S IDEN 1960er registrerte forbrytelser i Norge nesten tidoblet. Denne dramatiske økningen har vi vent oss til, og det vekker ingen oppsikt når vi årlig får presentert nye rekordhøye tall. Vi regner dette som normalt, en slags naturlov.Men det er det ikke. I perioden 1925- 1954 sank kriminaliteten med beregnet 16 prosent. Og i andre land, for eksempel Danmark, er kriminaliteten lavere i dag enn for 15 år siden. Så det er ikke slik at kriminaliteten nødvendigvis må øke fra år til år. Hvor mye kriminalitet vi får, er resultatet av politiske beslutninger. Eller at beslutninger ikke tas.Vi er alle ofre for kriminalitet. I beste fall kun indirekte ved det vi betaler for politi og rettsvesen gjennom skatteseddelen, og det vi betaler i forsikringspremier og for tiltak for å beskytte vår bolig og andre eiendeler, for eksempel når vi putter noen tiere i låsen på en oppbevaringsboks. Vi bekymrer oss, - og faktisk: Hvert år blir nesten en halv million husholdninger utsatt for tyveri og skadeverk.Ny kriminalitet: Noe av veksten i kriminalitet skyldes riktignok at stadig flere ting blir kriminalisert. "Jo flere lover, desto flere forbrytere", sa den engelske forfatteren Thomas Fuller på 1600-tallet. Momenter som taler mot å straffebelegge nye ting taper når det er et politisk markeringsbehov. Rent tallmessig utgjør imidlertid ikke nye typer kriminalitet mye. Vinningskriminalitet utgjør fremdeles ca. to tredjedeler av den registrerte kriminaliteten. Men når nye ting kriminaliseres, vil dette koste i ressursbruk, som må tas fra et sted. Denne kronikken handler om den tradisjonelle vinningskriminaliteten, med vekt på tyverier.K RIMINALSTATISTIKK: Vi vet ikke hvor mye kriminalitet vi har, og vi vet ikke hvor mye kriminaliteten koster. Det vi kjenner til, er hvor mange anmeldelser politiet har registrert i sine registre, og den nokså begrensede informasjon som registreres tilknyttet hver slik sak.En anmeldelse tilsvarer ikke en kriminell "hendelse", men skal motsvare en formell post i en tenkt fremtidig siktelse. To forskjellige anmeldelser kan for eksempel gjelde henholdsvis "oppbevaring" og "erverv" av det samme grammet hasj, fordi dette rent juridisk er forskjellige kriminelle handlinger. Derimot kan for eksempel en annen enkelt-anmeldelse gjelde flere gjerningsmenn som gjennom lang tid gjentatte ganger har utøvet systematisk vold mot et offer. Så statistikken har sine svakheter.Den store svakheten er naturligvis at den ikke forteller oss noe om den ikke-registrerte kriminaliteten, de såkalte mørketallene. Dette er grunnen til at politiregistre ikke er den beste kilde til informasjon om hvor mye kriminalitet vi har. Internasjonalt regnes såkalte kriminalitetsoffer-undersøkelser som den sikreste kilde.I Norge har vi dessverre ikke noen slike systematiske undersøkelser, selv om det har vært elementer av slike undersøkelser i forbindelse med Levekårsundersøkelsene. I 1997 fortalte denne oss at for hver 100. tyveri-anmeldelse dette året var det ytterligere ca. 60 tyverier politiet ikke fikk kjennskap til. Her er altså mesteparten av kriminaliteten registrert; mørketallene er relativt sett små. For andre typer kriminalitet, for eksempel vold, er mørketallene betydelig større.H VEM BEGÅR KRIMINALITET?Så mye er kriminalisert i dag at det sies at "alle" er kriminelle. Rent retorisk er det kanskje riktig. Men når det gjelder den "klassiske" kriminaliteten, så har vi få egentlig kriminelle. Noen ganske få personer velger å ha en rutinemessig kriminell livsførsel. Det er faktisk sjokkerende få personer som står bak en betydelig andel av den vinningskriminaliteten vi har.Siden 1. januar 2000 er det i Oslo til sammen anmeldt drøyt 15 000 forskjellige personer for tyveri/heleri. Det er imidlertid kun to prosent av disse, eller 302 personer, som står bak hele 23 prosent av sakene med kjent gjerningsmann. Drøyt 300 personer står altså bak en fjerdedel av tyveriene i hovedstaden. Vi kan estimere at de 100 mest aktive begår to tyverier hver eneste dag. I tillegg begår de naturligvis også annen form for kriminalitet. Det er altså et enormt potensial som ligger i en konkret personfokusert tilnærming.K UNNSKAP OM KRIMINALITET: I 1972 var kriminalitetsbekjempelse kanskje det viktigste elementet i president Nixons valgkamp i USA. Som et resultat av politiske beslutninger begynte kriminaliteten i USA i 1973 å synke, og har gjort det siden. Kriminaliteten i USA er bokstavelig talt en brøkdel av hva den var. Så det er mulig. Også i Norge kan vi beslutte at vi skal ha mindre kriminalitet, og nivået vil være et resultat av hvor mye ressurser vi benytter til kriminalitetsbekjempelse, og hvor optimalt disse ressursene benyttes.For å kunne fatte disse beslutningene er det behov for kunnskap om kriminalitet. Det er behov for å vite noe så grunnleggende som hvor mye kriminalitet vi faktisk har og hva denne kriminaliteten koster. Systematiske undersøkelser av offere for kriminalitet og bedre politistatistikk er viktige tiltak.S TRAFFENIVÅ: Siste utgave av det britiske innenriksdepartementets oversikt over verdens fengselsbefolkning inneholder oversikt over 41 europeiske land. Denne viser at det er svært få mennesker i fengsel i Norge i forhold til andre land, vi er nesten nederst på listen. Men vi har ikke lite kriminalitet i Norge, noe vi selv kanskje ynder å tro. Vi har rett og slett et lavt straffenivå. Dette blir enda mer påtagelig når vi vet at fengselsbefolkningen er påvirket av at vi på enkelte områder har valgt å ha et særlig høyt straffenivå, nemlig på områdene veitrafikk og narkotika.Hvis samfunnet benytter straff på en fornuftig måte, vil vi oppnå mye. Noen personer begår tyverier som en vanemessig del av sin levemåte, og forårsaker de kriminalitetstallene vi får i Norge. Sett fra disse gjerningsmennenes ståsted er det de foretar seg rasjonell adferd: Fordelene ved rutinemessig å tilegne seg andres verdier synes større enn de alternativer som foreligger.Dersom straffenivået skjerpes for gjentatt vinningskriminalitet, vil vi for det første kunne håpe at i alle fall noen vil velge å redusere sin kriminelle aktivitet. For det andre har vi det hensynet til å sette lovovertredere ut av spill: Så lenge en hyperaktiv kriminell soner i fengsel, blir han hindret i å utøve sin destruktive virksomhet i dette tidsrommet. Og her er det i virkeligheten mye å hente.Realiteten er imidlertid at vi kun har plass til at 2000 soner i fengsel her i landet. Det siste politiske tiltaket er at det samlede straffenivået reduseres med ca. 3,5 prosent, ved såkalte fremskutte løslatelser. Dette vil øke kriminaliteten. For å redusere kriminaliteten må det tas en politisk beslutning om å øke soningskapasiteten med tanke på å gi muligheter for en fokusert reell økning av straffenivået på områder hvor dette vil ha en forebyggende effekt.P RIORITERT RESSURSBRUK:Både for politi, påtalemyndighet og politikere er det viktig å være villig til å foreta en reell styring av innsatsen. Kanskje noen hjertesaker bør ofres? Den engelske erkebiskopen Geoffrey Fisher sa det slik: "I et sivilisert samfunn er alle forbrytelser synder, men de fleste synder er ikke og bør ikke behandles som forbrytelser".Eller for å illustrere det på norsk: Vi kan synes det er ufornuftig å starte påhengsmotoren etter å ha kost oss med reker og hvitvin på et svaberg, men er det fornuftig å gjøre handlingen kriminell? I Norge har vi 40 000 narkotikaanmeldelser årlig, de aller fleste småsaker som gjelder bruk/besittelse. Til sammenligning har Danmark 900. En bevisst ressursbruk betyr at man må vedkjenne seg å nedprioritere noe, spørsmålet er hva. I Danmark får man dette til, og kriminaliteten synker.