D ET ER HARDT FOR NORDMENN å forstå at den trygge havn vi tilbyr flyktninger, kan bli så vanskelig å leve i. På den annen side burde det ikke forundre oss. Eksil har siden oldtiden vært en straffemetode som skulle ramme hardt for alvorlige forbrytelser. Og det er faktisk hardt og smertefullt å bli gjort hjemløs, miste det man eier og all kontakt med slekt og venner. Vårt kulturelle svøp er det blitt kalt, alt det som hører til følelsen av det hjemlige.Man mister ikke bare sine eiendeler; det er en hel verden som går tapt. For det hjemlige er forbundet med lukter og lyder, en livsrytme som ikke finnes andre steder, med farger, lys og smaker. Det er også forbundet med ens historie, både de lange løp og alle de små episoder som har vært viktige og formet en.For mange innebærer eksilet å miste relasjoner. Hvem skal man krangle med? Hvem kan man snakke fortrolig med eller åpne seg for i det fremmede? Slike tap kommer i tillegg til sorgen over dem som er døde, ofte drept under voldsomme omstendigheter, og den indre smerte etter en traumatisering som for mange er voldsom og langvarig. Tapene og smerten blir ekstra vanskelig å bære når man ikke har den hjemlige bakgrunnen å støtte seg til.I DEBATTEN OM FLYKTNINGER brukes sjelden ordet eksil. Begrepene flukt og flyktning henviser bare til hvorfor noen har kommet hit, men eksilbegrepet forteller oss noe om sorg, vemod, lengsel, savn og rotløshet som de fleste føler i utlendighet. Mange flyktninger opplever fortsatt eksilet som straff, noen sogar som et nytt fengsel, i enkelte tilfeller verre enn det de kom fra. For mange av oss virker dette gåtefullt. Vi har så lett for å tro at vi tilbyr en trygg havn for våre flyktninger. Vi føler derfor ubehag ved tegn på dårlig tilpasning og misnøye, og glemmer lett at eksilet i seg selv kan oppleves både som pinefullt og som en straff.Hva er så eksilets psykologi? Kanskje først og fremst en følelse av maktesløshet og rotløshet. Når man endelig er kommet frem, har fått oppholdstillatelse og skal leve i nye omgivelser, begynner problemene for alvor.Den nylig avdøde "eksilskribenten" Edward W. Said skrev i sin bok "Reflections on Exile and other essays": "Mye av den eksilertes liv dreier seg om å skape en ny verden en kan ha herredømme over, for å kompensere for forvirrende tap".Nettopp mangelen på kontroll over egen tilværelse gjør situasjonen forvirrende for mange, og medfører at tilpasningen og etableringen blir vanskelig. Bearbeidelse av opplevde traumer og tap kan være svært smertefullt, og for noen i lang tid umulig. Said beskriver en særegen dobbelt bevissthet: "For noen eksilerte vil alle livets vaner, uttrykk og aktiviteter i de nye omgivelsene uunngåelig skje med bakgrunn i minnene om det samme i en annen omgivelse. Både den nye og den gamle omgivelsen er levende, aktuell, og skjer samtidig, kontrapunktisk".M ENNESKER I EKSIL må ofte kjempe for å erindre, verdsette og respektere det som er tapt, samtidig som de må knytte seg til det nye. Det krever imidlertid at erindringen er tilgjengelig, at ikke traumene har blokkert tilgangen til det som var. Og det fordrer at den nye omgivelsen byr på muligheter til å bekrefte både det nye og det gamle. Eksil kan beskrives som en slags rotfestethet i det rotløse. Mange opplever at uansett hvor mye de klarer å slå seg til ro, så vil rotløsheten alltid kunne bryte igjennom og forstyrre.Eksilet blir likevel også mulighetenes område. Man kan strande både fysisk og mentalt, bli syk og ikke klare belastningene, men eksilet kan også gi mulighet til en ny start. For dem som ble tvunget til å reise, kreves det mer for en vellykket ny start enn for dem som selv har valgt å flytte til et nytt land.Ekstrem utrygghet og ny tilhørighet kan ofte kjennes på samme tid. Slike ytterpunkter karakteriserer eksiltilværelsen, der konflikter om tilhørighet, tilknytning eller isolasjon stadig får den eksilerte til å kjenne på begge poler samtidig. En flyktning sa det slik: Å knytte seg til det nye, akseptere det, kan bli en følelse av å forråde det gamle, båndene til foreldre og familie, landet og kulturen man kommer fra.Konflikten kan bli forsterket av visse eksilmiljøers sterke isolasjonisme. Mulighetene for å løse problemet blir vanskeligere desto mer man opplever motgang, diskriminering og mobbing. Det er god grunn til å fokusere nettopp på mobbing, og kanskje gi begrepet en bredere definisjon.Mye strukturell mobbing kan skje uten vond vilje: Regler og forordninger oppleves som diskriminerende, utlendigheter forbigås ved ansettelser, rutinene på sosialkontorene er vanskelige å forstå, og opphold i asylmottak blir langvarige og utmattende. Slik behandling kan oppleves som mobbing, som så kan lede til både sinne og voldelige reaksjoner.Uansett vil mobbing og personlige lidelser bli en ny byrde som vanskeliggjør integreringen. En vellykket integrering forutsetter at det flyktningen har forlatt, verdsettes og respekteres i den nye kulturen, og at hun har tilstrekkelige ressurser og muligheter for å lære å ta inn det nye.H AR VÅR POLITIKK overfor flyktninger og innvandrere vært preget av at vi ikke har krevd nok, eller - for å låne et uttrykk fra Unni Wikan - av et velmenende svik? Eller har vi gitt for lite og ikke klart å legge forholdene godt nok til rette?Jeg tror begge deler er riktig. Det er en myte at flyktninger er hjelpeløse, at de fleste er passivisert av traumer og uoverstigelige kulturforskjeller, og at det ikke kan stilles krav til dem. Det er riktig at mange er alvorlig traumatisert og trenger profesjonell hjelp over tid. Men selv for dem er et av de store problemene at de ikke får tilrettelagte arenaer der de kan få benyttet sine ressurser og oppleve at de kan møte krav som både de selv og andre stiller.Holdningene i den norske debatten om flyktninger er altfor ofte preget enten av fokus på "penger og vold", utakknemlige, kravstore eller voldelige flyktninger, eller på flyktningen som "god" til tross for all den lidelse hun har gjennomgått. Som alle andre stereotyper er begge disse både sårende og krenkende - og de stemmer ikke. Om noe, så er mange flyktninger mer ressurssterke enn de fleste, men stort sett er de som du og jeg, høyst ulike med forskjellige behov, problemer, muligheter og evner til å forandre seg.