E T LAND SEKS GANGER STØRRE enn Norge. Mest ørken så langt øyet kan se, men også fuktige oaser hvor markens grøde sprenger seg opp og gir liv til millioner av mennesker. Sven Hedin, den svenske eventyreren og oppdageren, elsket dette landet og sa at bildene av menneskene, dyrene og sanddynene ville følge ham helt inn i døden.Et land? Nei, en region i Folkerepublikken Kina. Xinjiang (tidligere Sinkiang, også omtalt som Øst-Turkestan) betyr "Det nye territoriet". Navnet kan lyde misvisende, for skal vi feste lit til annalene, rykket de første han-kineserne inn for over 2000 år siden. Kinas første keiser, den brutale Qin Shihuang (259- 210 f. Kr.), hadde mange fiender. En måte å bli kvitt dem på var å forvise dem til ørkenlandet i vest. Senere keisere fulgte den samme praksisen, og jo alvorligere forbrytelsen var, desto fjernere måtte de dra. De straffedømte ble ført gjennom Jiayuguan, porten til barbarenes land, for bare å bli møtt av sand, støv og ingenting. Noen av dem risset sine følelser inn i steinporten, små dikt som røpet deres bunnløse sorg.I dag er det ingen skam forbundet med å reise til Xinjiang. Tvert om, fra regjeringen i Beijing kommer en sterk oppfordring: "Dra vestover!" Slagordet ble lansert på 1990-tallet, og hundretusener han-kinesere har svart med å pakke koffertene og reise. For 150 år siden ble millioner av emigranter lokket til det knusktørre California med løfter om olje, gull og uant rikdom. Nå gjentar historien seg - i Kina. Kinesiske medier har lenge omtalt Xinjiang som "Kinas Saudi-Arabia"; under sandhavet hviler både olje og gass, og betydelige funn er allerede gjort. Fra funnområdet har regjeringen strukket en rørledning mot øst, 410 mil fra start til mål - Xinjiangs første store gave til de folkerike provinsene langs Kina-kysten.D EN NYE TID I XINJIANG har allerede avfødt mange skåltaler og hyldester. Men de små folkene som bodde der før han-kineserne kom, føler ingen glede - bare avmakt, sorg og sinne.I mange hundre år har sentral-asiatiske folkeslag dominert denne delen av Kina. Først og fremst de tyrkisk-talende uighurene, men også kirgisere, kasakher, tadsjiker og andre. I 1949, da kommunistene erobret makten, bodde bare 300 000 han-kinesere i Xinjiang. De andre folkeslagene talte et sted mellom fire og fem millioner mennesker. Folketellingen for fire år siden viste at den han-kinesiske befolkningen hadde vokst til 7, 5 millioner, mens "de andre" utgjorde knappe tolv millioner. Flest var uighurene med sine åtte millioner.M EN, SOM CHRISTIAN TYLER skriver i "Wild West China: The Untold Story of a Frontier Land" ("Kinas ville vesten: den ukjente historien om et grenseland" - London 2003), forteller ikke disse tallene hele sannheten. De 2,5 millioner han-kineserne som står på lønningslisten til "Statsselskapet for produksjon og utbygging i Xinjiang", ble nemlig utelatt. I mer enn førti år har denne organisasjonen vært drivkraften bak den økonomiske utviklingen i regionen. Mange har karakterisert den som en halvmilitær organisasjon med store fullmakter og rause budsjetter. Heller ikke mannskapene i Folkets frigjøringshær ble regnet med, minst en halv million mann. Det kan bety at han-kineserne snart er like mange som de øvrige innbyggerne.Som i Tibet har den han-kinesiske innvandringen skapt engstelse og uro, og noen har karakterisert den som "demografisk folkemord". "Hvorfor reagerer ikke Vesten?" spør en av uighurenes ledere. "Alle lytter jo til Dalai Lama. Men ingen bryr seg om oss."Fortvilelsen skal ha drevet et lite mindretall av uighurene i armene på militante muslimske organisasjoner, og myndighetene har svart med arrestasjoner, fengslinger og henrettelser. Flere av dem er dokumentert av Amnesty International, men som vanlig ser vi bare toppen av isfjellet. Det pågår en stille krig i Xinjiang, en konfrontasjon vi sjelden hører om fordi regionen bare unntaksvis oppsøkes av gravende vestlige journalister. Uansett er det ikke så lett å snu på sand og stein i Kina, der journalistene vanligvis leies rundt av statlige oppsynsmenn.I 1944, da kineserne hadde mer enn nok med å forsvare seg mot Japan, proklamerte uighurene sitt eget land - Republikken Øst-Turkestan. Flaggheisingen skjedde etter mange års agitasjon og uro. Som ventet ble friheten kortvarig, og da kommunistene kom marsjerende i 1949, var slaget definitivt tapt. Mao sendte sine styrker til alle rikets hjørner, og i 1955 ble Xinjiang utropt til "selvstyrt region" i den nye folkerepublikken.Men i stedet for å innføre selvstyre strammet kommunistene grepet. Tusenvis av muslimer ble arrestert, anklaget for å være godseiere, spioner og konspiratører. Jord, beite og buskap ble kollektivisert. I 1966 strømmet Maos rødegardister til ørkenlandet, og moskeene ble stengt. Visdommen bodde i Beijing, ikke i Mekka. Ikke før i 1979, etter at Mao hadde sovet i tre år, ble de første moskeene gjenåpnet.I DAG NYTER DE INNFØDTE muslimene en viss religionsfrihet, et steg i riktig retning. Men for mange oppveies tøværet av den økende innvandringen. Muslimene krever reelt selvstyre, i praksis en myndighet som gir dem adgang til å begrense folkestrømmen østfra. De krever å få bo og arbeide på den jord som har tilhørt dem i generasjoner, og de vil ha sin rettmessige andel av de verdier som hentes opp fra ørkendypet. De ber om et bedre vern for sine kulturer, og fremfor alt krever de å få utøve sin religion i fred, uten myndighetenes stadige påbud og forbud. Under dagens forhold kan ingen muslim gå i moskeen før i voksen alder, og koranskolene er pålagt å drive politiske studier i tillegg til de religiøse.Flertallet av de små folkene i "Kinas ville vesten" innser at det ikke nytter å bekjempe han-kineserne med våpen. Men et mindretall, anført av Øst- Turkestans Islamske Bevegelse (ETIM), har latt seg friste til voldshandlinger. Høsten 2001, etter USAs opprenskninger i Afghanistan, ble 22 uighurer satt i fangenskap på Guantanamo-basen på Cuba. Ifølge flere kilder skal organisasjonen ha hatt forbindelser til Al-Qaida, og for to år siden ble ETIM oppført på FNs liste over globale terroristorganisasjoner.Frykten for Al-Qaida-nettverket har gitt lederne i Beijing et kjærkomment argument for å gå hardere til verks i Xinjiang. Straks tårnene hadde falt i New York, sendte de nye tusener av soldater og politi til regionen. Kontrollene på landeveiene ble hyppigere, likeså ransakingene i de muslimske bosetningene. Og jakten pågår fremdeles. Bare i løpet av de åtte første månedene i år skal politiet, ifølge offisielle kilder, ha avslørt et tyvetall voldelige grupper blant uighurene.K INA HAR DE SISTE ÅRENE samarbeidet med flere andre land for å styrke sikkerheten i denne delen av Asia. Samarbeidet ble formalisert under et møte i Shanghai i 1996, derav navnet "Shanghai Fem". Fra starten av besto de fem av Kina, Russland, Kasakhstan, Kirgisistan og Tadsjikistan; senere har også Usbekistan sluttet seg til. Alle har, i litt varierende grad, følt seg truet av hjemlige muslimske fanatikere. Ved hjelp av felles tiltak som tettere overvåking og utveksling av informasjon har de forsøkt å komme voldsmiljøene til livs, sikkert med visse resultater.Men det overordnede spørsmålet er fremdeles ubesvart: Hva slags samboerskap ønsker han-kineserne med de små og sårbare folkene i rikets ytterkanter? Diktat og masseinnvandring er neppe veien å gå, og i forrige uke sto Dalai Lama nok en gang frem og ba om "meningsfylt selvstyre" for tibetanerne. Det samme gjør Rebiya Kadeer, vinneren av årets Rafto-pris, på vegne av muslimene i Xinjiang.Få nordmenn, vil jeg anta, hadde hørt om Kadeer da Rafto-komiteen kunngjorde sin beslutning. Den 58 år gamle stifteren av "De tusen mødres bevegelse", en fredelig velferdsorganisasjon, sitter inne på femte året. Kadeer er en av mange uighurer som har forsøkt å påkalle det internasjonale samfunns sympati, dessverre med begrenset suksess.Flere Kina-kjennere har påpekt at muslimene i Xinjiang mangler en "Dalai Lama", en karismatisk leder som kan tenne en ild og "selge saken" utenfor landets grenser. Det er nok riktig. Det etniske mangfoldet og den indre rivaliseringen har muligens gjort det vanskelig å frembringe en slik leder. Men når sant skal sies, har heller ikke Dalai Lama oppnådd noe særlig, bortsett fra å få applaus i Vesten. 45 år er gått siden den dramatiske flukten til India, og hjemveien virker like steil som før.F OR DE KINESISKE KOMMUNISTENE er Tibet og Xinjiang strategisk viktige. Tibet er en buffer mot India, og Xinjiang spilte i mange år samme rolle vis-à-vis Sovjetunionen. Nå er den gamle unionen erstattet av suverene stater, i og for seg en gunstig utvikling sett med kinesiske øyne. Problemet er at flere av de nye statene er hjemsøkt av indre spenninger og muslimer i drift. Det tilsier - slik Beijing ser det - aktsomhet av høyeste grad. At Tibet og Xinjiang skjuler store naturrikdommer, gjør dem bare enda mer verdifulle. I det nye årtusen er de kinesiske lederne blitt nesten paniske i sin jakt på nye energikilder, og denne høsten går talløse kinesiske fabrikker for halv maskin på grunn av knapphet på energi.Det er et dårlig varsel for Rebiya Kadeers landsmenn. Men tidens ubønnhørlige gang har også sine lyse sider. Bedre kommunikasjoner og den store verdensveven har gitt små, undertrykte folk hittil uante muligheter til å fremføre sine klagemål. Aldri før har uighurer og tibetanere vært mer aktive på Internett enn nå. For femti eller hundre år siden led mange små folk i stillhet. Satt litt på spissen: De visste ikke om oss, og vi visste ikke om dem.Nå har vi ingen unnskyldning for ikke å vite, heller ikke for å være tause.