E TTER SYV SORGER og åtte bedrøvelser har departement, Storting og Språkråd på viktige punkter sluttført den språkpolitiske prosess som ble innledet med Vogtkomitéen i 1964. Samnorsken er lagt i graven, de tidligere forbudte riksmålsformene er kommet til heder og verdighet igjen, og Norsk språkråd nedlegges.Det gikk likevel ikke å administrere seg frem til samnorsk, og det berodde på bokmålet. De grammatiske strukturene der var for rotfestet - likeså de stilistiske konvensjoner. Derfor har myndighetene nå snudd trill rundt. Man gjør en dyd av nødvendigheten og mener simpelthen at tospråkligheten er en ressurs, som man sier - ikke et problem som skal løses."No gjeld det at riksmålet ikkje fær ro på seg", sa professor Arne Bergsgård, en av mennene bak 1938-rettskrivningen. I dag sier departementet og Stortinget tvert om "No gjeld det at riksmålet fær ro på seg". For den saks skyld også nynorsken.Samnorskeksperimentet lyktes altså ikke. Som språkrådsmedlem i 1970-årene forestilte jeg meg at når myndighetene løsnet på det språkpolitiske jerngrepet, skulle den svarteste reaksjon få overtaket. Jeg tok feil. Folk fortsatte å skrive slik som de før hadde gjort - det vil vi moderat bokmål. Hadde det forkjetrede uttrykket "fri språkutvikling" mer for seg enn vi norskfilologer trodde?
M IN GENERASJONskulle være fortroppen i den marsj mot samnorsk som rettskrivningsrevolusjonen i 1938 innledet. Da jeg begynte på skolen i 1942, fikk jeg samme høst forøvrig nazirettskrivningen på halsen. Jeg måtte skrive "no". Det så veldig rart ut. Etterpå har jeg forstått hvilket norskpedagogisk kaos vi ble kastet ut i - Gud vet hva det har gjort med oss.Uansett, vi bet tennene sammen og satte lojalt de foreskrevne former på papiret. Det så ikke pent ut, og det medførte kontinuerlige stilbrudd - men dét var det offer vi måtte yte, underveis mot det forjettede land - ett mål i Norge.Samlingen skulle skje ifølge Kohts formel "norsk folkemåls grunn". Men som nynorskideologene påpekte: Der befant jo nynorsken seg allerede, så det var riksmålet som måtte flyttes over. Hele prosjektet ble dermed innrettet på nynorskens premisser. Fordi nynorske ord ikke kunne begynne på hv-, fikk vi i 1959 verken uten h. Og siden nynorsken ikke har noe normaltalemål, skal heller ikke bokmålet ha det - derav det famøse bannan-vedtaket.Når språkpolitikken skal gjennomgå en totalrenovering, bør man innrette seg annerledes. To atskilte organer vil være det ryddigste.I 1943 hadde ca. 34 prosent av grunnskoleelevene nynorsk. Andelen er nå 14,4 prosent. Så skjer det et kraftig frafall på overgangen til voksenalderen. Ved eksamen i den videregående skole har ca. åtte prosent nynorsk som hovedmål. Rekruttstatistikken forteller en tilsvarende historie. I 1995 oppgav 7,4 prosent av de spurte at de valgte nynorsk når de skrev i privat sammenheng. Størst andel nynorskbrukere har aldersgruppen over 60 år. Utenfor de fire vestlandsfylkene er det bare 2,7 prosent av grunnskoleelevene som er nynorske.M ÅLIDEOLOGENEoppfatter frafallet fra nynorsken som et resultat av såkalt strukturell vold - idet man forutsetter at en slik overgang ikke er i samsvar med disse menneskenes egentlige interesser. Mennesker handler imot sitt eget beste - under et skinn av frivillighet. Vanskeligheten med en slik forklaringsmodell - strukturell vold gjennom det hegemoniske apparat - er ikke at den er falsk, men at den kan anvendes på nær sagt all ting, og at den forklarer alt og ingenting. Man avskriver den mulighet at individet handler ut fra selvstendige overveielser.Det politiske etablissementet omfatter nynorsken med all mulig sympati. I Storting og styringsverk er velviljen massiv, Språkrådet har 50 prosent nynorskmedlemmer, og kulturmeldingen handler fortrinnsvis om nynorsken og dens overlevelsesmuligheter. Det varsles nye støttetiltak og såkalt positiv diskriminering. I NRK skal det være minst 25 prosent nynorsk - nynorsk normaltalemål tessmers.Uten kunstig åndedrett - økonomiske, politiske og juridiske støttetiltak, kvoteordninger og kontrollinstanser - ville nynorsken for lengst ligget på sotteseng.Bak det drastiske frafall fra nynorsk ligger utvilsomt strukturelle faktorer. Stikkord er urbanisering, massemedier og befolkningsmobilitet. En tredjedel av befolkningen klumper seg rundt Oslofjorden.D EN UUNNGÅELIGE FØLGEer at det for de aller fleste simpelthen faller lettere å skrive bokmål. Ordbildene derfra omgir dem på alle kanter og blir innprentet i bevisstheten. Dessuten har ikke bokmålet slike leksikalske forbudsregler som nynorsk.Det har sikkert vært frigjørende at forbudet mot an-, -het og -else prinsipielt er opphevet. Men problemene består - så lenge man godtar bare noen slike ord, men forbyr eller desavuerer andre. Ved frokosten i dag leste jeg enda en notis om utbrenthet og overanstrengelse - smertelig aktuelle ord. På nynorsk kan man ikke skrive slike ord - de får etter Språkrådets retningslinjer ikke innpass i ordlistene, og norsklærerne skal fortelle elevene om at de er "dårlige".Her har vi nynorskens virkelige dilemma: Åpner man slusene for folkemål i by og bygd, med alt hva det innebærer av dansk-tysk styggedom - da mister nynorsken sitt særpreg og blir en avart av bokmålet - bare marginalt forskjellig fra bokmålets radikale form. Hvis man i stedet står fanevakt for de klassiske idealer, blir nynorsken vakker, opphøyd og verdig slik Aasen ville ha den - men uhyre vanskelig å lære.Embetsmannseliten stod langs veien og heiet overalt der Aasen for. Åndsklimaet var nasjonalromantikkens, og oppgaven var å markere den nye nasjonalstatens språklige egenart. Timingen var således perfekt. Noen historisk nødvendighet kan man vanskelig snakke om, vi kunne gjerne ha fortsatt å skrive slik eidsvollsmennene gjorde.S ENERE TIDERSmålstrevere har ofte sett Aasen i et annet lys, som en slags opplysningssosialist. Lingvisten Hans Vogt nådde således i sin Mot Dag-periode den slutning at borgerskapet i Norge har språklig undertrykt de lavere klasser. For der det er klasseskiller, der er det språklig tvang. Men så snart klassekampen er utkjempet og arbeiderne tar makten, vil de ifølge Vogt naturnødvendig vrake skriftmålet til det gamle klassesamfunnet og gå over til nynorsk.Dette er den nasjonalromantiske idé overført på de sosial klasser.I språkvitenskapens historie er forestillingen om det uoppløselige sambandet mellom klasse og språkstruktur især knyttet til den sovjetiske lingvisten Nikolaj Jakovlevitsj Marr. Marrismen var offisiell språkideologi i Sovjetunionen inntil Stalin i 1950 fordømte den som vranglære. Språket er ikke en del av overbygningen, sa Stalin, og det russiske språk - Pusjkins og Tolstojs - er forblitt det samme som før revolusjonen. En språkforms sosiale prestisje skifter ikke uten videre med politiske omveltninger - enn si med endringer i det parlamentariske flertall.Det er et pikant poeng at nettopp Hans Vogt tok et oppgjør med marrismen i 1951. Stalins fordømmelse av den er "preget av sunn fornuft og klar dømmekraft", sa han. Og det kan dessuten oppfattes som en skjebnens ironi at det var samme Vogt og hans Vogtkomité som i 1960-årene startet den språkpolitiske omvurdering som besegles i disse dager.