IMORGEN ifølge dagsordenen behandles stortingsmelding nr. 15, "Rovvilt i norsk natur", i Stortinget. Rovdyrdebatten i Norge er så spesiell og nærsynt at vi fristes til å kaste et sammenlignende blikk mot forvaltning av rovdyr i et annet fjellrikt land, i den fattige del av verden, Nepal.I mars og april i år har "Kvinner for trygge bygder" delt ut brosjyrer foran Stortinget. De skriver: "Vi ønsker: - Trygghet for barn og barnebarn. - Å plukke bær og sopp uten frykt for ulv. - Ikke ulv blant folk i våre flotte kommuner". I brosjyren forespeiler kvinnene en situasjon hvor man blir nødt til å ta med gevær på tur i skogen. De påkaller FNs menneskerettigheter og barnekonvensjonen som påbyr statene å sikre retten til liv, og hevder at de norske myndighetene med sin rovdyrpolitikk bryter disse rettighetene.På en lørdag i mars i år ble fem mennesker drept av tiger da de spiste sitt middagsmåltid i et område utenfor Chitwan nasjonalpark i det sørlige Nepal. I et land der væpnede konflikter, fattigdom og sosial urettferdighet preger hverdagen var det så vidt tigerangrepet ble rapportert i nyhetene. Det er ingen avisdebatter om tigerforvaltning; ingen bestemødre som paraderer utenfor parlamentet i Katmandu med anti-tiger-brosjyrer.Den norske, særegne distriktspolitikken er nær knyttet til sauehold. Før ulven ble utryddet fra Norge, var det vanlig at sauebøndene hadde kontinuerlig tilsyn med sauene. Dette ble unødvendig etter at rovdyrene, og da spesielt ulven, ble praktisk talt borte fra norsk natur. I dag, når rovdyrbestanden har begynt å vokse igjen, er fulltidsgjeting et dyrt tiltak. Selv for godt subsidierte bønder.KULTURLANDSKAPENEsom er blitt formet av tradisjonell landbruksdrift gjennom århundrer, er avhengige av bruk for vedlikehold. Dersom rovdyrene kommer tilbake med full kraft og fører til at sauebønder trekker seg tilbake fra kulturlandskapene, vil landskapene gro til og en livsstil, og noen truede plantearter kan dø ut.De norske skogene har i senere år blitt forvaltet med tanke på elgbestanden. I dag er det rundt 120 000 elg i Norge - en seks-dobling av elgstammen på 30 år. De som eier skog, har kunnet høste gode jaktinntekter på elgen som vandrer på deres grunn. Med økte antall rovdyr fryktes det at elgbestanden vil bli redusert eller skremt vekk fra jaktterrenget. Skogeiere i Rendalen har allerede saksøkt staten for tapte jaktinntekter som følge av ulvens tilbakekomst.Et annet argument i ulvedebatten er at ulvene som nå er tilbake i Norge og Sverige, ikke er den opprinnelige norsk-svenske stammen. Den stammer fra en finsk-russisk populasjon som lever i beste velgående i dag. Hvorfor skal Norge beskytte denne ulven?Nepal er et av verdens fattigste land, men et av de rikeste med henhold til biologisk mangfold. Det er vanskelig å fastslå hvor mange mennesker som er blitt drept eller som drepes årlig av ville dyr i Nepal. Den bengalske tigeren er bare en av mange truede arter som er beskyttet i landet, og som skaper store problemer for menneskene som lever nær inntil disse. Mellom 1972 og 2002 ble 40 personer drept av tiger kun rundt Chitwan nasjonalpark.DE NEPALSKEmyndighetene har i tett samarbeid med tunge, internasjonale naturvernorganisasjoner og donorer lagt mange ressurser i å bevare truede dyrearter; dyr som ofte truer mennesker og deres livsgrunnlag. Myndighetene forsøker å få til en smidigere sameksistens mellom dyr og mennesker. Eksempelvis kanaliseres oppimot 50 prosent av inntektene fra turisttilstrømningen tilbake til lokalbefolkningen i form av utviklingsprosjekter.Men Nepal benytter også pisken: Militæret og anti-snikskytterpatruljer blir tatt i bruk for å trygge nasjonalparkene og truede dyr. Konflikter mellom lokalbefolkning og soldater som vokter parkene bryter stadig ut. Det er ikke uvanlig at snikskyttere, som kan tjene store summer på en skutt tiger eller et neshorn, blir skutt og drept.Nasjonalparkene, der tigrene lever, ligger i Nepals mest fruktbare områder. Disse områdene i sør er noen av de tettest befolkede områdene i verden, med millioner av fattige mennesker som forsøker å livnære seg. Det er et økende befolkningspress på disse områdene.Dersom Nepal hadde utviklet seg tidligere, som Norge, hadde det ikke eksistert nasjonalparker i dette området: Skogene hadde blitt hugget og jorden dyrket. Tigeren hadde forsvunnet. I stedet er tigeren beskyttet som aldri før. Det er til og med satt i gang et prosjekt for å opprettholde bestandene av dyr som tiger, neshorn og elefant ved å danne skogkorridorer mellom parkene, også på tvers av landegrensen til India. Disse skogkorridorene skjærer gjennom jordbruksområdene til fattige folk.Nepal sliter med mange utfordringer; fattigdom, befolkningspress, analfabetisme, korrupsjon, nepotisme, borgerkrig og et ungt og ustabilt demokrati. I tillegg har de store naturrikdommer som de tar godt vare på, kan hende over evne. Og Nepals situasjon er ganske typisk for u-land flest. Disse landene er fattige på penger, men rike på biologisk mangfold.Da industrilandene utviklet seg, var det ingen globale avtaler om bevaring av biologisk mangfold som hindret dem i å rydde store områder for trær og utvikle naturressursene til ødeleggelsens rand og enda lenger. I dag sitter u-landene igjen med Svarteper. De har regnskog, tigre og pandaer - i tillegg til stor økonomisk gjeld - og et internasjonalt press uten sidestykke for å ta vare på disse.NORGE HAR VÆRT VELSIGNETpå de fleste vis. Landet har hverken sult, jordskjelv eller indre stridigheter. Det har et stabilt demokrati og et oljefond på over 800 milliarder kroner.Nordmenn er verdensmestre i miljøvern og konflikthåndtering - på bortebane. Miljøvernminister Børge Brende leder FNs kommisjon for bærekraftig utvikling og Erik Solheim stagger tamilske tigre på Sri Lanka. Men de få, truede rovdyrene i den norske naturen er og ser ut til å forbli en for tøff utfordring for nordmennene. Det er fristende å spørre om Norge er blitt et så rikt og trygt land at kreativiteten og viljen til å finne løsninger på hjemmebane er blitt sløvet.Nepal - i samarbeid med sterke, internasjonale aktører - har gått svært langt i å beskytte sine farlige, truede rovdyr. Kanskje for langt? Ulv og bjørn i Norge, selv med økte bestander, representerer en minimal fare for mennesker. Det er en større fare forbundet med å møte en aggressiv elgku med kalv i de norske skogene. Og det bør ikke være snakk om enten kulturlandskap eller ulv. Det er plass til begge med kreativitet og vilje. Skulle elgbestanden minke som følge av økte rovdyrmengder, ville det tjene norsk skogforvaltning. Den store elgbestanden i Norge er i dag i ferd med å skade skogene og sitt eget livsgrunnlag.I bunn og grunn handler det ikke om sauebønder og ulvegener. Det handler om holdninger. Den holdningen Norge viser verden gjennom sin rovdyrpolitikk, er mindre enn imponerende. Eksempelets makt er skremmende. Dersom Norge - et av verdens rikeste land - sier at det i beste fall har et lite bøttekott avsatt til ulv, bjørn, gaupe og jerv i distriktspolitikkens navn, viser landet en arroganse uten like. Det lar seg vanskelig kombinere med tillitsbringende snakk om partnerskap med u-land og bærekraftig utvikling. Hvis Norges "minimalistiske" rovdyrpolitikk opprettholdes, må det aksepteres at fattige land en dag prioriterer på samme vis, og kvitter seg med tigere og leoparder. Uten at det løftes en moralsk pekefinger.Mennesker, husdyr og rovdyr kan leve side om side i Norge. Norge har en lang landbrukshistorie der problemer er blitt møtt med kreativitet. Landbrukets forsøksringer er et godt eksempel på dette. I forsøksringene har bøndene en fruktbar læringsprosess ved blant annet å dele kunnskap og erfaringer.Norske landbruksmiljøer har utviklet kveg-raser for Madagaskar og geiteraser for Etiopia. Norske universiteter har forskningsprosjekter i Asia og Afrika og gitt råd til myndigheter i både Zambia og Tibet om hvordan rovdyr og mennesker kan leve sammen side om side. At Norge med all sin kompetanse ikke kan finne frem til løsninger på den norske rovdyrkonflikten, er et dypt mysterium.MULIGHETENEfor løsninger er mange, men de må utprøves og forskes på systematisk og over tid. Det finnes ikke noe Columbi egg. Man må antagelig bruke ulike tiltak. Noen steder aktiviseres en kombinasjon av betalte og frivillige gjetere. Finne riktigere tidspunkt for å slippe og sanke inn sau fra utmark. Bruke funksjonelle raser av gjeterhunder og andre egnede vokterdyr. Øke bestand av norsk villsau i rovdyrområder; sau som er bedre rustet til å stå imot rovdyrangrep. Og rett og slett akseptere at visse områder er uegnet for sau.Frykten bygdefolk føler må møtes, ikke latterliggjøres. Kanskje er bygdefolks negative holdninger til rovdyr egentlig et uttrykk for sinne mot sentrale myndigheter og følelser av ikke å bli tatt på alvor. For å komme frem til en varig løsning på konfliktene må det dannes et nytt kommunikasjonsmønster mellom forvaltningsmyndigheter og folk som lever i rovdyrområder.Det må opprettes en dialog preget av respekt og likeverd. Selv om dette kan ta tid, er dette den eneste veien som leder fokus vekk fra problemene og over på løsninger. Får man dette til, er det absolutt ikke sikkert at bygdefolk forblir så negative til rovdyr som det gis inntrykk av i dag.