S KADER PÅ KRITISK NIVÅ. Ishavskatedralen i Tromsø lider av fuktskader, og reparasjonene er anslått til å koste ti-femten millioner kroner. Vann har funnet veien under takplatene og ned i konstruksjonen under. Skadene kan snart nå et kritisk nivå. Lignende tilfeller finner man i en rekke andre bygninger med kreative formspråk. Om det er arkitekten, entreprenøren, håndverkeren, vedlikeholdet eller materialene som har sviktet, kan diskuteres. Udiskutabelt er det i alle fall at det er dyrt å rette skaden opp. Og ille er det for dem som oppholder seg i bygningene.Kirken den er et gammelt hus, lærte vi på folkeskolen. Dette gjelder ikke Ishavskatedralen. Denne vannskadede kirken er bygget i første halvdel av 1960-tallet. I denne perioden gikk mange arkitekter bort fra de romanske, (neo)gotiske og barokke formene og fant nye moderne uttrykk. Rundt disse tider dukket det også opp arbeidskirker, samfunnshus, bedehus med barnehager og lignende. Ikke sjelden hadde disse bygningene et utradisjonelt, provoserende og kanskje også litt spartansk uttrykk. Flate, firkantede og trekantede fasonger gikk igjen.G AMLE FORMER HOLDT VANN.Felles for de klassiske arkitektoniske formene var at de "holdt vann" - i den forstand at de ledet det farlige vannet bort. Resultatet ser vi den dag i dag i form av 900 år gamle norske stavkirker, og for den saks skyld nesten 2000 år gamle armenske kirker i de kaukasiske fjellene. Flere av dem står i dag som flotte representanter for sin tid - urørt av tidens tann (og vann).Kirkene står slik sett ikke i en særstilling. På 1960- og 70-tallet ble det bygget en rekke skoler og andre offentlige og private bygg over hele landet. Mange av dem hadde elementer av "funkisstilen", ofte kjennetegnet av flate tak, store ensartede flater, klimatisk uhensiktsmessige vindusrekker og ikke sjelden fullstendig feil plassering i terrenget. Blant enkelte kjennere av arkitekturhistorie beskrives funksjonalismen som en stil hvor arkitekten kunne tillate seg mer enn før. De nye byggematerialene, som betong, tillot betydelig større strekk- og fasadeutforminger enn tidligere materialer kunne.Blant skolene som ble bygget tidlig på 1960-tallet, ser vi i dag konsekvenser av feil som ble gjort den gang. Selve skoleeksempelet er tilnærmet flate tak med nedløpsrenner i senter av bygget. Etter noen år med frost og snø, samt løv og annen uhumskhet, blir det gjerne forstoppelse og lekkasjer. Lekkasjene medfører i neste omgang nedbryting av materialer, ny frostsprengning samt vekst av mikroorganismer og sopp i bygget.V ANNETS ØDELEGGENDE KRAFT.Mange mennesker plages i dag av uheldig påvirkning fra inneklimaet. Dette gjelder ikke bare den kjente legionellabakterien som kan gi dødelig lungesykdom. Det dreier seg også om nedbrytere, som muggsopp. På det mikroskopiske plan er naturen svært så variert, og felles for bakterier, sopp (muggsopp), midd, alger o.l. er at de har et nesten kontinuerlig behov for vann for å vokse og formere seg. Får mikroorganismene tilgang på fuktighet, formerer de seg raskt og medfører lidelser som allergi, astma, hoste, kløe og lignende.Mange av disse negative situasjonene kunne vært unngått ved bedre prosjektering, utførelse og vedlikehold. Ofte er det ikke store endringer som skal til for at skader unngås, i alle fall ikke når man tar med i beregningen den tiden husene er ment å stå.Eksemplene på slurvefeil er også mange. Det er en rekke tilfeller hvor tilbygg hindrer naturlig drenering av overflatevann bort fra bygningsmassen. Tilbygget blir liggende som en demning i terrenget, og ved store nedbørmengder, eller for den saks skyld i perioder med vekslinger mellom frost og tøvær, kan det danne seg fuktige nisjer i konstruksjonen.En annen ødeleggende faktor er asfaltering og steinsetting av områder mot yttervegger. Ikke sjelden går fallet mot veggen slik at fuktigheten står mot veggen over unødvendig lange perioder. I slike tilfeller er det ikke uvanlig å finne synlige spor av fuktighet på innsiden av veggen. Lignende skader er også typiske der bygninger blir liggende for lavt i terrenget i forhold til overflatevannets bevegelser og retninger. I tillegg hender det at elver og vassdrag går over sine bredder og oversvømmer de bygningene som en har våget seg til å bygge lengst ned mot bredden.Det er mange flere lignende eksempler på vannets ødeleggende kraft på og i konstruksjoner. For å forstå årsak og virkning kan man først og fremst tenke seg at vannet vil renne nedover. Når vannet ikke renner nedover, vil det enten bli liggende til det fordamper, eller begynne å løse opp de omkringliggende materialer. Vann kan også bevege seg tilnærmet horisontalt i et bygg og gjøre skade helt andre steder enn der hvor lekkasjen sitter. Som om ikke det er nok, har også vannet en forræderisk evne til å gå over i dampfase og trosse gravitasjonen. Dette skjer likeledes ved mer alminnelige temperaturer, det tar bare litt lengre tid. I slike tilfeller kan det skapes fuktige nisjer på langt mer utilgjengelige steder. Vannet har også den egenskapen at det utvider seg med ca. 11 % ved overgang til is. Det sier seg vel selv at når vann bokstavelig talt kan bryte fjell, er det vel ikke grenser for hva det kan gjøre med våre bygninger.De store temperatursvingningene i vår del av verden burde for lengst ha gitt arkitekter og utbyggere kalde føtter. Ikke minst handler det om at periodene med vekslende minus- og plussgrader kan vare ganske lenge både vår og høst. Problemet er at vannet kan ta seg god tid. Langt lenger enn et håndtrykk mellom kjøper og selger og mellom arkitekt og byggmester.G AMLE SKADER BLIR SYNLIGE NÅ.De skadene som vi ser tydeligst i dag, er gjerne noen tiår gamle. Den gang trodde man at det var forsvarlig å bygge tilnærmelsesvis flate tak, innvendige nedløpsrenner og kreative geometriske fasonger. I dag ser det ut til at troen på materialenes evigvarende egenskaper overgår fantasien. En rekke moderne bygg har tak med fall mot vegger, lite gjennomtenkte overganger mellom glass og konstruksjon, og ikke minst håpløse tak- og dreneringsløsninger.Noen steder finner man også horisontale tilbygg mellom allerede eksisterende bygningselementer. I disse nisjene samler det seg gjerne organisk materiale som holder godt på fuktigheten.Det som kanskje bekymrer mest, er det faktum at så mye stort og særlig smått fra naturen villig vekk vokser - når det bare får litt regelmessig vanning.