Norsk offentlig debatt blottet for helhetstenkning

Hva slags ordskifte i offentligheten er et samfunn tjent med? Er det TV-kanalenes konkurranse i rappkjeftethet og store ord, og pressens kniving om de lettvinte oppslag, mens nasjonens viktigste utfordringer blir oversett, fordi debatt om slike vanskelige ting ikke selger like bra? Er vår oljerikdom en sovepute, som har gjort oss så overfladiske at vi ikke orker å snakke om det vesentlige, spør Terje Svabø, daglig leder for tankesmien Civita.

H VILKEN KARAKTER VIL VI GI dagens norske samfunnsdebatt? Vil vi med styrke kunne hevde at den er basert på idéer, er langsiktig og prinsipiell? Eller må vi fastslå at oljerikdommen har lullet oss inn i en lykkelig slumring hvor morgendagens utfordring må vike til fordel for en debatt preget av populisme, kortsiktighet og personfokusering?Min tidligere kollega Jahn Otto Johansen og Arbeiderpartiets Thorbjørn Jagland har i Aftenposten pekt på den mangelfulle plass utenrikspolitiske spørsmål har i norske medier. Til tross for hederlige unntak, retter de to søkelysene presist mot en mangelfull side av norsk samfunnsdebatt. Likevel, det er på høy tid at vi får en debatt om debatten, også på et mer generelt grunnlag.En slik debatt må ta inn over seg både form og innhold i dagens ordskifte. Vi må stille spørsmålet om aktørene i den offentlige debatt er opptatt av det vesentlige, eller om den preges av et hektisk jag etter raske poenger. Kritikken mot dagens debatt må ikke nok en gang ensidig rettes mot mediene og deres evne og vilje til å ta opp prinsipielle og langsiktige spørsmål, men være en utfordring for alle som vil noe med å delta i det offentlige ordskiftet.U TFORDRINGEN i form ligger primært i at vi har utviklet en debatt-kultur hvor det mildt sagt ikke utdeles premier for de langsiktige resonnementer. Enhver kommunikasjonstrening i dag går ut på å mestre evnen til å formulere et standpunkt i en setning, eller helst i et fengende slagord. Avisenes kronikkspalter en nå så å si alene om å gi plass til en noenlunde helhetlig tankerekke. Referatet fra en stortingsdebatt, eller fra andre viktige talerstoler, er nærmest ikke-eksisterende. Igjen er dette ikke medienes skyld alene, da både politikere og tillitsvalgte fra berørte organisasjoner på forhånd har tatt mye av luften ut av debatten gjennom kjappe og overskriftspregede uttalelser.En slik form gir lite rom for tvil og tro, for overveielser og mulighet til å kunne resonnere seg frem til et standpunkt. Ordskiftet etter forslagene til et nytt pensjonssystem illustrerer denne haltende håndtering av et vesentlig spørsmål. I stedet for å si seg villig til i alle fall å vurdere innholdet, valgte de fleste organisasjoner og partier å gå rett ned i skyttergravene og legge all sin energi i de deler av innstillingen de er imot. Dermed ble det satt en effektiv stopper for et ordskifte som virkelig gjør krav på vilje til langsiktig tenkning.Det er selvsagt forståelig at interesseorganisasjoner ser det som sin primære oppgave å kjempe for sine medlemmers særinteresser. Det er derfor de er til. Særinteresser og forutinntatte standpunkter må imidlertid ikke få dominere innholdet i debatten. Det er behov for krefter som kan tenke fritt, uavhengig av bindinger til enkeltnæringer eller en gruppes interesser. De politiske partier har her et selvstendig ansvar. Ivaretar de dette ansvar, eller har de utviklet en fremragende evne til å løpe etter dagens folkemening i stedet for å lede? Et sentralt spørsmål i denne forbindelse er om selve rommet for den offentlige debatt er blitt for smått? Er aktørene for forsiktige med å våge? Har omkvedet om at "vi er alle sosialdemokrater" ført til trange rammer for hva som er akseptabel politisk debatt? Det er forferdelig trangt i sentrum av norsk politikk. Velgerne har forståelig nok betydelige problemer med å se forskjeller. Det er forunderlig at det i verdens vel rikeste land ikke skal være større mulighet for å vise dristighet i den politiske tenkning! For det er i alle fall ingen tvil om at det er nok av oppgaver å ta fatt på, oppgaver som krever evne til både å tenke nytt og ubundet.V ÅR VELFERDSSTAT VOKSER. Likevel makter den ikke å holde tritt med akselererende forventninger. Det er åpenbart et påtvingende behov for en kritisk gjennomgåelse av velferdsstatens omfang og virkemåte. I tiår har omfanget av velferdsstaten økt, ikke minst ved å overta ansvar som tidligere lå hos den enkelte selv, familien eller det sivile samfunn. Vi har utviklet oss til å peke på en eller annen offentlig instans for å løse utfordringer vi kunna ha tatt fatt på selv. Utviklingen av velferdsstaten har selvsagt bragt med seg mange fordeler, men det er grunn til å spørre om vi ikke har passert en grense der tapet av individuelt ansvar er blitt for stort.Vi stiller stadig strengere og større krav til velferdsstaten. Vi etterlyser både kvalitet og kvantitet. Samtidig ønsker vi større valgfrihet, ikke minst innen utdannelse og i helse- og sosialsektoren. Er det gitt at svaret på disse utfordringer ligger i en velferdsstat med en stadig voksende offentlig sektor? Skal vi heller stille spørsmålet slik: Er det mulig å ivareta velferd uten velferdsstaten? Ingen seriøse aktører i norsk debatt ønsker å rive ned det sikkerhetsnett vi er stolte over i Norge. Likevel må det være tillatt å oppfordre til debatt om gårsdagens kollektive løsninger er svaret på morgendagens utfordringer.Det paradoksale er at nasjonens enorme rikdommer fra olje og gass virker som en sovepute når det gjelder å vitalisere debatten. Det er så enkelt å løse utfordringer med å bevilge noen millioner mer til gode formål og dermed anse problemet for løst. Denne rikdom har ført til at det er en manglende interesse for den viktige debatten om hvordan vi best skaper verdier. Oljerikdommen har gitt oss muligheten til å tenke mindre på morgendagen. Dermed velger vi den letteste utvei og utsetter de avgjørelser vi burde ha tatt i dag, til senere. Vårt lokale kretsmesterskap i å fordele bør snarest vike for deltagelse i det internasjonale temporitt for å skape.Prognosene for petroleumsinntektene forteller at en grundig revurdering av dagsordenen for samfunnsdebatten, både i form og innhold, er påtrengende. Den forventede nedgang i inntekter fra Nordsjøen, koblet med veksten i blant annet pensjonsutgiftene, forteller oss at konsekvensene av en kortsiktig debatt er alarmerende.L AR VI DET PRIVATE NÆRINGSLIVforvitre, til fordel for en stadig voksende offentlig sektor, ja da er vi inne i en utvikling som over tid ikke er bærekraftig. Hvis vi ikke nå sørger for å legge forholdene bedre til rette for entreprenørskap og nyskaping, vil dagens krusninger av debatt fortone seg som en harmonisk søndagsskole i forhold til de valg vi da må ta. Det er forunderlig at et land som burde ha alle forutsetningene for å ta denne utfordringen, viker unna.Skillelinjene i norsk politikk fremover vil nok fortsatt gå etter en høyre-venstre-skala. Ikke minst vil dette gjelde i synet på den frie økonomi, hvilken plass markedsøkonomiske løsninger skal få. Likevel skal det ikke stor spåmannskunst til å si at en annen skillelinje vil bli vel så viktig: Mellom dem som sier ja til nytenkning og reformer, og kreftene som vil basere sitt samfunnsengasjement på ensidig å bevare.Trygghet blir i denne debatten både en verdi og et nøkkelbegrep. Kravet til trygghet må likevel ikke stenge for forbedringer. Det blir en stor utfordring for alle liberale som vil forandre, som vil tenke nytt, å dokumentere at reformer er tvingende nødvendig for å møte de positive sidene ved en globalisert verden.Rommet for en slik fremtidsrettet debatt må være stort. Ordskiftet kan bli givende hvis flest mulig vil være på nysgjerrig søken etter alternative løsninger.

Velkommen til Aftenpostens debatter!

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Mest lest meninger

Avskaff påska no!

Det einaste gode religion har gitt oss, er fridagar. Og ikkje eingong det får dei til.

Adjø, privatliv

Når du installerer en app, går du inn i rollen som vår tids Faust – og inngår en pakt med djevelen.

Mest kommentert siste døgn

Siste kommentarer