I EN TID DER STERKE RØSTERhevder at vi står overfor en global konflikt mellom sivilisasjoner, er det viktig å søke svar på hvordan spenninger omkring språk, kultur og etnisitet kan unngås. Årets Human Development-rapport fra UNDP avviser at kulturelle forskjeller og etnisk mangfold i seg selv leder til spenninger og konflikt. Kulturelt mangfold blir kun en kilde til konflikt dersom man undertrykker menneskers rett til å ha en annen kulturell identitet enn det majoriteten representerer.Statsledere og tenkere i alle politiske leirer har tradisjonelt sett på mangfold som en trussel mot nasjonens enhet. Dette har ført til at mange minoriteter er blitt undertrykt - i noen tilfeller gjennom en brutal statlig politikk, i form av religiøs forfølgelse og etnisk rensing - i andre tilfeller i form av daglig ekskludering og økonomisk, sosial og politisk diskriminering. Det er på tide at politiske ledere erkjenner at vi lever i flerkulturelle samfunn, og justerer politikken deretter. Det er ikke bare en håndfull "multietniske" stater som står overfor utfordringer knyttet til kulturelt mangfold. Det finnes knapt ett land i verden som er fullstendig homogent. I verdens omkring 200 land eksisterer det mer enn 5000 forskjellige etniske grupper, og to tredjedeler av disse landene har minst én solid minoritet som utgjør over ti prosent av befolkningen.I flere deler av verden ser vi fremveksten av politiske bevegelser som mobiliserer for sin sak langs etniske, religiøse skillelinjer, og krever at deres identitet blir anerkjent, verdsatt og tatt hensyn til av samfunnet. Urbefolkningsgrupper i Latin-Amerika, religiøse minoriteter i Sørøst-Asia, etniske minoriteter på Balkan og i Afrika, samt innvandrergrupper i Vest-Europa, krever sosial rettferdighet fordi de føler seg diskriminert. Landene i verden står overfor en viktig utfordring i å imøtekomme disse kravene. Voksende mistillit og hat truer freden, utviklingen og potensialet for menneskelig utvikling. Bare i løpet av det siste året ble flere hundre hjem og moskeer ødelagt i Kosovo som følge av etnisk vold. 200 mennesker ble drept av terrorbombene i Spania, og sekterisk vold i India har drept flere tusen muslimer og fordrevet enda flere fra sine hjem. Disse hendelsene er en tragisk påminnelse om hva som kan skje hvis politikerne ignorerer retten til å leve ut sin kulturelle identitet.K RAVET OM ANERKJENNELSE OG LIKEBEHANDLING på tvers av etniske, religiøse og språklige skillelinjer vokser og representerer en av de største utfordringene i forhold til internasjonal stabilitet og menneskelig utvikling i det 21. århundre. I dag er mangel på kulturell frihet dessverre en realitet for mange. Hver syvende person i verden, omtrent 900 millioner mennesker, tilhører kulturelle grupper som er utsatt for diskriminering og dermed fratatt politiske, sosiale og økonomiske muligheter. Kulturell frihet er en foruroligende idé for mange politiske ledere, og representerer nærmest det motsatte av nasjonsbyggingspolitikken som har vært rådende frem til i dag. Blant politikere og beslutningstagere har det vært en vanlig oppfatning at kulturelt mangfold er en trussel mot sosial stabilitet og nasjonal enhet. Dette er en myte. Mennesker kan ha - og har - flere kulturelle identiteter som utfyller hverandre. En person kan være statsborger i et land og samtidig identifisere seg i forhold til etnisk bakgrunn, religiøs tilhørighet, språk, politisk ståsted og kjønn. Da identitet ikke er et nullsumspill, er det heller ikke nødvendig å velge mellom nasjonal enhet og anerkjennelse av kulturelle forskjeller. Samene i Norden føler seg både samiske og svenske, norske eller finske, muslimene i India føler seg like indiske som sine hinduistiske landsmenn, og i Belgia er flamlenderne like stolte av landet sitt som deres fransktalende medborgere.En persons identitet kan med andre ord være svært sammensatt, og de ulike aspektene av ens identitet trenger ikke å komme i konflikt med hverandre. En viktig forutsetning for å ivareta kulturell frihet er derfor å anerkjenne at det er mulig å ha flere og komplementære identiteterD ET KULTURELLE MANGFOLDET ER KOMMET for å bli og vil mange steder vokse. De siste tiårene har internasjonal migrasjon skutt fart, og mange vestlige storbyer har gått igjennom store demografiske forvandlinger. Fra 1960 til 2000 økte antallet internasjonale immigranter fra 6 millioner til 175 millioner. I Toronto er for eksempel hele 44 prosent av innbyggerne av ikke-canadisk opprinnelse, og i Sverige bor det i dag innvandrere fra dobbelt så mange land som i 1980. Denne nye virkeligheten innebærer utvilsomt store utfordringer, men åpner også for en rekke muligheter. Skal vi unngå at de fryktede problemene blir selvoppfyllende profetier, må politikere fra fattige så vel som rike land føre en konkret gjennomført flerkulturell politikk. Vi må skape inkluderende samfunn hvor alle mennesker, uavhengig av religiøs, etnisk eller kulturell tilhørighet, fritt kan velge hvem de ønsker å være uten å bli utsatt for diskriminering eller latterliggjøring. Denne friheten er en universell verdi på samme måte som retten til god helse, anstendige levekår og utdannelse. Kulturell frihet er dermed et sentralt element i det vi kaller menneskelig utvikling, og bør vies langt større oppmerksomhet blant politikere enn det vi har sett til nå. Men ivaretagelsen av kulturell frihet og retten til å leve ut sin kulturelle identitet bør aldri legitimere nedarvede tradisjoner som kommer i konflikt med eller bryter menneskerettighetene. En far skal derfor aldri kunne nekte enn ung jente å gå på skole. Hennes rett til utdannelse er udiskutabel. Kulturell frihet handler ikke om å bevare kulturelle tradisjoner, men å utvide kulturelle valgmuligheter. Å GI ROMfor flere kulturelle identiteter vil i de fleste samfunn ikke kunne skje over natten. Det handler om å bli fortrolig med forskjeller som tidligere ble oppfattet som fremmede og svært annerledes. Det dreier seg om å viske ut skillelinjene mellom "oss" og "dem". Debatten omkring hodeplaggene til muslimske jenter i den franske skolen eller retten til å bli undervist i spansk på grunnskolenivå i den amerikanske skolen viser hvordan mange fortsatt kjemper for å beholde skillelinjene slik de engang var. Islam og spansk blir symboler for det som tradisjonelt ikke er blitt oppfattet som "oss". Når vi åpner for å inkludere flere identiteter i et samfunn, vil spørsmålet om hvor mye annerledeshet vi kan godta, og hvor like vi bør være, dukke opp. Å omfavne mangfoldet innebærer derfor en stor sosial og samfunnsmessig omveltning. Men historien har vist oss at det er mulig. Nesten alle europeiske samfunn har gått igjennom en slik forandring. I dag er det å være annerledes ikke lenger forskjellen mellom en finnmarking og en sørlending, men mellom en tamil og en nordmann. G LOBALISERINGEN FØRER TIL stadig mer kontakt mellom mennesker og kulturer. Det er derfor behov for både større respekt for mangfold og sterkere forpliktelse til enhet. Først da kan vi, som fredsprisvinner Desmond Tutu sa, finne "berikelse i våre forskjeller". Og er det noe det 21. århundres korte historie har lært oss, er det at vi ikke kan vike unna disse spørsmålene.