KORTSIKTIG OG SNEVERTperspektiv er et problem innen mange samfunnssektorer. Når Forsvaret skal omstilles, må en imidlertid ha klart for seg at det tar minst 10-15 år å gjennomføre vesentlige endringer. Så langt frem i tid kan ingen se. All historie og erfaring har vist at utviklingen er full av overraskelser. Derfor må en ikke allerede i utgangspunktet velge bort eller overse den type overraskelser eller endringer som kan by på de mest krevende utfordringene. Perspektivet for omstilling av Forsvaret må derfor være både åpent og langsiktig.Våre største utfordringer har vært knyttet til vår geografiske beliggenhet. Som mange har påpekt før, ligger vi omgitt av noe som ofte betegnes som en maktpolitisk trekant. Hjørnene har vært utgjort av en atlanterhavsmakt i vest (England, nå USA), en eurasisk statsdannelse i øst (Sovjet, nå Russland), og en eller annen kontinentaleuropeisk maktkonstellasjon i sør.Våre områder og omgivelser har hatt betydning for disse store maktenes innbyrdes økonomiske eller strategiske styrkeforhold. Utvikling internt i maktsentrene, og spenning mellom dem, har skiftet gjennom historien.Våre sikkerhetsforhold har vært bestemt av den spenning stormaktene har skapt i våre områder. Våre utfordringer har derfor vært ressurser og strategisk geografi, ikke fiendskap eller trusler.På 1930-tallet overså man dette, og hadde dessuten skråsikre forestillinger om hva som ikke kunne skje. Lærdommen er at vi må undersøke om våre områder har strategisk verdi for andre, snarere enn å lete etter fiender eller kortsiktige trusler.UNDER DEN KALDE KRIGENvar avstanden mellom det atlantiske og europeiske hjørnet i trianglet så kort, og konflikten mellom øst og vest så alt overskyggende, at trianglet nærmest falt sammen til en konfliktlinje med Norge i en utsatt rolle. Da Muren falt, forsvant denne store, brysomme konfliktlinjen. Tilsynelatende ble den siste rest av makttrianglet borte.I realiteten har det nesten umerkelig foldet seg ut igjen. Norges ressursmessige og strategiske verdi forsvant ikke med den kalde krigen. Den ble mindre iøynefallende da spenningsnivået mellom stormaktene sank. Men dersom spenningsnivået mellom de store skulle stige, vil det slå ned i de områdene som er viktige for deres strategiske interesser.Vi ser stor dynamikk i både Russland, EU og USA. De tre hjørnene i trianglet vil neppe noen gang bli ett. De store økonomiene vil alltid kives om geopolitisk innflytelse og geostrategiske fordeler. Spenning mellom stormaktene fra interessekonflikter andre steder i verden kan raskt slå ned i våre områder, knyttet som de er både til maktbalansen og til det globale spillet om oljeressursene. Da er det viktig at slik spenning ikke medfører at våre områder kommer i spill.Rivalisering mellom EU og USA har betydning for oss, og vil kunne gi oss vanskelige avveininger. Uansett hvilket maktsenter vi velger å være nærmest, må vi selv ha troverdig evne til å håndtere bilaterale forhold, som det i praksis er blitt flere av etter den kalde krigen. Norges nye situasjon er ulik den som andre europeiske land har fått.VÅRT VIKTIGSTEmilitære bidrag til egen, europeisk og global stabilitet og sikkerhet er å hindre at spenning skaper åpen konflikt i våre ressursrike og strategisk følsomme områder. Mye tyder på at det vil forbli slik i lang tid fremover. Nettopp når våre allierte måtte bli tungt engasjert i konflikter andre steder på kloden, er kanskje faren størst for den type stormaktsmotsetninger som kan skape spenning i våre områder.Selv om vi er med i en allianse, forblir det Norges ansvar å løse oppgaven i våre egne områder så godt vi kan, og til interessentenes tilfredshet. Vi kan ikke være gratispassasjer og overlate vår oppgave til noen andre. Vi må selv ha troverdig evne til å sørge for at ingen tror de kan skape et fullbyrdet faktum i våre områder før vi rekker å reagere. Denne erkjennelsen burde bli ledestjerne for fremtidig forsvarspolitikk og forsvarsplanlegging. Det er denne hovedoppgaven som vil være dimensjonerende for det militære forsvaret. Oppgaven er stor for et lite land, og krever fokus, kløkt, nøysomhet og ikke minst: langsiktig oppslutning i folket. De diffuse truslene som stadig nevnes, må møtes gjennom detaljer i selve utformingen.I tillegg må vi selvfølgelig fortsette å oppfylle våre internasjonale forpliktelser og delta ute. Våre bidrag bør imidlertid forankres i det vi må beherske aller best for å løse vår hovedoppgave. Kun da kan vi gi høyverdige bidrag uten å la internasjonale operasjoner bli styrende for forsvarsstrukturen som skal løse hovedoppgaven.Makttrianglet som modell tvinger oss til systematisk vurdering av vår strategiske verdi, og vi overser ikke dynamikken i den internasjonale utviklingen. I dokumentene er mange slags momenter ramset opp. Makttrianglet muliggjør rydding, prioritering og bevisste valg. Vi kan da lettere skille mellom det faste og det bevegelige, og mellom det påvirkelige og det upåvirkelige. Det gir godt grunnlag for å innrette en struktur med både robusthet, helhetstankegang og langsiktighet.I Stortingsproposisjon 42 for moderniseringen av Forsvaret er det ramset opp mange slags enkelttrekk, observasjoner og vurderinger, men det fremgår ikke hvordan forskjellige forhold er vektlagt. Helhetsinntrykket er at det er økonomi som råder mer enn helhetlig syn basert på prioritering av Norges utfordringer.MER KLARGJØRENDEenn St.prp. nr. 42, men samtidig overraskende i forhold til Norges nye strategiske situasjon, er det å gå tilbake til en kronikk i Aftenposten fra desember 2003,der Forsvarsdepartementets utgangspunkt for omstillingen ble forklart. Det fremgår der at pågående omstilling hviler på noe som kalles "det historisk nye i dagens sikkerhetspolitiske bilde". "Det historisk nye" ble påstått å være at den internasjonaliserte økonomi av fornuftsgrunner medfører at det ikke lenger vil oppstå den type stormaktskonflikter som vil berøre våre områder. Norge tillegges derfor liten eller ingen strategisk betydning. Internasjonalisering av økonomien er irreversibel, og derfor regner man heller ikke med at Norge vil få noen strategisk verdi "så langt frem som det går an å drive forsvarsplanlegging".Det ble derfor antatt at en konvensjonell krig bare er noe vi kan bli involvert i som følge av vårt medlemskap i det større internasjonale sikkerhetsfellesskap. Slik krig vil være i områder til dels fjernt fra våre egne, for å bekjempe terrorismens faseområder eller som sanksjonsmiddel mot uakseptabel politisk adferd. Videre het det: "Nå er det langt mer sannsynlig at vi skal få bruk for et forsvar organisert for alt fra fredsbevarende til høyintensitetsoperasjoner ute, med liten sannsynlighet for noe mer enn fredsoppgaver hjemme".UTFORDRINGENEhjemme ble med denne logikken svært begrensede og fikk karakter av rene episoder, frikoblet fra mer geopolitiske begivenheter. Maktbruk mot Norge ble ikke utelukket, men ble påstått å bli "isolert og begrenset til maktdemonstrasjon mot den norske regjering for å få den til å endre kurs i et politisk stridsspørsmål". Antagelig reflekterer de mange scenariene (krigsspillene) som strukturen er prøvd mot i Militærfaglig Utredning 2003, samme tankegang.Strukturforslagene i St.prp. nr. 42 synes å være basert mer på den overordnede filosofi som kronikken gjorde rede for, enn på utfordringer som følger av Norges nye strategiske situasjon.Forsvaret har fått en struktur som ikke synes forankret i oppgaver. Rammen er basert på optimistiske forutsetninger, fast kroneverd, og gir ikke engang dekning av ventet kostnadsvekst. Strukturen vil følgelig krympe i takt med pengene år for år. Det nye forsvaret har ikke fått nytt fundament. Dets problemer synes så vidt å ha begynt. Det kan ha sammenheng med at gjeldende utgangspunkt ikke legger vekt på at Norges beliggenhet og ressurser gjør oss mer utsatt for ubehagelig internasjonal utvikling enn andre land i Europa.Politisk oppmerksomhet må flyttes fra lokalisering og konkret strukturutforming til langsiktig strategisk grunnlag. Makttrianglet frigjør fra snevert og kortsiktig perspektiv og hjelper oss til å identifisere norske kjerneutfordringer.