STRIDEN MELLOM ISRAEL og palestinerne forgifter forholdet mellomVesten og den muslimske verden. Også den internasjonaleterrorismen blir, selv om den ikke kan knyttes direkte tilPalestina-spørsmålet, påvirket av det. Den anerkjentekommentatoren Thomas L. Friedman skrev allerede for et årsiden i New York Times: "En fryktelig katastrofe er underutvikling i Midtøsten. Det som Osama bin Laden ikke fikk tilden 11. september slippes nå løs ved konflikten mellomIsrael og palestinerne: "a clash of civilizations"."Det ble enda høyere risiko for en verdensomfattendekollisjon mellom sivilisasjoner da vestlige makter, samtidigmed at undertrykkelsen av arabere i Palestina fortsetter,gikk til krig i et annet arabisk land, Irak. Takket være atkristne kirker og noen europeiske land markerte at dennekrigen ikke har noen samlet kristen kulturkrets bak seg, kanman kanskje unngå at også den blir oppfattet som ledd i enstørre konflikt mellom vest og øst. Men Friedman har nokrett i at undertrykkelsen av palestinerne kan forsterkelivsfarlige globale motsetninger.Derfor har USA, somunder den forrige krigen mot Irak, ønsket å beroligepalestinerne med nye tilsagn om at de skal få sin egen stat.Ved dette har president George W. Bush allerede utfordretmektige kretser i USA som, i likhet med Carl I. Hagen herhjemme, argumenterer mot en slik løsning.
HVIS PRESIDENT BUSH likevel våger åfølge opp et samarbeid med EU, Russland og FN om en plan somkalles "et veikart til en tostats-løsning" mellom Israel ogpalestinerne, kan det berettige en viss optimisme. Menheller ikke denne planen kan gi varige resultater hvis denbryter tidligere løfter til den svakeste parten.Ettersom FN skal stå bak "veikartet", må det være naturligfor Norge å si sin mening om det. Og vårt lands standpunktermå igjen bygge på "FN-sporet". En fredsløsning mellom Israelog palestinerne må oppfylle de bindende vedtak som FN harfattet.Det er dessverre meget som tyder på at"veikartet" ikke vil gjøre det, fordi innflytelsesrikekretser i USA ikke vil godta det. Man må håpe at dette - ogfrykt for Carl I. Hagens allianse med fundamentalistiskekristne - ikke fører til at Norges regjering rømmer fra sinmoralske plikt til å tale for full gjennomføring av deresolusjoner som FN har vedtatt. I dette tilfellefinnes det også fredelige midler til å gjennomføre FNs krav.Hvis USA holder opp med å finansiere de militære styrker sombryter folkeretten i palestinske områder, og holder opp medå levere våpen til dem, vil mulighetene for fortsatt trossmot FN bli vesentlig svekket.Både FNs vedtak i 1947 omopprettelse av en stat for jødefolket, og senerebeslutninger, har gitt Israel et ubestridelig krav påsikkerhet innenfor anerkjente grenser. Men FN-vedtaket i1947 hadde også bestemmelser som Israel har satt til side:Det understreket at den nye stat skulle vise full respektfor alle rettigheter for alle dem som allerede var bosatt iområdet, uansett rase og religion.Tross dette blehundretusener arabere drevet på flukt fra de områder somskulle bli Israel. Virkemidler var blant annet massakre somved systematisk grusomhet mot menn, kvinner og barn skulleskremme flest mulig arabere bort. Mest kjent blemassemyrderiene i Deir Yassin, Al-Dawaima og Lydda. Disse forhold er senere erkjent av israelere. Uansett om manfinner eller forkaster unnskyldninger for dette i datidensvold fra begge sider, er det klart at utdrivningen avarabere fra den nye statens område var i strid medbestemmelser i FNs vedtak om å opprette den. Det presiserteat ingen som var innbygger i det aktuelle område da vedtaketble fattet, kunne nektes retten til å fortsette å bo der.Da flyktningestrømmen begynte, fattet FN straks etnytt bindende vedtak om at flyktningene måtte få vendetilbake. Israel svarte med å vedta en lov som forbøddette.
DETTE BRUDDET PÅ FNs VEDTAK førte til et enormt humanitært problem. Det måløses dersom det skal være noe håp om at en fred ikke skalbli ødelagt av uforløst bitterhet. I dag er antagelig deneneste realpolitisk mulige løsning en kompensasjon tilflyktningene og deres etterkommere som er så generøs at denblir oppfattet som en oppreisning. Men "veikartet" tennerikke noe troverdig håp om det. Norge bør understreke at detmå gjøres.Etter krigen i 1967 krevetSikkerhetsrådet at Israel skulle trekke seg tilbake fraområder som det okkuperte under konflikten. Det er blitthevdet at FN - for å få USA med på vedtaket - egentlig barekrevet en delvis tilbaketrekning. Men slike tolkninger kanikke tillegges vekt, fordi FN senere har fattet flere vedtakom samme konflikt, der det slås fast at det er utillatelig åtilvende seg land med makt, og at okkupanten derfor må giopp alt slikt land. Norge tok dette standpunktet straksokkupasjonen begynte, i Per Bortens regjeringstid.Ogsåpå dette punkt må Regjeringen være villig til enkonfrontasjon med Carl I. Hagen. I en artikkel i boken"Svar" går han langt i retning av å benekte at Israelsmilitære nærvær utenfor egne grenser fra 1967 er enokkupasjon. Han ønsker ikke å forsvare dette standpunkt idebatt med undertegnede, men legger vekt på det når hanhenvender seg til kristnefundamentalister.
NORGES REGJERING må legge til grunn FNs rettsoppfatning,nemlig at dette er en okkupasjon, med de folkerettsligevirkninger det innebærer. Det vil være et brudd med våroffisielle holdning til FN hvis Norge godtar at FNs påleggtil Israel om å trekke seg ut fra hele Vestbredden og Gazakan fravikes i forhandlinger med Israel.Ifølge bladet"Economist" tar statsminister Ariel Sharon sikte på åbeholde halvparten av de besatte områder. Det er grunn til åfrykte at "veikartet til fred" vil innebære unnfallenhetoverfor slike krav, og dermed legge grunnlag for nystrid.I samsvar med sine krav om at Israels okkupasjonmå opphøre, har FN krevet stans i utbyggingen av bosettingerfor Israels egne borgere på okkupert land. Slike bosettingerer regnet som krigsforbrytelser i folkeretten. Men Israelhar ikke villet rette seg etter dette. Endog underOslo-prosessen som skulle lede til fred, fortsatte Israel åbygge permanente boligområder for egne borgere på okkupertland. Det skapte frykt for at det som foregikk egentlig varen anneksjonsprosess.Resultatet ble grobunn forargumenter om at palestinerne ikke vil komme noen vei uten ågripe til vold. Likevel er det grunn til å frykte at"veikartet" ikke vil kreve mer i første omgang enn å fjernebosettinger som er etablert etter mars 2001, og stans i allvidere utbygging. Men opprettholdelse av de andrefolkerettsstridige israelske bosettingene på okkupert landvil gjøre det umulig å opprette en palestinsk stat med slikegrenser at den kan bli levedyktig. Ettergivenhet på dettepunkt er en sikker vei til varigkonflikt.
DERSOM "VEIKARTET" IKKE GIR mer håp om en egen stat for palestinerne, påvilkår som kan gjøre den levedyktig, vil kravet om atpalestinerne skal avstå fra all vold føre til fortsatt stridmellom moderate og ytterliggående blant dem. Sistnevnte vilkunne vise til at tidligere løfter om fremgang uten voldikke ble oppfylt.Under slike forhold vil et krav omstans i all vold som vilkår for ytterligere fremskritt væreå gi ytterliggående grupper vetorett mot fred. Amerikanerevil ikke forstå at dette er flukt fra virkeligheten. MenNorge, som vet mer om hva okkupasjon er, bør si fra om det.Og vi bør understreke at en varig fred bare kan sikres vedoppfølging av FNs vedtak omkonflikten.