MANGE HEVDER at jødene har seg selv å takke. "Det er Israels skyld," får vi ofte høre. "Vi snakker ikke om jødehat, men om sympati med palestinerne, og selv jøder må vel tåle kritikk," er en annen påstand som ofte går igjen.Hadde det enda vært riktig. Men det er ikke det. Man må være både historisk blind og ideologisk sørgelig kunnskapsløs dersom man ikke gjenkjenner de underliggende strømningene i det som nok en gang velter frem.For å gripe fatt i Midtøsten-konflikten: Mange jøder føler dyp sympati med palestinernes sak, på samme måte som ikke så rent få jøder også betrakter palestinerne som "bosettere" i vårt gamle hjemland, det hjemland europeiske okkupanter i sin tid drev oss fra. Det vi konstaterer, er at mange jøder som i utgangspunktet var ytterst positivt innstilt til palestinernes ønske om, og kamp for, en egen stat, er blitt forferdelig skuffet de siste årene. DET BEGYNTE MED REAKSJONENE på Oslo-prosessen. Enhver som hevder at oppblomstringen av terror i Midtøsten skyldes Israels okkupasjon av palestinske områder, må ha usedvanlig kort hukommelse. Terroren nær eksploderte, bokstavelig så vel som billedlig talt, i kjølvannet av fredsavtalen mellom PLO og den daværende israelske regjeringen under ledelse av Yitzhak Rabin. Senere fikk vi fredsforhandlingene i Camp David i USA og deretter i Taba i Egypt. Der israelerne tilbød land og fred, sa seg villig til å la palestinerne få de arabiske delene av Jerusalems gamleby og ikke minst gi fra seg det området hvor vår religiøse og nasjonale vugge sto, nemlig Judea og Samaria, ble man fra palestinsk side møtt med terroraksjoner som i all hovedsak drepte sivile. Men likevel, eller kanskje nettopp derfor: Vi som er mottager av den særegne oppmerksomhet som kalles antisemittisme, vi vet og ser at det er lite nytt som følge av Midtøsten-konflikten.Det seneste eksemplet finner vi i fotoutstillingen "Lukten av savn", som nå står i Rådhuset, arrangert av Flyktningerådet og NORAD. Kanskje er det utilsiktet. Bevisstløst. Man kan jo håpe. Men gjentar det seg ikke litt for ofte?UNDER BILDET AV EN BEDENDE JØDE ved Klagemuren står nemlig følgende: "Religiøse jøder ber for et Stor-Israel." Tilsvarende insinuasjoner går igjen i samtlige bilder i utstillingen som berører Israel og de palestinske områdene.Dersom vi ser bort fra selve ordene, og forholder oss til grunnprinsippet i billedteksten, kunne budskapet vært tatt rett ut av en antisemittisk fotomontasje fra krigstidens Tyskland, eller kanskje snarere fra tidlig på 30-tallet, før brutaliteten helt hadde tatt overhånd.For hva forteller bildet, koblet mot billedteksten? Jo, at religiøse jøder er tilhengere av tanken om et Stor-Israel. Hvilket annet inntrykk kan leserne få? Og hva forbindes med begrepet Stor-Israel? Jo, undertrykkelse og fordrivelse av palestinerne. Med andre ord: Bedende jøder ved de siste restene av vår gamle helligdom beskrives og stemples som tilhengere av undertrykkelse og fordrivelse.Man tar altså bilde av en (formodentlig) helt tilfeldig, bedende jøde, og presenterer vedkommende for tusenvis av mennesker som representant for en helt spesiell politisk og religiøs ideologi. Sjansen for at mannen som er avbildet ber for etableringen av et Stor-Israel, er relativt liten. Alle undersøkelser viser at ortodokse jøder er like splittet som jøder forøvrig når det gjelder synet på hvorvidt Israel bør beholde Judea og Samaria eller ikke. Vår egen ortodokse overrabbiner Michael Melchior, som for tiden sitter i Knesset, har i mange år vært en ivrig talsmann for tanken om en palestinsk statsdannelse, og han er i dag leder av et ortodokst religiøst parti som befinner seg i sentrum-venstre-feltet i israelsk politikk. Bosetterbevegelsen er i stor grad en sekulær bevegelse, drevet av amerikanske statsborgere. Med klart islett av religiøst betinget nasjonalisme, javel, men i enda større grad preget av tradisjonell sekulær nasjonalisme ispedd litt religiøst betinget propaganda.HVA OPPNÅR MAN med å presentere jøder slik som det gjøres i denne utstillingen? Vi stigmatiseres. Vi plasseres i bås. Man bygger videre på forestillingen om jødene som en homogen gruppe, med egne særtrekk, så å si arvelig betinget. Denne gang politisk eller religiøst, andre ganger har det vært rasemessig eller kulturelt. Og en liten parentes: Hva om man hadde avbildet en skjeggete muslim i bønn og skrevet under: Islamist ber for at Al-Qaida må lykkes? Ser man ikke hvor hårreisende galt det ville vært?Slik gjentar historien seg, mytene befestes og den vanlige observatør går ut, kanskje styrket i sine mer eller mindre bevisste fordommer.Som norske jøder krever vi ikke mye. Vi er ikke mer enn drøyt 1000 i Østlandsområdet, fra spedbarn til oldinger, og det eneste vi er sikre på, er at vi er høyst ulike. Det vi har felles, er vår jødiske arv og historie. Hver gang vi møter slike bilder som nå presenteres i Oslo Rådhus, kjenner vi at historien gjentar seg: Vi blir fortsatt betraktet som "dem". Vi hører egentlig ikke til. Vi er annerledes. Derfor opplever vi også årlig at omkring halvparten av ungdommene fra Norges lille jødiske samfunn velger å flytte ut. Til Israel eller land med store jødiske sentra. Alle er de vanlige norske ungdommer. De færreste betrakter seg som ortodokse eller religiøse, ut over det enkle faktum at de er seg bevisst sin jødiske identitet. Alle har de et brennende ønske om endelig å få være mennesker som lever i fred. Dessverre innser svært mange av dem at dette ikke er mulig i Norge. VI SOM BLIR IGJEN, lurer mer og mer på om de ikke velger rett, når vi ser at historien gjentar seg på denne måten. For storsamfunnet har tydeligvis ikke til hensikt å lære av historien. Lære at det nettopp var stigmatiseringen som gjorde forfølgelsene i de gamle europeiske rikene mulig, og forsøket på totalutryddelse i Hitlers gale verden til grell historisk virkelighet. Respekterer man mennesker som individer, hva enten de er muslimer, hinduer eller jøder, fratar man rasistene all grobunn for deres ideologi og virksomhet. Med sorg registrerer vi at selv organisasjoner som tar mål av seg til å hegne om nettopp individets frihet og rettigheter, tydeligvis ikke mener at dette gjelder for oss.