Mediene bør bli mer kritiske i sin omtale av forskning

J OURNALISTER HAR EN TENDENS TIL å fremstille forskning som en uavhengig virksomhet som stadig kommer med "enestående" funn. Hvis de løsriver seg fra den tradisjonelle innstillingen om popularisering, vil forskningsjournalistikken være i tråd med realitetene: Som en samfunnsaktivitet preget av usikkerhet og ulike interesser."Det er forskerstanden som sitter på førstehåndskunnskapen. Det er journalistene som er ekspertene i formidlingens kunst. Sammen er de dynamitt".Hva er dette? Et slags trylleformular for forskningsjournalistikk. Samtidig er det et uttrykk for et endimensjonalt syn på medienes kommunikasjon omkring vitenskap, et syn som toner ned kritiske perspektiver på forskere og forskning.Personen bak formularet er Paal Alme, informasjonsdirektør i Forskningsrådet. Nylig skrev han et innlegg i Aftenposten (19. januar) som fremhever hvordan Forskningsrådet har bidratt til god forskningsjournalistikk i Norge. Han retter også et kritisk spørsmål til profesjonsutdannelsene: Hva vil dere gjøre for at forskningsjournalistikken skal bli mer kritisk, systematisk og kompetent?På grunnutdannelsen i journalistikk ved Høgskolen i Oslo gir vi hvert år studentene undervisning i hvordan de skal forholde seg til forskning og forskerkilder på en kritisk måte. På masterstudiet tilbyr vi omfattende kurs i emnet. Undervisningen gir vi med grunnlag i forskning på doktorgradsnivå. På kursene lærer vi blant annet våre studenter å stille seg kritisk til det synet på forskningsjournalistikkens oppgave som Almes formular er et uttrykk for.Som oftest er det et slikt syn jeg sporer i forskersamfunnets hyppige etterlysninger av en bedre forskningsjournalistikk. Ifølge dette er kommunikasjon av forskning i mediene en enveis spredning av vitenskapelig kunnskap til et ikke-informert publikum. Forskeren betraktes som den opprinnelige kilden til kunnskap, mediene som kanaler, mens publikum er det endelige målet, utelukkende oppfattet som mottagere av informasjon. Journalistens rolle avgrenses til et formidlingsledd som forskningen filtreres gjennom. Målet er å minimere medie-"støy" slik at informasjonen blir overført med maksimal troskap mot kilden. Slik blir forskeren en aktør som dominerer over alle andre aktører.D ET SKISSERTEkommunikasjonssynet er mangelfullt. Det tar ikke hensyn til hvordan popularisert kunnskap virker tilbake på forskningsprosessen: Forskere lærer om andre forskeres spesialfelt gjennom populære fremstillinger. Men perspektivet viser en bemerkelsesverdig overlevelsesevne i forskningsfellesskap. Det kan det henge sammen med hvordan det gir forskere en viss autoritet i offentlige fremstillinger. Fordi målet er minst mulig forvrengt popularisering av forskerens "genuine" kunnskap, blir det avgjørende kriteriet for vellykket journalistikk i hvilken grad det endelige journalistiske produktet tilfredsstiller intensjonene til forskeren som kilde.Dette populariseringssynet vil også kunne tjene interessene til forskningsinstitusjoner som ønsker å legitimere og profilere sin forskning gjennom formidlingsaktiviteter. I mitt doktorarbeid viser jeg hvordan flere amerikanske forskningsjournalister på 1990-tallet løsriver seg fra rollen som pedagogiske formidlere av forskning. Nå betrakter de seg i vel så stor grad som kildekritiske aktører som viser frem særinteresser, usikkerhet og mangler ved forskning. Forskere oppfattes som en uensartet gruppe som utvikler foreløpige teser om virkeligheten, ikke endelige svar. Selv om lignende tegn fins her i landet, står nok fortsatt det tradisjonelle populariseringssynet sterkt. I sine studier av forskningsjournalistikk i Norge, tolker medieforskerne Martin Eide og Rune Ottosen forholdet mellom forskere og journalister som preget av en samarbeidsånd i folkeopplysningens tjeneste.De tegner et bilde av en journalistikk med en tendens til å bruke få kilder. Initiativet til medieoppslag blir ofte tatt av aktører i forskningsinstitusjonen. Samtidig får forskere vel så gjerne kommentere aktuelle hendelser i nyhetene som sin egen forskning.Mine egne analyser fremhever hvordan norske medier kan opprettholde en distanse mellom forskere og publikum. Hyppige henvisninger til hva "forskerne" i bestemt form flertall "mener" eller "har funnet ut" - selv i artikler som nøyer seg med å henvise til én eller et par forskere - er med på å skape et bilde av vitenskap som en objektiv virksomhet preget av enighet. Språkbruken tilslører de uenigheter og kontroverser som preger mye forskning. Samtidig plasseres publikum implisitt i en distansert og respektfullt underordnet posisjon overfor forskning og forskere.I SAMME RETNINGvirker konvensjonell billedbruk på feltet. For eksempel er bildet av laboratorieforskeren som fester blikket mot reagensrøret, blitt en gjenganger i avisene. Et slikt bilde av Stig Frøland ble brukt i Aftenposten til å illustrere hans innlegg om behovet for en mer kritisk forskningsjournalistikk. Motivet anvendes særlig til å illustrere antatte utviklinger innenfor bioteknologisk forskning. Bildet er på mange måter en videreføring av en tradisjonell kulturell stereotypi: Spåkonen med krystallkulen. Nå er det forskeren som tillegges evnen til å se mulighetene, skue selve fremtiden.Bildet skaper en distanse til publikum på tilsvarende vis som standardformuleringer som "forskerne har vist" og henvisninger til "enestående" nyvinninger i forskningen. Fremfor alt inviterer det publikum til å se opp til forskere og forskningen med ærefrykt og beundring.Nå er det gjerne behov for formularer i tidspressede redaksjoner. Laboratorieforskeren i frakk er et hendig bilde å ty til for å skape gjenkjennelse hos leseren. Dessuten er dette forskerbildet konvensjonelt preget med autoritet i kulturen, noe som kan bidra til å styrke journalistikkens status som sannferdig virkelighetsbeskrivelse overfor leserne.Problemet er hvordan redaksjonelle behov og rammer kan fremme en praksis som skaper et bilde av en virksomhet for seg, utført av mennesker med egenskaper så å si ut over alminnelige folks fatteevne.D ETTE ER IKKEjournalistikk som lever opp til sine idealer ellers som fremmer en rekke ulike synspunkter og inviterer til debatt og deltagelse omkring viktige emner. Jeg savner en journalistikk som gir rom for kritiske motrøster til stemmene som blir presentert og som synliggjør usikkerheten, eller interessene og verdiene, som knytter seg til forskning.Noen vil hevde at vitenskapelig usikkerhet og journalistiske oppslag er uforenelige. Jeg er ikke så sikker på det, snarere tror jeg at publikum ønsker en mest mulig sannferdig fremstilling av forskning. Som den svenske forskningsjournalisten Peter Sylwan har gitt uttrykk for, ønsker lesere seg problematiserende artikler som setter vitenskapen inn i en sammenheng. Hvilke kvalifikasjoner krever dette hos journalister? Mange forskere later til å mene at kun journalister med spesialisert vitenskapelig utdannelse kan skrive kompetent om forskning. Nå kan det være en fordel at journalister har en utdannelse eller en spesialkunnskap fra områder de dekker. Samtidig fremgår det av flere studier at spesialiserte forskningsjournalister tradisjonelt har hatt en tendens til å identifisere seg med kildenes tenkemåte og verdier i en slik grad at de mister en nødvendig kritisk distanse til dem.Disiplinært avgrenset spesialkunnskap er ikke nødvendigvis den beste forutsetningen for å plassere forskning i en bredere sosial sammenheng. Journalistikk om forskning trenger også allroundere og generalister. For eksempel når oppgaven er å rette et kritisk blikk på hvordan forskning inngår i beslutningssammenhenger preget av forskjellige verdier og strid mellom ulike interesser.J EG TROR IKKE grunnlaget for en slik journalistikk legges ved de kursene som Forskningsrådet har utviklet i samarbeid med Institutt for journalistikk, det vil si kurs der journalister og kilder "i fellesskap lager journalistiske produkter", slik Paal Alme skriver. Symbiotiske forhold mellom journalister og forskere er neppe den beste garantien for at en kritisk journalistikk om forskning vil utvikle seg i norsk presse.Derimot er en viss redaksjonell vilje til å satse på granskende journalistikk vesentlig for at journalister skal nærme seg forskning på en mer kritisk måte. Dessuten må journalister bli flinkere til å reflektere kritisk over måter å se sine oppgaver i feltet på. Forhåpentlig kan det føre til at de utøver kildekritikk overfor forskere og forskning med samme selvfølgelighet som overfor andre kilder og samfunnsinstitusjoner.