SIKKERHETSSITUASJONEN I SAUDI-ARABIA har de siste ukene vært gjenstand for mange bekymringer og spekulasjoner i vestlige medier. Det er lett å se hvorfor: 21. april ble fem mennesker drept i en stor eksplosjon foran en politibygning i Riyadh. 1. mai ble fem vestlige konsulenter samt to politifolk drept av væpnede islamister i byen Yanbu. Den 29. mai infiltrerte islamske ekstremister en næringspark i Khobar og gjennomførte en massakre som endte med minst 29 drepte. I tillegg er flere utlendinger blitt skutt av ukjente gjerningsmenn i Riyadh den siste måneden, og så sent som 13. juni ble en amerikaner kidnappet.Denne voldsbølgen har fått politiske observatører og oljeanalytikere til å spørre seg hva som egentlig foregår i Saudi-Arabia. Hvilke aktører står bak disse angrepene, og hva er deres målsetninger? Er dette begynnelsen på et opprør som kan true regimets stabilitet? FOR Å FORSTÅ DAGENS HENDELSER må vi gå litt tilbake i tid. Det saudiske kongehuset Al Saud får mye av sin legitimitet fra opprettholdelsen av landets religiøse karakter. Den saudiske stat har derfor alltid fremmet en puritansk og sosialt konservativ retning innen islam, som av ikke-saudiere kalles "wahhabisme".En av regimets største utfordringer i senere tid har imidlertid vært å innføre moderne reformer uten å tape religiøs legitimitet. Etterhvert ble spriket for stort mellom de konservative religiøse normene på den ene siden og den politiske og sosiale praksis på den andre, og fra 1970-tallet vokste det frem en regimekritisk islamistbevegelse. Særlig etter Gulf-krisen i 1990 og utplasseringen av amerikanske styrker på saudisk jord utgjorde islamistene en politisk trussel mot kongefamilien. På midten av 1990-tallet hadde regimet lykkes i å nøytralisere denne trusselen ved å arrestere de moderate islamistlederne og presse de radikale til å reise utenlands. Utover 1990-tallet utgjorde saudiske ekstremister en viktig del av Al-Qaidas internasjonale nettverk. Den viktigste grunnen til dette var at de sjelden ble straffeforfulgt i Saudi-Arabia så lenge de drev sin militante virksomhet utenfor kongedømmet. Med unntak av viktige ledere som Osama bin Laden beholdt de fleste sine pass og reiste nesten fritt mellom Saudi-Arabia og Al-Qaidas treningsleirer i Afghanistan. Mens andre radikale islamister hadde brent alle broer til sine respektive hjemland, hadde saudiske islamister en "hjemmebase" med den bevegelsesfrihet og de finansielle ressursene det innebar. (Her ligger hovedforklaringen på at 15 av de 19 flykaprerne fra 11. september var saudiere - de fikk visum til USA langt lettere enn for eksempel sine egyptiske terroristkolleger.) Det som har skjedd det siste året, er at de saudiske ekstremistene har flyttet fokuset fra den internasjonale til den lokale arenaen. Den nåværende terrorkampanjen ble egentlig innledet 12. mai 2003, da selvmordsaksjonister angrep et boligkompleks for utlendinger i Riyadh og drepte 35 mennesker. Det var det første store terrorangrepet i Saudi-Arabia på syv år, og representerte begynnelsen på en total konfrontasjon mellom styresmakter og militante islamister. Siden den gang har landet opplevd en serie terrorangrep, ikke minst bombingen av et boligkompleks i Riyadh 8. november som drepte 19 mennesker. Man har også sett flere attentater mot høytstående embedsmenn samt utallige skuddvekslinger mellom politi og ekstremister. MEN HVORFOR VALGTEde saudiske ekstremistene å ta opp kampen på hjemmebane i mai 2003? Det er tre hovedgrunner til dette. For det første fikk man i tiden etter 11. september en debatt i Saudi-Arabia om forholdet til USA som polariserte det saudiske islamistiske landskapet, og førte til at en ny generasjon av radikale ideologer med en ekstremt anti-vestlig retorikk kom på banen. For det andre kom mange saudiske "jihadister" hjem fra Al-Qaidas treningsleirer i Afghanistan etter Talibans fall høsten 2001. De utgjorde et "overskudd av terroristkompetanse" som radikaliserte de lokale islamistmiljøene i Saudi-Arabia. For det tredje sammenfalt disse utviklingstrekkene med tilspissingen av den israelsk-palestinske konflikten våren 2002 og opptrappingen til Irak-krigen på høsten samme år. I tillegg slo saudiske myndigheter ned på de radikale miljøene i februar/mars 2003, i den hensikt å unngå uroligheter i Saudi-Arabia under selve krigen. Dette var en utløsende faktor i islamistenes beslutning om å avblåse den uskrevne våpenhvilen mellom islamistene og Al Saud-regimet.Det interessante ved situasjonen i Saudi-Arabia er at man egentlig vet ganske mye om miljøet som står bak angrepene. Saudiske myndigheter har publisert en liste over 26 ettersøkte, og har offentliggjort uvanlig mye informasjon om disse personene. Islamistene på sin side har presentert seg selv og sin ideologi gjennom en omfattende PR-kampanje. Siden høsten 2003 har de gitt ut to regelmessige tidsskrifter i totalt 28 nummer på 30-50 sider hver, i tillegg til lange og velproduserte filmer som viser forberedelsen til og utførelsen av terrorangrep.De væpnede islamistene utgjør et forholdsvis lite miljø som neppe består av mer enn 50-200 personer. Gruppen kaller seg "Al-Qaida på den arabiske halvøy", og er oppdelt i celler eller undergrupper med egne navn. Miljøet ledes av Abd al-Aziz al-Muqrin (30), en tidligere Al-Qaida-instruktør i Afghanistan, våpensmugler i Nord-Afrika og geriljasoldat i Somalia. Målsetningen deres er først og fremst å "fjerne de vantro fra Saudi-Arabia", og de største aksjonene har derfor vært rettet mot vestlige mål. Etterhvert har imidlertid en av undergruppene utviklet seg til å bli en separat fraksjon, kalt Haramain-brigadene, som siden desember 2003 har fulgt en egen strategi rettet direkte mot det saudiske regimet. Dermed foregår det nå en kamp på to forskjellige fronter: "Al-Qaida på den arabiske halvøy" angriper vestlige mål, mens Haramain-brigadene utfører aksjoner mot politibygg og andre symboler på statsmakten. Sett utenfra er terrorkampanjen svært urovekkende, og det er nærliggende å spørre seg om dette er begynnelsen på et islamistisk opprør som kan forstyrre oljeproduksjonen og destabilisere regimet. De siste ukenes aksjoner representerer tross alt en økning i angrepsfrekvens, en utvidelse av operasjonsområdet og et effektivt skifte av taktikk fra islamistenes side. DERSOM MAN IMIDLERTIDgår islamistene og det saudiske samfunnet litt nærmere i sømmene, blir bildet litt mindre dystert. For det første har de mange drapene på sivile vekket avsky i den saudiske befolkningen. Aksjonen 12. mai i fjor førte til en erkjennelse av at Saudi-Arabia har et terrorismeproblem, til en selvransakende offentlig debatt om religiøs ekstremisme, og til noe større ytringsfrihet for liberale. Denne såkalte "Riyadh-våren" gikk ubemerket hen i vestlig presse. Angrepet i november, som drepte nesten bare sivile muslimer, var det endelige vendepunktet i opinionens oppfatning av islamistene, som i dag omtales som "terrorister" (irhabiun) av saudiere flest.For det andre har ekstremistene liten støtte i den øvrige islamistbevegelsen. Regimevennlige så vel som regimekritiske religiøse lærde har fordømt aksjonene. Innflytelsesrike islamistaktører utenfor Saudi-Arabia, deriblant den palestinske gruppen Hamas, har også tatt sterkt avstand fra voldsbruken. Dette vil bidra til en gradvis reduksjon i reservoaret av sympatisører som hittil har gjort det mulig for terroristene å overleve.For det tredje vil ekstremistene sannsynligvis få problemer med å rekruttere nye operasjonelle medlemmer. Etter at saudiske myndigheter arresterte de viktigste radikale sjeikene i mai og juni 2003, står terroristene uten et legitimerende apparat av religiøse lærde, noe som på sikt vil svekke deres appell. I tillegg vil det bli noe vanskeligere rent praktisk å gjennomføre den militære treningen som må til for å sosialisere rekrutter til voldsaktivisme.DET ER ALTSÅ MYE SOM PEKERi retning av at det saudiske Al-Qaida er en forholdsvis marginalisert gruppe ekstremister som vil svekkes på lengre sikt. Men hvorfor har man da ikke klart å uskadeliggjøre dette miljøet, og hvordan forklarer vi den siste voldsbølgen? Noe av svaret ligger i at den saudiske antiterrorkompetansen nok er svakere enn vi tidligere har antatt. Beskyttelsestiltakene har sannsynligvis vært for ensidig dimensjonert for bilbomber, slik at islamistenes nye infiltrasjonstaktikk har overrasket saudisk sikkerhetspersonell. Man må også huske på at Saudi-Arabia ikke er en politistat på linje med andre Midtøsten-land som Egypt og Syria. Politikulturen bærer preg av det saudiske samfunnets sterke respekt for den private sfære, og de saudiske sikkerhetstjenestene har liten erfaring med antiterrorarbeid. De ettersøkte har klart seg ved å søke tilflukt hos de delene av befolkningen hvor tiltroen til regimet er lav, som blant islamistene i Qasim-regionen og beduinene i nord. Der har politi og etterretning sannsynligvis begrenset makt."Listen over de 26 ettersøkte" er blitt et begrep i Saudi-Arabia, og det siste året har myndighetene bare klart å uskadeliggjøre noen få av disse personene. Så lenge listen forblir lang, vil terrorfaren i Saudi-Arabia være høy. Det kan imidlertid være grunn til å moderere frykten for folkeopprør og regimefall.