B IOTEKNOLOGILOVENhar i de siste par år gjennomgått en meget omfattende revideringsprosess. Fortsatt gjenstår det i forbindelse med denne loven en del "forskrifts"-arbeid og tolkningsmessige tautrekkinger i Stortinget før alle lovens revisjoner kan tre i kraft. Det gjelder bl.a. deler av kapittel 2 om Assistert befruktning, og kapittel 4 om Fosterdiagnostikk.Den viktigste endring når det gjelder kapitlet om assistert befruktning er at donorsædbarn ved fylte 18 år skal ha rett til å få opplysninger om sædgivers identitet, mens kapitlet om fosterdiagnostikk slår fast at ultralydundersøkelser "i den alminnelige svangerskapsomsorgen" ikke skal omfattes av loven. Inntil Mehmet-saken eksploderte for to uker siden, har det vært den implisitte konsekvens av denne siste revisjon som har ført til det heftigste offentlige ordskifte: at ultralydundersøkelser hvor formålet er å påvise eller utelukke arvelige sykdommer eller utviklingsavvik skal omfattes av bioteknologilovens bestemmelser, uavhengig av når i svangerskapet undersøkelsen finner sted.Begrunnelsen for denne presiserende innskjerping fra Regjeringen og stortingsflertallets side er ønsket om å redusere mulighetene for seleksjon og sortering på fosterstadiet. I så måte representerer denne revisjon - sammen med flere andre som jeg skal komme tilbake til - et forsøk på å bygge skranker som kan hindre at vi havner i det såkalte sorteringssamfunnet. Som påpekt av flere har vi imidlertid allerede i flere tiår befunnet oss i et slikt samfunn (senest Berge Solberg, Dagbladet 19.02). Følgelig er det misvisende å redusere debatten til et spørsmål om hvem som er mest mot sorteringssamfunnet. For det saken i realiteten handler om, er hvilke former for medisinsk assistert sortering samfunnet er villig til å akseptere.I LOVENS FORMÅLSPARAGRAF understrekes viktigheten av å sikre at bioteknologi "utnyttes til beste for mennesker i et samfunn der det er plass til alle" (§ 1-1). Spørsmålet er imidlertid i hvilken grad denne edle fordring kan sies å være oppfylt i lovens øvrige paragrafer. Det første mulige brudd på denne fordring knytter seg til siste setning i formålsparagrafen, hvor det slås fast at de verdimessige rammebetingelsene for denne lov er etiske normer "nedfelt i vår vestlige kulturarv". Denne stadfestelse gjør det ikke unaturlig å spørre hvorfor ikke loven også har gitt rom for bærekraftige etiske normer og kulturidealer som våre "fremmedkulturelle" landsmenn og -kvinner bekjenner seg til? De er tross alt hyppige brukere av mange av de tjenester som bioteknologiloven i dag regulerer. Så kanskje er tiden inne for at Bioteknologinemnda får sin første "fremmedkulturelle" representant? Neste paragraf i loven som synes å være på kollisjonskurs med idealet om et samfunn der det er plass til alle, er § 2-16, hvor det står at befruktede egg skal destrueres etter fem års lagring. Dette destruksjonspåbud viser med all tydelighet at Regjeringens og stortingsflertallets argument om menneskeverdets ukrenkelighet ikke er så absolutt som de i stamcelledebatten har forsøkt å gi inntrykk av.I Aftenposten 24.02 d.å. forsvarer Høyres stortingsrepresentant Bent Høie stortingsflertallets totalforbud mot forskning på embryonale stamceller med nettopp å henvise til dette ukrenkelighetsargument og til følgende mål/middelformulering i sosialkomiteens innstilling: "lovgivningen skal ha som utgangspunkt at ingen individer skal reduseres til et middel for andre individer, siden hvert liv er et mål i seg selv".Dersom Høie & Co. virkelig mener det som her sies, hvorfor har de ikke da sørget for at også disse overtallige menneskespirene blir gitt mulighet til videre liv og utvikling? Og hvordan forener helseministeren dette destruksjonspåbud med sin understreking av "at ingen har større behov for vern og omsorg fra samfunnet enn mennesker ved starten av livet"? Er det ut fra Høybråtens verditenkning overhodet mulig å tenke seg noe mer sårbart og svakstilt enn en nedfrosset menneskespire som er blitt til overs? H ELSEMINISTEREN KUNNE smertefritt ha løst denne verdikonflikt dersom han i loven hadde åpnet for adopsjon av befruktede egg til ufrivillig barnløse par som selv ikke er i stand til å lage befruktede egg. I lovens § 2-2 heter det at assistert befruktning bare kan "utføres på kvinne som er gift eller som er samboer med en mann i ekteskapslignende forhold". Selv blant disse parene ville han med letthet finne villige mottagere av "overtallige" befruktede egg.Hadde man utvidet denne lovparagraf til også å omfatte lesbiske par i "ekteskapslignende forhold", ville antallet potensielle foreldrepar øke ytterligere. At Regjeringen og Stortingets flertall har valgt å opprettholde et totalforbud mot eggdonasjon (§ 2-18), tyder på at frykten for å miste kontrollen over reproduksjonsteknologien veier tyngre i deres endelige verdiregnskap enn å gi livsrom til noen hundre tiloversblevne menneskespirer. E N ANNEN sorteringspraksis som den reviderte loven viderefører, er at bare gravide kvinner over 38 år skal gis tilbud om fosterdiagnostikk. Som allerede påpekt av flere i denne debatt er alder som sorteringskriterium forlengst utgått på dato. Dette er imidlertid ikke tilfellet med den innskrenkning Regjeringen og stortingsflertallet ønsker å innføre når det gjelder tilgangen til tidlig ultralyd.Selv om det fra flere representanter for opposisjonen på Stortinget har vært hevdet at denne innskrenkning representerer en trussel mot gravide kvinners selvbestemmelsesrett, er det et faktum at kunnskapen om virkningene og bivirkningene av tidlig ultralyd for gravide kvinner fortsatt er mangelfull. Dette henger bl.a. sammen med at et forskningsprosjekt som i 1999 var ment å skulle skaffe til veie nettopp denne type kunnskap, aldri ble igangsatt. Derfor er det underlig at tilgangen til denne halvdokumenterte form for ultralyddiagnostikk nå plutselig fremstår som et spørsmål om kvinners selvbestemmelsesrett. Et ytterligere sorteringsproblem det er naturlig å kommentere i denne sammenheng knytter seg til de prosedyrer som anvendes for oppnevning av medlemmer til Bioteknologinemnda. I alle år har praksis vært at den sittende helseminister selv har kunnet foreslå hvilke etikkmedlemmer som skal sitte i nemnda (såkalt "personlig oppnevnte" medlemmer), mens de øvrige representantene oppnevnes etter forslag fra ulike fagmiljøer og interesseorganisasjoner.P ROBLEMET MED DENNE FORM for oppnevning er at den lett kan komme i konflikt med nemndas mandat om at sammensetningen ikke bare skal sikre bredde og tverrfaglighet, men også herredømmefrihet i forhold de verdispørsmål man er pålagt å diskutere. Dette representerer ikke noe problem så lenge helseministeren avstår fra å benytte sin politiske makt til å plassere sine "egne" folk i slike posisjoner. Erfaringen er imidlertid at politisk ledelse i Helsedepartementet til stadighet har hatt problemer med å etterleve dette ideal i praksis.I så måte er vår nåværende helseminister dessverre ikke noe unntak. For undertegnede er det vanskelig å forstå hvordan en helseminister som bekjenner seg til idealet om et samfunn der det er plass til alle kan forsvare en slik praksis. Og enda mer uforståelig blir det når den samme minister midt i oppnevningsperioden for nemnda og utenom ordinær behandling i statsråd tillater seg å "justere" sammensetningen med tre medlemmer hvis verdioppfatninger han selv bekjenner seg til. En slik praksis er på sikt ødeleggende for nemndas troverdighet i samfunnet. I lys av de tautrekninger som nå pågår på Stortinget i anledning Mehmet-saken, er det derfor å håpe at våre folkevalgte også finner grunn til å justere på de prosedyrer som gjelder for oppnevning av medlemmer til Bioteknologinemnda. Uten en slik justering vil nemndas rolle som et politisk uavhengig og frittstående organ for forvaltningen langsomt erodere.