A RKITEKTER FLEST HEVER SEG STILLTIENDE over legfolks holdninger i debatten om hva som er stygt og hva som er pent ved bygninger, ikke i forakt for opinionens holdninger om deres byggverks estetiske kvaliteter, men fordi de selv skyr slike følelsesladede begreper. Profesjonen har sin egen terminologi, et saklig fagspråk som sjelden omfatter betegnelsene "kunst" eller "skjønnhet", man foretrekker å legge vekt på faktorer som funksjon, planløsning, konstruksjon og materialbruk. I likhet med beslektede yrkesutøvere er arkitektene preget av en laugsbestemt kollegialitet, en uskreven intern konsensus som har lange historiske røtter.Det hørte derfor til unntakene at arkitekt Johan-Ditlef Martens i profesjonens fagblad Arkitektnytt (5/04) omtalte Bærum kulturhus i Sandvika - tegnet av det anerkjente arkitektkontoret Snøhetta og innviet i fjor - som "et stygt kulturhus". Hans poeng var at de skrå veggene er kopiering av en internasjonal mote, en manierisme som bryter med den omkringliggende bebyggelse. Ifølge Martens bør Snøhettas bygning sette "den gamle diskusjonen om forholdet mellom arkitektur og "folkelig smak" på dagsordenen". Og Martens fortsatte: "Som arkitekt har jeg i all hovedsak stått på arkitektenes side og forsvart betydningen av avantgardistisk arkitektur, en arkitektur som kanskje ikke skal eller kan forstås umiddelbart. Den skal, i likhet med annen god kunst, også kreve noe av tilskueren." Konklusjonen var at dette forsvaret kunne han ikke komme med nå, "her har jeg bare lyst til å plassere meg på den andre siden av bordet, la all tåketale fordufte for solen og gi uttrykk for det jeg umiddelbart føler og ser: Dette er et stygt hus."Sitatene ovenfor er altså atypiske for arkitektstanden, både når det gjelder anvendelsen av stygt-karakteristikken og ønsket om å drøfte forholdet mellom arkitektur og folks "smak". At artikkelforfatteren i tillegg setter likhetstegn mellom arkitektur og kunst, er også et avvik fra yrkesregelen. La oss derfor forfølge tankegangen og spørre: Er arkitektur kunst? Og angår det arkitektstanden hva folk synes om de fysiske omgivelsers formgivning?H US KAN VÆRE KUNST.Mitt svar på første spørsmål er at et hus kanvære kunst. Noen bygninger utmerker seg i det visuelle helhetsbildet og fremstår som ikoner, mens andre - de fleste - tilhører hverdagsarkitekturen. Resonnementet kan virke elitært, men hvis vi for eksempel tar for oss de siste tiårenes norske romaner, vil vi oppdage at kun et fåtall har overlevd tidens tann og havnet i skjønnlitteraturens ypperste skikt. Den samme ubarmhjertige skjebne rammer kunstarter som musikk, teater, film og billedkunst. Jeg skal ikke antyde hvor stor prosenten er, men nøye meg med å hevde at de fremste arkitektene - i lykkelige øyeblikk ved tegnebordet - kan skape enestående hus som overskrider sin nytteverdi og blir byggkunst.Slike mirakuløse stunder hadde dansken Jørn Utzon da han tegnet den betagende operaen i Sydney og sveitsisk-franske Le Corbusier med sitt poetiske kapell i Ronchamp, og blant andre utenlandske navn kan nevnes tyskeren Ludwig Mies van der Rohes stilrene utstillingspaviljong i Barcelona, amerikaneren Frank Lloyd Wrights naturintegrerte enebolig Falling Water i USA og hans landsmann Frank O. Gehrys spektakulære Guggenheim-museum i Bilbao. Av moderne norske enere går det en tråd fra den banebrytende Ekebergrestauranten til Lars Backer i Oslo via Knut Knutsens organiske hytte i Portør til Sverre Fehns perle Villa Busk i Bamble. La meg understreke at jeg her bare gir et lite utvalg, listen er selvsagt lang, hensikten med kavalkaden er å anskueliggjøre at arkitektur erkunst når arkitekten makter å gestalte noe annet og mer enn å oppfylle byggherrens praktiske program.E T HUS "SYNGER", BYGNINGSDELER "KLINGER".Arkitekturfilosofen Christian Norberg-Schulz henviste i en artikkel til det gamle ordtaket om at arkitektur er "frossen musikk", og siterte i den forbindelse dikteren Goethe som hevdet at et hus "synger" og at dets bygningsdeler "klinger". Med andre ord er det mulig å oppfatte et vellykket byggverk som en komposisjon med en musikalsk grunnstruktur og et toneregister som beveger våre hjerter. Norberg-Schulz kom gjennom et helt livs arkitekturstudier frem til definisjonen stedskunst,og siktet dermed til opplevelsen av enheten mellom bygning og det stedlige, der det nye hus forenes artistisk med eksisterende bebyggelse og landskap. Her er jeg fremme ved det andre spørsmålet jeg stiller: I hvilken grad er det et anliggende for arkitektene hva den menige mann og kvinne mener om det de tegner? Er opinionen "umusikalsk" når det snakkes om stygt og pent?Alle liker bygningsarven, konstateres det ofte fra arkitekthold: Folk beundrer den tradisjonelle byggeskikken, men skjønner ikke modernismens avanserte uttrykksformer. Og det påstås at det er vanlig å foretrekke skåtak, smårutete vinduer og nostalgiske ornamenter. Er dette et ubestridelig faktum? Jeg tror ikke det. Hvordan kan i så fall Ekebergrestauranten operaen i Sydney og museet i Bilbao være så populære? Og hvorfor ser mange ned på bygninger à la rådhuset i Bergen, boligskyskraperen i Tromsø og Postgirobygget i Oslo (tross sistnevntes formildende ansiktsløfting)? Kanskje handler det om å ta stilling og ha preferanser i en arkitekturdebatt som er en del av det offentlige kulturelle ordskiftet. Igjen vil jeg peke på betydningen av å opplevearkitektur som ekspressiv ytring, folk påvirkes og reagerer - på godt og vondt - av byggverk, byrom og bygningsmiljøer. Av denne årsak er arkitektur innført som valgfag i skolen, elevene skal få kunnskap om byggekunst og trenes i å engasjere seg i diskusjoner om arkitektoniske emner, slik de lærer å vurdere litteratur og andre kunstarter.
S TYGT OG PENT, ØMFINTLIG FELT.Da arkitekten Odd Brochmann i 1953 skrev det granskende verket En bok om stygt og pent,rørte han ved et ømfintlig felt i sine kollegers revir. Funksjonalismen fra mellomkrigstiden hadde kulminert som byggemåte, en vulgarisert avart var på vei - vi vet hvordan det gikk på det brutalistiske 1960-tallet - og arkitektene var ekstremt vaktsomme overfor ethvert søkelys på den famlende samtidsarkitekturen. Men Brochmann er den arkitekturskribent som er blitt mest lest av "vanlige folk" her i landet, og vi hadde trengt flere slike popularisatorer, selv om man lett kan rippe opp i det introverte avantgardist-syndrom mange arkitekter sliter med. Selv om jeg ikke deler Johan-Ditlef Martens' oppfatning av Snøhettas kulturhus i Bærum, vil jeg forsvare hans rett til å uttale seg om dets kunstneriske gehalt. Kunstkritikk er nødvendig både for det kreative arbeidet og for det impliserte publikum.La det være tillatt, i respekt for det yrket jeg selv tilhører, med en presisering. Norge har hatt en rekke fremragende arkitekter gjennom tidene, og i dag ser vi løfterike signaler om en spennende nyskapende arkitektur, ikke minst blande de yngste aktørene. Et fruktbart generasjonsskifte er på vei, arkitekturen er i ferd med å bli mer lekende og fantasifull. Det verdsetter folk. Kunsten må aldri stivne i dogmatiske, selvfornøyde koder. Da vendes den mot sin egen ensomhet. Også arkitekturen er avhengig av samspillet mellom den som skaper og den som bruker produktet. Når alt kommer til alt, dreier det som om det kulturelle fellesskap vi deler og på arkitekturens arena - for å sitere den danske arkitekten Jan Gehls fine boktittel - utfolder i Livet mellom husene.