SANNSYNLIVIS ER JEG DEN eneste nordmann som har kjent på kroppen både hvordan det var å være tyskerunge og hvordan det er å ha blitt et aldrende "motstandsbarn". Min historie er fortalt tidligere. Men selv i en beretning som inneholder mer personsensitiv informasjon enn jeg trodde jeg noen gang ville gi fra meg, så jeg ingen grunn til å beskrive den frykten mange fortsatt bærer på fordi noe mer eller mindre uskyldig knytter seg til ens opphav.I 1953 oppdaget jeg en attest som sa at jeg var adoptivbarn. Selv om jeg ikke kjente begrepet sannsynlighetsovervekt, tilsa den at jeg nok hadde en tysk soldat til far. Nå vet jeg at mange rundt meg delte den troen, selv om aldri noen sa noe om det. Jeg opplevde alle former for mobbing, men ingen nevnte at jeg var adoptivbarn eller enda verre, en tyskerunge. Mange har sikkert delt min angst for avsløring eller for visshet om at min far representerte den legemliggjorte ondskap. Først i 1994 fikk jeg avdekket min fars identitet, og med en far som var norsk Linge-gutt med styrke til å motstå den tyske sikkerhetstjenestens tortur i vel to måneder, kunne jeg bokstavelig talt rette opp min lett krumme rygg. Etter at gamle kjenninger fra skolen leste min bok, fikk jeg vite at jeg ville hatt flere venner "hvis de bare hadde visst at jeg ikke var tyskerunge". Jeg er takknemlig for at utenom adoptivfamilien var det en jødisk familie som oftest åpnet sin dør for meg i min oppvekst. Jeg følte en stor lettelse da jeg i 1962 forlot et lite tettsted og startet studier i Oslo og ble en anonym person uten fortid, og nå forstår jeg hvorfor. JEG VET AT DET NEPPE LETTER så veldig mye om vi bruker et penere ord som krigsbarn for å omskrive det stygge ordet tyskerunge. Smerten stikker dypere enn ordene. Det verste er at til grunn for denne holdningen ligger en tankegang langt unna den norske motstandsfolk kjemper for. I vår rettstradisjon skal ingen arve skyld. I "nyordningens tid" var det nettopp dette som skjedde. Gisler ble henrettet eller fengslet for det datidens ulovlige myndigheter anså som "forbrytelser" utført av andre enn den som ble straffet. Barn i uforløst sorg etter en far henrettet som gissel måtte pakke familiens lintøy som skulle sendes til Tyskland. Hus med innbo skulle brennes for slektninger av dem som flyktet fra Lofoten med britiske marinefartøyer. Når de "skyldige" ikke kunne straffes etter en slik "rett", arvet slektninger skyld og ble straffet. Hvis tyskerunger, nazibarn, landssvikerbarn og alle andre som har følt krigstidens forbrytelser tynge skuldre og krumme nakker, også har følt at de har overtatt skyld, så er det en tankegang som bryter med vår demokratiske rettstradisjon. Barn har ikke skyld i foreldrenes misgjerninger. Noen tiltalte i rettsoppgjøret etter krigen ble dømt fordi de var medlemmer av NS, mange fikk en dom av andre grunner. Ingen barn av dem som ble dømt, sonte og derved fikk sin forsoning med samfunnet, bærer noen skyld. Men det er kanskje verre for dem med alvorlige misgjerninger som ikke ble sonet, og som derfor ikke har følt forsoning etter soning. Dette er et minefelt med eksplosive, innestengte følelser og misforstått skyldfølelse. En person som er forsøkt uthengt som nazibarn, hadde en far som ble presset inn i NS i et område hvor det var få medlemmer. Motstandsfolk og mange andre fryktet ved frigjøringen at Norge fikk oppleve de lange knivers natt slik det hadde skjedd i land som ble frigjort før Norge. Derfor fikk et barn den traumatiske opplevelsen at hjemmefronten arresterte faren i frigjøringsdagene, men det skjedde for å beskytte ham mot glade folk med skarpe kniver. Det virker lite rimelig å kalle dette barnet et nazibarn, men han har også levd i mange år med frykten for avsløring. En venn var også blitt godt voksen før han fortalte om skammen over en bestefar som fikk dom som medlem av NS. Hoderystende kunne jeg bare påpeke at når bestefaren bodde i det området hvor omtrent alle var medlemmer, ville bestefaren ha vært en sosial avviker i bygda hvis han ikke gjorde seg kvalifisert til straff med et kort fra medlemskartoteket som bevis i saken. I en rettsstat var et slikt bevis enklere i rettsprosessen enn langt verre, men vanskelig beviselige forhold.BARN BÆRER IKKE SKYLD. I min barndom kom en liten familie på besøk i nabohuset hver eneste sommer. Selv små barn visste at foreldrene var "stornazister", slik det ble uttrykt den gangen. Men ingen av oss ungene hadde noen tanke om at de to guttene var annerledes enn oss andre barn. Vi gledet oss over den ene som lekte med oss, og var litt skuffet over at den andre holdt seg unna oss. Selv småunger visste at barn bærer ikke skyld.Tyskerunger var et skremmende begrep uten ansikt i min oppvekst. Jeg fryktet at jeg var en av dem, men jeg visste ikke hvem de andre var. Den eneste jeg etterhvert ble klar over, var en gutt som ikke hadde mobbeproblemer eller behov for å mobbe andre. I min jakt på opplysninger som avdekket min fars identitet, har jeg snakket med mange av barna til kjenninger av mine adoptivforeldre for å høre om de visste noe mer om meg. Det var et godt utgangspunkt for å berøre vanskelige forhold vi aldri før hadde snakket om. Den første jenta jeg kysset, viste seg å være adoptert tyskerunge. Vi forsto hverandre godt, og jeg syntes det var vondt at hun ennå ikke ville finne ut noe mer om sin farsslekt. Jeg forstår også godt at mange har ventet så lenge med å gjøre det at de ikke fant sin far i live, men ble lettet over å oppdage at de kom fra en bra slekt. De færreste tyske fedre til norske barn var krigsforbrytere. Men i bakhodet hos dem som ikke våger å avdekke hele sin fortid, herjer selvsagt frykten for å finne den legemliggjorte ondskap. Henry Rinnans sønn ga for flere tiår siden ut en bok om sitt liv. Ingen kan laste ham for farens misgjerninger eller unngå å føle sympati for en ærlig mann. Men det er kanskje verre for de tause som har foreldre med en like belastende fortid som Rinnan. Hvilke utslag det gir, kan jeg vanskelig bedømme, siden jeg ikke kjenner dem, men jeg frykter konsekvensene av en slik tyngende innsikt for disse få ukjente. (Artikkelforfatterens egen historie er beskrevet i boken "Skjebnetråder", Schibsted 2001. Red.anm.)HØY PRIS FOR INNSATSEN. Konsekvensen for barn av de forfulgte under okkupasjonens totalitære og brutale regime var ikke mindre, selv om de stort sett ble avsluttet med maidagene i 1945. Alle med ansvar for barn som deltok i motstandskampen, visste at de betalte en høy pris for sin innsats, og det gjaldt også deres barn. Få har interessert seg for barn som ble sendt til Tyskland under krigen, og få av dem kom tilbake. Jeg kjenner noen av de barna som kunne ha risikert en slik skjebne, og jeg vet at det var denne skjebne som ble fryktet for meg av dem som organiserte en dekkoperasjon rundt meg. Etter ti dager var jeg skjult med ny identitet som adoptivbarn. Mor til en venn måtte alltid under okkupasjonen ha med seg et registreringsbevis som fortalte at sønnen født i 1942 var en fare for statens sikkerhet som "halvjøde, spedbarn". En annen venn var uten et slikt dokument fordi norske myndigheter ikke visste at moren var jøde. Når jeg ser dem, er jeg takknemlig for at de overlevde okkupasjonen, for det var ingen selvfølge.Siden jeg selv er et offer for krigen i Norge, og siden jeg neppe finner andre med en lignende skjebne, slik at vi kan organisere oss og kreve erstatning for våre såre liv, kan jeg kanskje ha lov til å si noe om erstatningskrav som er kommet, og kommer, fra mer organiserte grupper med såre liv. Jødene var i en særstilling, men jeg vet at i hvert fall for en av dem som fikk utbetalt erstatning, var prosessen med å rydde opp i sin egen fortid og finne ut mer om hva som hadde skjedd med hans familie og ham selv, av langt større verdi enn erstatningssummen. Dette er en ryddeprosess som en ikke kan overlate til forskere og statsinstitusjoner. En må gjennomføre den selv, og den er mer verdifull enn noe kronebeløp hvis en våger å trenge inn i den tapte fortid så langt det fortsatt lar seg gjøre. Mange oppdager mye som pårørende aldri snakket om. Men en må gjøre det uten å falle for fristelsen til å konstruere en ondskap rundt seg som aldri var til stede utenom i den fantasi noen har spunnet om sin såre fortid. Noe er vondt nok slik det var.JEG HAR SELV GJENNOMFØRT PROSESSEN, og vet hva den koster både i penger og på andre måter. Jeg angrer ikke, for den ga meg mye annet enn det jeg hadde ventet på forhånd. Men jeg vet at dette ikke gir meg inntekt eller erstatning fra statskassen.Sent i livet oppdaget jeg at jeg var et "motstandsbarn". Min mor lå i dekning under svangerskapet. Nå forstår jeg at jeg allerede fra den gangen har hatt frykten boende i meg. I dag er jeg mer redd for den angsten jeg har mistet. Er det modning? Mobbingen tar neppe slutt, men som aldrende "motstandsbarn" kan jeg glede meg over at jeg har fått mer notable mobbere. Som tidligere tyskerunge og nå "motstandsbarn" vet jeg at erstatninger som alle barn født under og rett etter krigen i så fall hadde fortjent, er unødvendige og av beskjeden nytte. Men det er nødvendig å avslutte ryddeprosessen med våre såre liv.