KRINGKASTERE KAN IKKE sende reklame for livssyn eller politiske budskap i fjernsyn. Dette gjelder også tekstfjernsyn. Slik lyder lov om kringkasting, paragraf 3- 1. Denne loven bygger på en forståelse av at politikk er noe annet - og langt viktigere - enn potetchips og tyggegummi. Den bygger også på en forståelse av at fjernsyn er det sterkeste mediet vi har.Dette synet kan virke noe gammelmodig i en tid der markedskreftene stadig får større gjennomslag, og det gamle demokrati-idealet om lik taletid i valgsendingene i stor grad er forlatt av NRK. Nå foreligger Regjeringens forslag til endringer i ytringsfrihetsparagrafen - Grunnlovens paragraf 100 - samt forskjellige lovgivningstiltak. Et av forslagene er å oppheve forbudet mot reklame for politiske budskap og livssyn i fjernsyn.Forslaget bygger på flertallssynet i Ytringsfrihetskommisjonens utredning fra 1999 "Ytringsfrihet bør finde sted" - Forslag til ny Grunnlov paragraf 100. Ifølge Aftenposten 18. mars 2004 er forslaget sikret flertall på Stortinget gjennom støtte fra Fremskrittspartiet. Det kan dermed se ut som om slaget er tapt for alle som mener det er en styrke ved det norske demokratiet at velgernes beslutninger ikke blir fattet på bakgrunn av korte reklameinnslag på fjernsyn. Virkningene kan vise seg uheldige.YTRINGSFRIHETSKOMMISJONEN var delt i sitt syn på politisk fjernsynsreklame, og det kan her være grunn til å se nærmere på begrunnelsen som ble fremlagt. Kommisjonen henviste til diskusjonen om hvorvidt forbudet er i strid med Grunnlovens paragraf 100 og Den europeiske menneskerettskonvensjons artikkel om ytringsfrihet, men presiserte at det ikke var kommisjonens oppgave å ha meninger om dette. Et flertall i kommisjonen mente imidlertid at forslaget til ny paragraf 100 vil være i strid med reklameforbudet.Dette spørsmålet har lenge vært omstridt. Odelstingsproposisjon nr. 58 konkluderer med at reklameforbudet ikke er i strid med den nåværende paragraf 100 i Grunnloven. I en juridisk tidsskriftartikkel (Christian Børge Sørensen i Jussens venner nr. 2/1999) lyder konklusjonen at reklameforbudet er i strid med både Grunnloven og den europeiske menneskerettskonvensjon. Forfatteren nevner imidlertid at andre lovforbud som også kan synes å være i strid med disse lovbestemmelsene - for eksempel forbudene mot tobakks- og alkoholreklame og kjønnsdiskriminerende reklame - er akseptert og begrunnet med reklamens "samfunnsskadelige virkning". En slik begrunnelse kan også gjøres gjeldende for å beholde forbudet mot politisk fjernsynsreklame.I Regjeringens begrunnelse for å oppheve forbudet, Stortingsmelding nr. 26 (2003- 2004), konkluderes det med at det foreligger ingen avgjørelse fra den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg som drøfter holdbarheten av et forbud mot reklame for politiske partier. Departementets syn er at et slikt forbud "vil være forenlig med menneskerettskonvensjonens artikkel 10". Departementet viser også til argumentasjonen for at "en grunnlovsbestemmelse ikke bør være til hinder for å opprettholde dagens forbud mot politisk reklame". "Det må dessuten legges vekt på at Stortinget har ment at ordningen er nødvendig, og at en rekke land har liknende forbud som det norske," heter det.I sin redegjørelse reiste Ytringsfrihetskommisjonen spørsmålet om det er ønskelig med et forbud mot politisk fjernsynsreklame. Kommisjonens mindretall gikk inn for fortsatt forbud, og i diskusjonen ble det blant annet lagt vekt på at kapitalsterke grupper vil kunne få større mulighet enn andre til å markedsføre sine synspunkter, at fjernsynet er et medium med sterk gjennomslagskraft og at reklame kan gi et skjevt bilde av kompliserte spørsmål. Dette er argumenter som taler mot politisk TV-reklame i den offentlige debatt.ARGUMENTER mot forbudet dreide seg blant annet om prinsippet om ytringsfrihet og skepsis mot forskjellsbehandling av ulike medier og former for reklame. Kommisjonen var heller ikke sikker på om politisk reklame nødvendigvis vil måtte være manipulerende, og det ble også uttalt at agitasjon og propaganda ikke er noe nytt."Skrekkeksempelet" for politisk TV-reklame er valgkampene i USA, der denne type reklame spiller en helt dominerende rolle, og er en enorm økonomisk belastning for kandidatene. "Reklame for livssyn og politiske budskap i kringkasting er med enkelte variasjoner, blant annet med hensyn til hvilke selskaper som omfattes, forbudt i Sverige, Danmark, Storbritannia, Irland, Tyskland, Frankrike, Sveits og Spania", skriver Justisdepartementet i Stortingsmelding nr. 26 (2003- 2004). Erfaringene fra andre land tyder på at det er større grunn til å følge den europeiske tradisjonen enn det amerikanske frislippet.Den viktigste innvendingen mot politisk fjernsynsreklame er at budskapene nødvendigvis må forenkles når de skal tilpasses det knappe reklameformatet på fjernsyn. Erfaring viser at selv om politiske reklamefilmer ofte fokuserer på politiske saker, er TV-reklamen kjennetegnet av følelsesmessige virkemidler fremfor logiske resonnementer. Det er vanskelig å se at bruk av suggererende reklameinnslag kan ha noen positiv effekt på demokratiet, når det utvilsomt er lengre og mer sammenhengende resonnementer norske velgere trenger for å kunne fatte fornuftige beslutninger.NÅR NORSKE POLITIKERE likevel høyst sannsynlig vil få anledning til å overføre sine partiprogrammer til små reklamesnutter, er det nå viktig å diskutere hvilke regler som skal gjelde for politisk reklame på norsk fjernsyn.I St.meld. nr. 26 (2003- 2004) redegjør Justisdepartementet grundig for en mengde uheldige konsekvenser politisk reklame på fjernsyn kan medføre. Et svært sentralt spørsmål er finansieringen av fjernsynsreklamen. Ettersom det er meget kostbart å kjøpe reklametid på fjernsyn, kan det bli vanskelig for de mindre ressurssterke gruppene å få gjennomslag for sine synspunkter.Skal politisk tyngde være avhengig av evnen til å betale, slik situasjonen i stor grad er i USA? En mulig løsning på dette problemet kan være å følge modellen fra Storbritannia, der det er forbudt å kjøpe politisk reklametid på fjernsyn. Partiene får imidlertid tildelt gratis sendetid på det statlige BBC og det kommersielle ITV i forhold til sin størrelse, slik at økonomiske hensyn ikke skal begrense tilgangen til fjernsynstid.Om et slikt forslag skriver Justisdepartementet at det må "tas hensyn til fjernsynskanalenes redaksjonelle frihet og rett til å fylle sin sendetid. Det må også tas hensyn til hvilke konsekvenser en slik ordning eventuelt vil ha for fjernsynskanalenes ordinære dekning av stoff som angår partipolitikken. For andre organisasjoner er en slik løsning mindre aktuell".Av andre lovforslag som kan hindre de mest negative konsekvensene av politisk reklame på fjernsyn, er det blant annet foreslått å legge restriksjoner på tid og sted for politiske ytringer, og å legge begrensninger på hvor mye penger de politiske partiene kan bruke til politisk reklame på fjernsyn."Etter departementets syn er det nødvendig å vurdere disse spørsmålene grundigere før forbudet mot politisk reklame og livssyn oppheves. Det er avgjørende at den nødvendige reguleringen kan tre i kraft samtidig med at reklameforbudet oppheves. Partifinansieringsutvalget, som ble oppnevnt ved kgl.res. 17. oktober 2003, vil få i oppdrag å utrede visse sider av den nærmere reguleringen av partipolitisk reklame," skriver Justis- og politidepartementet.Vi får sette vår lit til at lovgivningen blir best mulig i forhold til de demokratiske interessene mange fortsatt ser en grunn til å forsvare. Pizza, pølser og politikk er ikke likeverdige størrelser, og lite taler for at de bør bli det.