MANGE MENER KANSKJE at Norges tilknytning til FNs barnekonvensjon i oktober 2003 helst er å betrakte som en solidaritetsgest overfor barn i andre verdensdeler. Men også i vårt land finnes det barn som trenger konvensjonens vern. Etter vårt syn svikter norske myndigheter sine menneskerettslige forpliktelser i forhold til asylsøkende barn.I regi av Den Norske Advokatforening har vi derfor tatt initiativ til et prosjekt der advokater tar ubetalte oppdrag (oppdrag pro bono) for å belyse og følge opp asylsøkerbarns rettigheter.Ifølge UDI finnes det ca. 5200 asylsøkende barn i Norge. Noen av disse er enslige, det vil si at de er kommet til Norge uten foreldre, eller at de er blitt forlatt etter ankomst. Det er vår påstand at disse barna blir dårlig ivaretatt og diskriminert i forhold til norske barn. Redd Barna, Barneombudet og FNs barnekomité har alle uttrykt bekymring for de asylsøkende barnas situasjon i Norge. Inkorporasjonen burde derfor gi myndighetene grunn til å gjennomgå barnas situasjon for å gi dem et bedre vern i samsvar med grunnleggende barnerettslige og menneskerettslige prinsipper. I stedet synes sentrale myndigheter heller å forfekte at inkorporasjonen ikke har noen praktisk betydning i norsk rett. Menneskerettskonvensjonene oppstiller rettigheter som tilkommer den enkelte i egenskap av å være menneske, uavhengig av andre kjennetegn som nasjonalitet, etnisitet, kjønn, alder, religion og legning. Rettighetene er universelle, og nasjonalstaten skal ikke stå fritt til å rangere mennesker slik at noen har rettigheter og andre ikke. Barnekonvensjonen inneholder mange bestemmelser som er tilnærmet identiske med bestemmelser i andre internasjonale konvensjoner, og betydningen av at de også fremgår av barnekonvensjonen er at det tydeliggjøres at dette også gjelder for barn. Barn har individuelle menneskerettigheter, som staten er forpliktet til å ivareta.MED INKORPORASJONEN HAR VI FORPLIKTET OSS til å sikre alle barn visse grunnleggende og vesentlige rettigheter. Helt vesentlig er kravet i artikkel 3 om at myndighetene først og fremst skal legge vekt på barnets beste ved alle handlinger som berører barn. Statene som slutter seg til FNs konvensjoner er svært ulike, og derfor har barnekonvensjonen krav til måloppnåelse som er relative i forhold til hvilke ressurser den enkelte staten har. Etter artikkel 4 har statene plikt til å innarbeide og gjennomføre bestemmelsene i konvensjonen i størst mulig utstrekning innenfor de ressurser de har til rådighet. Få stater har så gode forutsetninger for å ivareta slike forpliktelser som Norge. Dette innebærer at det lett vil være i strid med artikkel 4 å legge seg på en minimumsstandard som kan være akseptabel i en mindre ressurssterk stat.Etter artikkel 2 skal staten respektere og garantere rettighetene etter konvensjonen for alle barn innenfor statens jurisdiksjon, uten forskjellsbehandling av noe slag, hverken ut fra kulturell eller nasjonal opprinnelse, arten av oppholdsgrunnlag, eller begrunnelsen for eller lovligheten av barnets tilstedeværelse på norsk territorium.DET ER FLERE SIDER ved det offentliges møte med asylsøkerbarna som gir grunn til bekymring i forhold til barnekonvensjonen. I asylsaken vurderes barna oftest som tilbehør til voksne, og er i liten grad synlige med sine særlige behov. Barna blir ikke hørt eller representert på tilfredsstillende måte gjennom myndighetenes og domstolenes saksbehandling, til tross for at barns rett til å bli hørt før det treffes avgjørelser som angår dem, er fastslått i barnekonvensjonen og gjennomsyrer den norske barneretten. I barneretten støttes vurderinger av hva som er til barnets beste, i stor utstrekning på utredninger fra sakkyndige, mens barnefaglig sakkyndighet nærmest er fraværende i utlendingssakene. Uten et forsvarlig vurderingsgrunnlag blir barnets beste bare en tom floskel.Det enkelte barns beste må vike til fordel for forutbestemte oppfatninger om at det er til det beste for barn - generelt - å vokse opp sammen med sine foreldre i hjemlandet. Det enkelte barns beste må også vike til fordel for utlendingspolitiske hensyn og moraliserende vurderinger av foreldrenes valg og krav. Et aktuelt eksempel er barn og unge i gruppen SOHO i Bergen. Disse har som følge av foreldrenes valg og myndighetens saksbehandlingstid levd tre til fem år i Norge. De trues nå med retur til opprinnelseslandet, mange av dem sammen med foreldre som er så psykisk syke at de ikke evner å ivareta omsorgen for barna sine.I den norske barneretten settes fokus på barnets individualitet og vurderinger av den helt konkrete situasjonen til det enkelte barnet. Her finnes noen pilarer som det ikke hersker noen uenighet om. Blant disse er at det er til barnets beste, og helt vesentlig for barnets velferd og sunne utvikling, at barnet har stabile, trygge og forutsigbare livsbetingelser, hvor det er kontinuitet i barnets relasjoner, og kontinuitet i barnets miljø. Vesentlig er også at staten legger til rette for at foreldre og offentlige instanser kan ta ansvaret for at barns liv kan forvaltes innenfor disse rammene. DET ER SLÅENDE FORSKJELLER i det offentlige omsorgstilbudet for norske barn under barnevernets omsorg og omsorgstilbudet for asylsøkende barn. Barnevernets barn er gjenstand for en svært omfattende saksbehandling forut for plasseringen, deres konkrete personlige historie og behov utredes grundig, det stilles strenge krav til institusjoner og fosterhjem som skal ivareta barna, og det finnes et godt utbygget regelverk for hvilke rettigheter barnet har, og tilsynsordninger for å sikre dette. Gjennom hele prosessen er barnas rettssikkerhet i fokus.Asylsøkende barn som er her alene, og dermed er under omsorg av Utlendingsdirektoratet, koster etter det opplyste en brøkdel av barnevernsbarna, plasseringsprosessen er uformell og administrativ, institusjonene har oppsiktsvekkende mye dårligere standard, personaldekningen er mye dårligere, barna har ingen formaliserte rettigheter, ingen mulighet til å klage på kritikkverdige forhold, og ingen systematiserte tilsynsordninger.Samtidig gir disse barnas livshistorie grunn til å tro at de har særlige behov som gir krav på hjelpetiltak fra barnevernet, helsetjenester og andre ytelser etter velferdslovgivningen. Det er sannsynlig at barnas rettigheter ikke blir ivaretatt tilfredsstillende fordi de i altfor liten grad har ansvarlige voksenpersoner som kan se hva de trenger og hevde deres rett. Rekrutteringen og opplæringen av hjelpeverger er mangelfull, og det formelle hjelpevergeinstituttet er uansett ikke egnet til å ivareta disse barnas behov for omsorg. Vi mener at barnevernet må ta det samme ansvaret for asylsøkende barn som for andre barn i Norge som har særlige hjelpebehov, eller som lever under omsorgssvikt. STATEN NORGE har en etablert standard for hva som er god og forsvarlig omsorg for barn som ivaretas av det offentlige. Staten kan da ikke tilby en særlig utsatt gruppe barn forhold som er ulovlige for norske barn. Etter vårt syn er en slik praksis ikke i samsvar med barnekonvensjonens krav til gjennomføring og implementering uten diskriminering og i forhold til den enkelte statens ressurser.Vi oppfordrer Regjeringen og Stortinget til å klargjøre hvilke konsekvenser inkorporasjonen av barnekonvensjonen skal ha for asylsøkende barn i Norge.