Å RETS VINNER AV NOBELS litteraturpris, Elfriede Jelinek, gjorde sist torsdag en forventningsfull norsk og internasjonal presse om til måpende spørsmålstegn. Jubelen uteble, for hvem er denne Jelinek? Den 57 år gamle østerrikske prisvinneren er en mangfoldig samfunnskritisk forfatter, som er blitt bannlyst av katolske prester i hjemlandet, uthengt på høyreekstremistenes valgparoler og lagt for hat av østerriksk presse. Samtidig er hun elsket for sitt mot og engasjement, og hun beundres av stadig flere for sin originale språkkunst og virkningsfulle ironi og humor. Nobelprisvinneren er ikke oversatt til norsk, så derfor må hun jo være en sær og lite betydningsfull forfatter, var noen av de umiddelbare reaksjonene på Nobelkomiteens valg. J OURNALIST EVA BRATHOLM skriver i Dagbladets nettutgave 8. oktober at Svenska Akademiens yndlingsutøvelse er å "finne fram en smal lyriker eller dramatiker som nesten ingen har hørt om". Pär Wästberg kaller Jelinek en "nattsvart pessimist".Jelinek har i årevis uttrykt stor fortvilelse over at hun er en misforstått forfatter. De kritiske stemmene hun formidler i et til tider frastøtende språk, blir identifisert med henne selv. Resultatene har blant annet vært at katolske prester nærmest har bannlyst henne, og Jörg Haiders høyreekstremistiske parti (Frihetspartiet) har spottet henne i valgkampanjene sine. Østerrikske aviser har uttalt et direkte hat mot forfatteren, stemplet henne som "Østerrikes statsfiende nummer en" og beskylder henne for skittkasting mot eget land. Jelinek henter skjeletter ut fra skapene i østerriksk historie som det ikke var meningen eller "nødvendig" at noen skulle finne. I private intervjuer fremstår Jelinek som svært åpenhjertig og personlig, reflektert og ekstremt intelligent, men hun skyr offentligheten og føler en hatefull kjærlighet, "eine Hassliebe", for hjemlandet sitt. Jelinek er glad for Nobelprisen, men hun er bekymret for at oppmerksomheten rundt henne blir en for stor psykisk påkjenning. Det kom ikke som noen overraskelse at hun ikke vil motta prisen personlig i Stockholm den 10. desember.Det er forståelig at mange østerrikere reagerer med avsky på mye av Jelineks litteratur. Hun sårer sine landsmenns identitet. Hun formidler et innslag i østerriksk mentalitet som hun oppfatter å være preget av gammel, fastgrodd nazisme, fascisme og stueren rasisme. Hun angriper hver enkelt østerriker, i det senere også verdensborgere, deriblant amerikanske politikere spesielt. Vestlig kapitalisme, dens ideologier og massefenomener gjør alle mennesker i hele verden syke og kyniske. Mens bombene fremdeles falt over Irak våren 2003, skrev Jelinek det kontroversielle teaterstykket "Bambiland". Jeg tolker tittelen som en henspilling på irakernes - særlig barnas - triste, sorte øyne, og til hvordan mediene skapte Irak om til et kommersielt tegneserieland. Jelinek fremstiller TV-titteren, som ser krigen som underholdning, som en like stor trussel mot menneskeheten som George Bush. Ifølge Joacim Lux ved Østerrikes fremste teater, Burgtheater i Wien, er Jelinek snarere en medieobservatør enn krigsobservatør. Irak er hos Jelinek en "lekeplass for mediene, som bringer døden ekte og direkte inn i hjemmet". Alle kan være med og leke journalister og soldater - "også mennesker i Bambilandene Østerrike, Tyskland eller hvor som helst", skriver Lux om Jelineks Irak-drama.J ELINEK ER FØRST OG FREMST et språklig fenomen. Begrunnelsen for at Jelinek fikk prisen, viser også til hennes språklige kvaliteter, hennes "musikalske strøm av stemmer og motstemmer". Hun er utdannet orgelpianist og kaller verkene sine, uansett sjanger og medium, for "språkkomposisjoner". Hun er en språkkunstner av det mest originale og nyskapende slaget. Det finnes ingen tabuer, alt kan sies, fordi språket - og Jelinek - ikke kjenner noen form for begrensninger. Hun tør eksperimentere og bryte med fastlagte mønstre. Hun opererer på tvers av sjangergrenser, blander språklige stiler, skriver dramaer uten handling, personer eller dialoger i tradisjonell forstand og fletter sammen realitet og fiksjon. Dette er grunner til at Jelinek oppleves som utilgjengelig, vanskelig og krevende. Jelinek åpner ikke for identifikasjon og empati, men innbyr til fremmedgjøring og ettertanke. Hun liker å provosere. Ikke nødvendigvis for å skape skandale, men for å få folk til å våkne. Hun krever mye av leseren, av teaterregissøren, skuespillerne og teaterpublikumet. Jelinek har lenge før sist torsdag vært kjent for mange, og hun er ikke en smal lyriker eller dramatiker. Hun er et samtidsfenomen, som siden tidlig på 80-tallet har hatt et godt feste i Tyskland, og hun har preget østerriksk kulturpolitikk og øvrig samfunnsliv de tre siste tiår. Frankrike oppdaget henne for 10 år siden, da Jelineks drama "Hva skjedde etter at Nora forlot sin mann" (1979), med henvisning til Ibsens "Et dukkehjem", hadde premiere ved et statlig fransk teater. Jelinek har på mange måter overtatt forfatteren Thomas Bernhards plass som den store og omstridte østerrikske forfatteren, både i Frankrike og i hele det tyskspråklige samfunns- og kulturliv. Jelinek har etter hvert blitt oversatt til en rekke språk, og fått økt oppmerksomhet i land som USA og Russland. Gyldendal og Norge kommer antakelig etter nokså snart, skjønt det skulle en nobelpris til.E VA BRATHOLM PLASSERER Jelinek i kategorien "smale lyrikere og dramatikere nesten ingen har hørt om". Utsagnet vitner for det første om at hun i likhet med de fleste nordmenn ikke kjenner Jelinek, og for det andre betyr det at Bratholm ser på forfattere som Norge ikke har oppdaget, som mer eller mindre ubetydelige. Jelinek har en enorm litterær produksjon og behandler aktuelle samfunnsspørsmål fortløpende. Temaene spenner fra antisemittisme, fascisme og kapitalisme til sport, skjønnhetshysteri og kvinnekamp. Hun tar for seg mange alvorlige temaer, men jeg er uenig i at hun er "nattsvart pessimist", til tross for at det ikke er noen hemmelighet at hun skriver for å få utløp for mye av hatet hun har inni seg. Et hat som bunner i en vanskelig oppvekst og et problematisk selvbilde preget av selvforakt. Romanene virker mer pessimistiske enn for eksempel dramaene, som er spekket med humor, ironi, sarkasme og treffende ordspill. Flere har i det siste oppdaget komikken hos Jelinek. Hun har lenge blitt misforstått nettopp fordi publikum ikke har forstått ironien og selvironien hennes. Jelinek skriver ikke tragedier, men kaller ironisk dramaene sine for komedier. Språket er vittig, og situasjonene absurde. Jeg vil nevne et eksempel fra fjorårets vellykkede og prisbelønnede oppsetning av "Das Werk" ("Verket") fra 2002, der likrestene til noen av de 155 turistene, som mistet livet i den østerrikske alpebyen Kaprun i en heisulykke november 2001, og kroppene til flere hundre tvangsarbeidere, som døde under byggingen av kraftverket som i sin tid gjorde Østerrike selvforsynt med strøm, faller tunge ned på scenen og kastes i vaskemaskiner. Stykket er fullt av tragiske elementer, men stilen er gjennomført komisk. Publikum ler og føler etterpå en flauhet. Latteren setter seg fast i halsen, fordi det Jelinek lager "komedie" av slett ikke er morsomt. Hun driver et spill med publikum, og hvis de føler seg provosert eller fremmedgjort, har Jelinek lykkes. V INNERE AV NOBELS LITTERATURPRIS skal ikke skrive "koselitteratur" som går "rett hjem" hos en stor leserskare. De bør være langt over gjennomsnittet originale og nyskapende, og helst skape debatt. Etter disse kriteriene har komiteen i år gjort et genialt og modig valg det står respekt av. Selv om Norges litteraturvitere - og mange med dem - ble overrasket over valget, har Jelinek-kjennere lenge vært klar over vinnerens kvalifikasjoner. Etter å ha mottatt de gjeveste litteraturprisene i Europa, var det bare en nobelpris som manglet. Elfriede Jelinek er et eget fenomen i begrepets videste betydning: Hun er et språklig, radikalfeministisk og politisk fenomen av internasjonal størrelse og interesse. I mitt eget arbeid om fenomenet Elfriede Jelinek har jeg forsøkt å gjøre den "utilnærmelige forfatteren" og hennes verk håndgripelig. Bak et bevisst selvskapt desillusjonerende "kunstner-jeg" skimtes en sympatisk kvinne som søker tilflukt mot all verdens kaos, som hun nå opplever som mer truende enn noen gang før. Etter at hun ble tildelt Nobels litteraturpris, sa hun til østerriksk presse: "jeg hadde i grunnen unnet en annen å få prisen, en som kunne nyte den mye mer enn det jeg kan."