Ønsker Norge å presse Russland bort fra Svalbard?

Ledende russiske politikere mistenker NATO-landet Norge for å forsøke å bli enerådende på Svalbard. Dårlig koordinering av Svalbard-politikken på norsk side har ført til ubehageligheter og misforståelser med russerne, skriverJørgen Holten Jørgensen, Russlands-forsker ved Fridtjof Nansens Institutt. Forsvarsdepartementet har finansiert forskningsprosjektet som ligger til grunn for kronikken.

D EN 8. DESEMBERoverleverte Nordområdeutvalget sin innstilling til utenriksminister Jan Petersen. Nordområdeutvalget ble nedsatt 3. mars i år for å identifisere nye utfordringer og muligheter som Norge står overfor i nord.Utvalgets konklusjoner er at de nye tiders utfordringer i nord ikke har blitt møtt med den fasthet de fortjener: "Det er nødvendig med en formalisert, styrket politisk styring for å sikre overordnet nasjonal politikkutforming og -iverksetting for nordområdene" samt en "bedre politisk koordinering mellom sektorinteressene". Nordområdeutvalget etterlyser samtidig en bedre forståelse av russiske samfunnsforhold.Koordinering av politikken synes særlig viktig på Svalbard, der norske og russiske interesser møtes daglig. Likevel har sprikende sektorinteresser preget den norske Svalbard-politikken. Dette har ført til uheldige misforståelser. Sentrale russiske politikere har reagert på det de betegner som en norsk ekspansjon i nordområdene og tilrøvelse av russiske naturressurser. Enkelte har sogar truet med å sette inn Nordflåten om ikke Norge besinner seg. Slike episoder kunne sannsynligvis vært unngått med en smidigere og bedre koordinert norsk nordområdepolitikk.U NDER DEN KALDE KRIGENla utenriks- og sikkerhetspolitiske hensyn begrensninger på norsk Svalbard-politikk. Hensynet til Sovjetunionen gjorde at Utenriksdepartementet fikk en sentral rolle i politikkutformingen. Siden andre halvdel av 1970-tallet, og i tiltagende grad etter Sovjetunionens sammenbrudd har Norge forsøkt å "normalisere" Svalbard-politikken ved at Svalbard i større grad styres etter de samme prinsipper som fastlands-Norge.Utenriksdepartementet har ikke lenger den samme faste hånden på rattet. Problemet er at "normal" innenrikspolitikk styres etter antagelsen om at mottagerne av politikken stort sett er nordmenn, og at de lett forstår politikkens intensjoner. I Svalbard-området er ikke dette alltid tilfelle.Regjeringen legger opp til at Svalbard skal framstå som et av de best forvaltede villmarksområder i verden. Samtidig har overføringer til Store Norske Spitsbergen Kulkompani inntil nylig vært en fast post på statsbudsjettet. Bakgrunnen for statsstøtten har blant annet vært at gruvedriften danner basis for annen norsk næringsvirksomhet og bosetting på øygruppen. Det har også blitt pekt på at så lenge Russland driver gruvevirksomhet på Svalbard må også Norge gjøre det.Etter store investeringer går nå Store Norske med driftsoverskudd - for første gang i historien. Staten trenger ikke lenger bekymre seg over at den subsidierer en kontroversiell gruvedrift; den vil i overskuelig fremtid gå av seg selv. Samtidig tenker også Russland på sin fremtidige virksomhet på Svalbard: Gruven i Barentsburg er i ferd med å tømmes. Til deres lettelse fant de for ikke lenge siden store kullreserver ved Colesbukta, ikke langt fra den nedlagte sovjetiske bosetningen Grumantbyen.Planer for anleggelse av ny gruve ble lagt fram av russerne i mai 2001. Men 15. juni samme år vedtok Stortinget "Lov om miljøvern på Svalbard". Loven innebærer at all næringsvirksomhet på Svalbard som kan tenkes å ha konsekvenser for miljøet må forhåndsgodkjennes av norske myndigheter. For russerne så dette ut som et mulig forbud mot åpning av Colesgruven. Dertil foreslo Sysselmannen høsten 2002 å opprette et eget plantevernområde - akkurat der russerne planlegger gruvedrift!F OR RUSSERNEser bildet ut omtrent som følger: Først sørger Norge for å sikre egen gruvedrift. Deretter, etter at Norge forstår at russerne har tilsvarende planer, sørger man for å hindre andre (les Russland) i å gjøre det samme. Ikke overraskende ble dette av ledende russiske politikere utlagt som at NATO-landet Norge forsøker å bli enerådende på Svalbard, for så å kunne etablere militære installasjoner på øygruppen. Russlands tilstedeværelse på Svalbard er i stor grad basert på å forhindre nettopp dette.I Fiskevernsonen rundt Svalbard har det skjedd en tilsvarende "normalisering" av forvaltningen. Mens Norge under den kalde krigen var svært varsom i sine reaksjonsformer overfor regelbrudd i Fiskevernsonen har Kystvakten de senere år fått friere tøyler til å utøve norsk myndighet i området. Dette til tross for at Fiskevernsonen internasjonalt ikke er anerkjent som norsk økonomisk sone, og til tross for at Norge er fullstendig avhengig av et godt fiskerisamarbeid med Russland i Barentshavet.I april 2001 arresterte Kystvakten den russiske tråleren "Tsjernigov" og bragte den til havn i Tromsø. Ingen er i tvil om at regelbruddene "Tsjernigov" gjorde seg skyldig i var grove, men Norges rett til å arrestere tråleren var, for å uttrykke det forsiktig, omstridt.De russiske reaksjonene ble derfor uvanlig kraftige. Den russiske fiskerikomitélederen uttalte i etterkant at "den russiske grensevakten burde senke norske kystvaktfartøy i Fiskevernsonen og la være å redde personellet" om noe tilsvarende skulle gjenta seg. En Murmansk-avis skriver at "de på overflaten vennskapelige kontaktene og de norske offisielle representanters vennlighet er ikke i stand til å skjule Oslos forsett om å ta den fulle kontroll over naturressursene (på Svalbard og rundt) som rettmessig delvis burde tilfalt Russland".R USSERNE SERåpenbart på norsk Svalbard-politikk som koordinert og gjennomtenkt, og finner det derfor ikke tilfeldig at arrestasjonen av "Tsjernigov" fant sted i samme periode som de nye miljøreglene på Svalbard ble vedtatt. Hensikten med alt dette antas å være et norsk ønske om å forbli alene i Svalbard-området.I ettertid har russisk press riktignok ført til en oppmykning av den norske tilnærmingen: Sysselmannen på Svalbard har droppet planene om et verneområde i Colesbukta og Russland har fått ja til å starte gruvedriften sin - under visse vilkår. I Fiskevernsonen vil Kystvakt-en i overskuelig fremtid unngå å fremprovosere nye konflikter med russerne.Problemet er at i mellomtiden gikk temperaturen så høyt i det norsk-russiske forholdet at samarbeidsklimaet også på andre områder led. At Norge senere ga etter for russisk press var med på å løsne opp noen knuter, men ser neppe særlig profesjonelt ut. Norge satset høyt - og landet med et mageplask. Det tar seg dårlig ut, og poenget mitt er at konfliktene i stor grad kunne vært unngått om Norge hadde hatt en bedre koordinert Svalbard-politikk.Russernes reaksjoner er resultat av flere misforståelser. Det er ikke slik at Norge "for enhver pris" ønsker å fordrive Russland fra Svalbard-området. Tvert imot kan man lure på om Norge har noen gjennomtenkt Svalbard-politikk i det hele tatt. Når sektorinteressene får drive på med sitt blir resultatet forvirrende.Hverken Miljøverndepartementet eller Kystvakten har utenrikspolitikk fremst i tankene. Miljøinteressene er nok genuint opptatt av å verne så mye Svalbard-natur som mulig, og Kystvakten har selvsagt et ønske om å gjøre jobben sin effektivt og godt. Men for russerne så både miljøloven og arrestasjon av russiske trålere ut som skalkeskjul for en viktigere dagsorden, og de reagerte deretter.Målsetningene om Svalbard, både som et gruvesamfunn og som et av verdens best forvaltede villmarksområder, er motstridende. Men når målsetningene i tillegg styres av hvert sitt fagdepartement blir resultatet desto verre. Ønsket om å normalisere Svalbard-politikken er forståelig, men har sine ulemper. En bedre koordinert politikk ville sannsynligvis skånet både oss og russerne for ubehageligheter.
Send ditt innlegg til debatt@aftenposten.no Mer informasjon om debattinnlegg og kronikker finner du her.

Siste fra Kronikker

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Mest kommentert siste døgn