasjon overfor lagmannsretten fullstendig dominert av prosessuelle og formelle betraktninger. Tre fjerdedeler av skrivet handler om angrep på tingrettens saksbehandling, tingrettens kompetanse, tingrettens lovanvendelse og tingrettsdommeren personlig, det siste ganske ufint. Der hvor vi finner spor av argumenter knyttet til det saken egentlig handler om, blander PST bokstavelig talt kortene, ved ikke å klare å skille mellom innsyn i opptakene fra den åpne delen av saken og den delen av saken som gikk for lukkede dører. Opptakene fra åpen rett dokumenterer ikke noe annet enn det hvem som helst som var til stede under rettssaken kunne notert ned ord for ord, dersom man var stenografisk kapabel til det.

Blottet for argumenter

PSTs skriv er da også nærmest blottet for reelle argumenter mot offentliggjøring av lydbåndopptakene fra den delen av saken som gikk i åpen rett. Riktignok henvises det til «en rekke tungtveiende hensyn som taler mot at pressen gis tilgang», men dette konkretiseres aldri. PST skriver at «Som vi redegjør for i dette støtteskrivet» uten noen gang å redegjøre for det. Vel å merke hva gjelder opptakene fra åpen rett. Hvilke skadevirkninger kan det medføre å offentliggjøre opptak fra de åpne delene av en 25 år gammel rettssak, forhandlinger som hvem som helst formelt kunne følge og referere fra?

Jo, på ett punkt slipper plutselig «grisen ut på isen». Midt i det 20-siders prosesskrivet kan vi nemlig lese følgende: «Dersom man skulle åpne for at straffesaker skulle prøves i mediene står man i alvorlig fare for at viktige hensyn og rettssikkerhetsprinsipper som eksempelvis kontradiksjon ikke blir ivaretatt. Å legge til rette for at straffesaker skal kunne prøves i mediene etter at de er rettskraftig avgjort, vil også kunne undergrave tilliten til domstolen.»

Tilliten til PST

Dette gir grunnlag for å spørre: Anser PST det som uheldig at eksempelvis Liland-saken og Fritz Moen-saken ble tatt opp igjen, blant annet i mediene? I parentes bemerket: Det er Tore Sandberg og ikke norske medier som skal ha hovedæren for at disse sakene ble løftet frem, hvilket han fortjent er blitt hedret for. Som et sterkt apropos bør det nevnes at et viktig grunnlag for å kunne sette nytt søkelys på dommen i Liland-saken var et uautorisert lydbåndopptak gjort av svenske Sten Ekroth. Mener PST at man heller - av hensyn til «tilliten til domstolene» - skulle latt disse og andre potensielle justismord ligge? Det bør PST-sjefen avklare forholdsvis raskt. Hvis det er slik at PST mener «tilliten til domstolene», selv når domstolene ikke fortjener den, er viktigere enn rettssikkerheten til de som feilaktig blir dømt til lange fengselsstraffer, da er det vel snarere tilliten til PST som er i fare. Dersom PST-sjefen ikke oppklarer dette, bør vel justisminister Knut Storberget (Ap) vurdere en tydelig personalsamtale.

Svensk system

Uavhengig av Treholt-saken: Den store utfordringen for norske medier er ikke at vi stiller spørsmål ved for mange avsagte straffedommer, men trolig at vi stiller spørsmål ved for få. Norske medier burde bli langt mer kritiske til domstolene, også til avsagte dommer. Politi og domstoler burde bli mer åpne, ikke mindre. Et metodisk skritt på veien vil være å innføre det svenske systemet, med allmenn tilgang til alt bevismateriale som skal legges frem i retten, fra det øyeblikket tiltale er tatt ut. I forbindelse med at utvalget som gransket Fritz Moen-saken la frem sin rapport, sa justisministeren i juli 2007 til Aftenposten at «det må bli lettere å kunne ettergå og kontrollere politiets arbeid. Jeg er derfor nå åpen for å innføre den svenske ordningen, der allmennheten kan få innsyn i straffesaksdokumentene når tiltale tas ut.» Men tidens kvern maler langsomt.

PSTs kvern maler dessuten baklengs. Når dom er avsagt, skal ingen spørsmål lenger stilles. I hvert fall ikke i mediene. Det er maktens språk; et ekko fra andre land og andre regimer. Spørsmålet er om det snart er avmaktens. «Påtalemyndigheten vil innledningsvis understreke at vi har stor respekt og forståelse for hensynet til offentlighet i rettspleien og for pressens rolle i et demokratisk samfunn», skriver PST. Nei, det er det dessverre ingenting som tyder på at PST har, dersom man skal ta deres innspill til lagmannsretten på alvor. Dokumentet er en manifestasjon på at man i PST tilsynelatende har forstått svært lite av hva offentlighet i rettspleien og pressens rolle i et demokratisk samfunn betyr. Hvor lenge kan justisministeren leve med et PST som i realiteten bruker store ressurser på å motarbeide statsministerens 22. juli-postulat om «mer demokrati og mer åpenhet»? Og, ikke minst: Hva er det PST er så redde for?