ETTER OMFATTENDE AVSLØRINGERav amerikanske overgrep i Irak trenger vi en grundig debatt om hvilket ansvar norske soldater og offiserer har til å forhindre og rapportere om overgrep når de deltar i internasjonale operasjoner. Og hvilke betingelser bør statsminister Kjell Magne Bondevik og den norske regjering stille for deltagelse i slike operasjoner når det gjelder å sikre at internasjonal humanitær rett blir fulgt?Ett av spørsmålene som har vært debattert her hjemme, er om norske soldater har visst noe om overgrepene i Afghanistan og Irak. Men spørsmålet som må stilles, er hvordan norske militære myndigheter kunne unngå å vite om overgrep i amerikanske fengsler og fangeleirer. En rekke rapporter fra anerkjente menneskerettighetsorganisasjoner og medier om overgrep mot fanger har vært publisert lenge før den omfattende mediedekningen av overgrepene i Abu Ghraib-fengselet. Røde varsellamper burde ha blinket lenge før disse avsløringene.Allerede i desember 2002 kom de første rapportene om CIA-overgrep på Bagram-basen i Afghanistan. I Washington Post kunne man 26. desember lese om fanger som ble tvunget til å stå eller knele i timevis med en svart hette over hodet, de ble fratatt søvn og utsatt for 24-timers lys-bombardement. En amerikansk tjenestemann uttalte til avisen at "hvis du ikke krenker noens menneskerettigheter noe av tiden, gjør du sannsynligvis ikke jobben din". En tjenestemann som hadde vært involvert i utlevering av fanger fra USA til andre land i koalisjonen mot terrorisme, uttalte: "Vi slår ikke banneordene ut av dem. Vi sender dem til andre land slik at de kan gjøre det".I tiden etter artikkelen i Washington Post sendte Human Rights Watch og andre menneskerettighetsorganisasjoner brev til Bush-administrasjonen og ba om etterforskning av overgrepene, og at president Bush måtte ta offentlig avstand fra bruken av tortur.VÅREN 2003blir nye saker kjent, som dødsfall blant fanger i Afghanistan og overføring av gjenstridige fanger til land hvor bruk av tortur er standard. Dette førte blant annet til at noen amerikanske senatorer henvendte seg til Bush-administrasjonen for å få avklart hvilke retningslinjer som blir fulgt i behandlingen av terrormistenkte. Det kom også skarp kritikk fra Den internasjonale Røde Kors-komitéen for behandlingen av fangene på Guantanamo-basen, og at fangene ble holdt der uten at en domstol behandlet sakene deres.Noen av overgrepene ble etterforsket og tiltale reist mot flere soldater. 26. juni 2003, som er FNs dag for torturofre, erklærte president Bush at USA støtter global avskaffelse av tortur og leder kampen mot tortur "ved sitt eget eksempel". Men dette førte ikke til større respekt for menneskerettighetene. Høsten 2003 fikk vi nye indikasjoner på at amerikansk fangebehandling var på kollisjonskurs med menneskerettighetene, nå i Irak.På denne bakgrunnen ville det være oppsiktsvekkende om ikke norske myndigheter på et tidlig stadium var på det rene med problematikken og instruerte egne styrker om å ha ører og øyne åpne. Og selvsagt unngå metoder som krenker menneske- og humanitærrett.Det er etter vår mening ikke tilstrekkelig av forsvarsledelsen å avvente rapporter fra eget personell eller koalisjonsstyrker om overgrep. Den bør innta en aktiv rolle i å kreve innsyn i hvilke saker som er under etterforskning og i hvilke tiltak som er blitt iverksatt for å forebygge tortur og mishandling av fanger. Og den bør foreta egne vurderinger av om disse tiltakene er tilstrekkelige.OVERGREPENEi Abu Ghraib-fengselet er ifølge den såkalte Taguba-rapporten, det vil si den amerikanske hærens egen granskning, av "systemisk natur". Det dreier seg om et mønster av overgrep. Hvor stort omfanget har vært, er for tidlig å si. Det er også uklart om mønsteret først og fremst skal tilskrives "sammenbrudd i lederskap" og mangelfullt trente soldater slik Taguba-rapporten konkluderer, eller om det heller skyldes en politikk som den øverste forsvarsledelsen må ta direkte ansvar for.Til tross for at president Bush 26. juni 2003 tok på seg et lederskap når det gjelder å avskaffe tortur, har andre sider ved hans presidentskap og ved politikk utformet av hans nære medarbeidere gått i en annen retning. La oss nevne tre eksempler:Den mest effektive måten å bekjempe overgrep i lukkede anstalter og fengsler på er å åpne dem for uavhengige eksperter. Human Rights Watch og andre organisasjoner har gjentatte ganger søkt amerikanske myndigheter om adgang til fengsler i Irak og Afghanistan. Svaret har alltid vært nei. Riktignok har Røde Kors adgang, men kan ikke rapportere offentlig. Norske myndigheter bør kreve åpenhet fra alle koalisjonsparter i forhold til å overvåke fangebehandling.For det andre responderte amerikanske militære myndigheter i Irak i et konfidensielt brev av 24. desember 2003 på en Røde Kors-rapport om overgrep med at ikke alle irakske fanger hadde full beskyttelse av Genèvekonvensjonene. Fanger som utgjorde en "sikkerhetsrisiko", kunne behandles annerledes enn krigsfanger og vanlige kriminelle. Dette er i strid med uttalelser fra Bush-administrasjonen om at Genèvekonvensjonene gjelder fullt ut i Irak og ikke er begrenset på samme måte som i Afghanistan, Guantanamo og generelt for medlemmer av Al-Qaida (såkalte "illegale stridende").IFØLGE AMERIKANSKE MYNDIGHETERtillater humanitær rett slik forskjellsbehandling. De viser til fjerde Genèvekonvensjon artikkel 5 som sier at enkeltfangers kommunikasjon med omverdenen kan begrenses hvis vedkommende er spion eller sabotør eller på annen måte utgjør en sikkerhetsrisiko for de væpnede styrker. Problemet er bare at artikkel 5 er en unntaksbestemmelse, og ikke kan begrunne en generell politikk i forhold til en kategori av fanger. I sin kommentar til artikkelen sier Røde Kors at "det må understrekes på det sterkeste (. . .) at artikkel 5 bare kan anvendes i enkelttilfeller av en eksepsjonell natur".Også på andre måter undergraver Bush-administrasjonen respekt for internasjonal rett. Best kjent er administrasjonens felttog mot Den internasjonale straffedomstolen i Haag. Domstolen, som fortsatt er i en oppstartsfase, representerer et viktig fremskritt for menneskerettighetene. Den kan straffeforfølge enkeltpersoner for folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser når nasjonale myndigheter er uvillige eller ute av stand til det. Den har med andre ord en viktig funksjon i å styrke nasjonal rett ved å fungere som "et ris bak speilet".Norske myndigheter bør kreve at Genèvekonvensjonene skal gjelde uavkortet, og understreke at artikkel 5 i fjerde konvensjon ikke kan begrunne en generell politikk. USA må endre sin holdning til Den internasjonale straffedomstolen.FOR DET TREDJEhar det fremkommet informasjon som tyder på at forsvarsminister Rumsfeld står bak et program som gir forhåndsgodkjennelse til å drepe, ta til fange og forhøre "høyverdi"-mål i krigen mot terror. Et slikt "program med særskilte fullmakter" (offisiell betegnelse: "Special Access Program"), er preget av høyeste grad av hemmeligholdelse, og lever sitt liv utenfor de regler som normalt gjelder. Ifølge den anerkjente journalisten Seymour M. Hersh var bakgrunnen for fangemishandlingen i Irak at dette programmet ble introdusert tidlig på høsten 2003. ("I gråsonen" - "The Gray Zone", The New Yorker 18. mai 2004).Norske myndigheter må kreve at alle deler av den amerikanske krigsmakten er underlagt internasjonal rett.Internasjonal terrorisme utgjør en alvorlig sikkerhetsrisiko. Den må bekjempes med et bredt spekter av virkemidler. Sentralt må være å støtte moderate krefter og konfrontere undertrykkelse og ideologisk ekstremisme - særlig i Midtøsten. Det er en vanskelig kamp, og Vesten må ta i bruk erfaringer fra tidligere konflikter med totalitære ideologier og bevegelser.Helt sikkert er at kampen for å minske terrorismens sikkerhetsrisiko ikke kan lykkes ved å øke torturrisikoen for terrormistenkte. En slik politikk trapper opp konflikten og gjør det politiske, ideologiske og rettslige arbeidet for å bekjempe terrorisme enda vanskeligere.