I FORBINDELSE MED AT JUSTISDEPARTEMENTET har lagt frem en erstatningsordning for barn etter tyske fedre og norske mødre etter annen verdenskrig (krigsbarn) i St.meld. nr. 44 (2003- 2004), er det naturlig å komme med noe bakgrunnsinformasjon ut fra den forskningen som nå er fullført. Forskningsprosjektet Oppvekstvilkår for krigsbarn (2001- 2004) har undersøkt statens politikk overfor krigsbarna, krigsbarnas levekårsutvikling samt krigsbarnas egne opplevelser av oppveksten.I meldingen viser departementet til at en rekke ulike typer overgrep kan ha forekommet, men fremhever "at det kan se ut som om mobbing av en eller annen karakter var det vanligste og mest typiske overgrep krigsbarn ble utsatt for". Deretter drøftes hvordan denne såkalte mobbingen skal defineres. Etter departementets oppfatning handler krigsbarns vanskelige oppvekstvilkår dermed først og fremst om et individuelt "mobbeproblem", ut fra våre dagers språkbruk og forståelse. Våre undersøkelser bekrefter at mange krigsbarn opplevde plaging, trakassering og mishandling. Men til forskjell fra moderne mobbeofre med sine plageånder blant andre barn, vokste krigsbarn opp i miljøer som kunne være gjennomsyret av hat og forakt og der utstøtingen og trakasseringen var uttrykk for de voksnes holdninger og handlinger. Ved å redusere krigsbarns oppvekstvilkår til et mobbeproblem individualiseres og privatiseres ansvaret for det som hendte. Våre undersøkelser sier i tillegg noe om betydningen av samfunnsmessige, økonomiske og politiske forhold rundt krigsbarna, også de som staten hadde direkte ansvar for.Den historiske studien setter fokus på betydningen av statens rolle. Fra første stund etter frigjøringen søkte myndighetene å iverksette politiske og økonomiske særtiltak overfor krigsbarn som gruppe. Da bidragsfogdene etter krigsslutt startet innkreving av barnebidrag for krigsbarna, slik de skulle etter barnelovene av 1915, grep Sosialdepartementet inn og stoppet det. Grunnene var flere, men viktigst var at myndighetene ikke ønsket kontakt mellom de tyske fedrene og barna. Det bød seg mange muligheter for å reise bidragskrav i årene som fulgte, senest i 1972. Men staten medvirket i liten grad. Derfor fikk bare et mindre antall barnebidrag. Barnelovene ble på dette punkt satt ut av kraft for krigsbarn.En annen form for særbehandling kom til syne i forbindelse med lov om barnetrygd i 1946, da departementet foreslo at første barn av enslige mødre skulle være unntatt. Selv om det ikke eksplisitt ble begrunnet med å utelukke krigsbarn, ville det blitt effekten, ettersom de fleste var ene- eller førstebarn. Kvinnebevegelsen fikk stoppet forslaget. Men det ble tatt inn andre unntak og bestemmelser i loven som utelukket grupper av krigsbarn.K RIGSBARNUTVALGETforeslo i 1945 en lov om statlig forskuttering av barnebidrag for krigsbarn. En slik lov ville ha fått stor betydning i mødrenes vanskelige økonomiske situasjon. Men departementet la forslaget til side. En slik lov hadde vært foreslått for alle barn utenfor ekteskap siden begynnelsen av 1900-tallet. Loven ble stadig utsatt. Da den ble lagt frem i 1956, var den utformet slik at ingen krigsbarn ville få nytte av den. Det ble møtt av sterke protester, som tvang Sosialdepartementet til å fremme en lov om forsørgertrygd som også krigsbarna ville få nytte av. De to lovene ble først vedtatt i 1957 og gjort gjeldende fra 1958. På grunn av aldersbestemmelsene førte utsettelsene til at krigsbarna bare fikk nytte av dem i kort tid. De eldste var allerede 17 år, de yngste 12.I statsborgerloven ble det gjort endringer i 1945 som fratok krigsbarnsmødre som giftet seg med fedrene deres norske statsborgerskap, selv om de ikke forlot landet. En slik bestemmelse var blitt fjernet fra loven i 1924 etter press fra kvinnebevegelsen. Følgen ble at disse barna og mødrene ble "tyske" og mistet en rekke rettigheter som bare gjaldt norske borgere. Lovens bestemmelser om gjenerverv av statsborgerskapet ble også tatt fra dem for evig tid. Mange av disse barna forlot aldri hjemstedet sitt, men vokste opp som "tyskere" og måtte søke om oppholdstillatelse en gang i året. Denne særloven ble opphevet i 1950, da Norges alliansepolitikk krevde normalisering av forholdet til tyske borgere. Barna fikk først tilbake statsborgerskapet når de ble 18 år gamle.Krigsbarnmødrene hadde de første årene etter krigen et dårlig utgangspunkt på arbeidsmarkedet som enslige, unge og uglesette, og selv om det finnes mange enkeltunntak, resulterte det trolig i vanskeligere økonomi for denne gruppen sammenlignet med andre enslige mødre. Virkningene av manglende barnebidrag, unntak i barnetrygd, morstrygd og andre bestemmelser måtte nødvendigvis få konsekvenser for oppvekstforholdene for barna deres. I tillegg til effekten av denne statlige politikken kom den stigmatisering som de ble utsatt for, og det selvbilde de hadde fått som følge av sine valg under krigen. Andre faktorer spilte trolig også inn. Selv om vi ikke kan forklare hvordan de ulike faktorene virket og derfor må være forsiktige med å avveie virkningen av hver enkelt av dem, er det ikke urimelig å se resultatene av levekårsundersøkelsen for krigsbarn på denne samlede bakgrunnen. Den viser markant avvik i negativ retning i forhold til normalbefolkningen.Statens, og særlig Sosial- og Justisdepartementets ansvar for disse levekårene ved sine aktive politiske beslutninger, dreier seg altså om mer enn et indirekte ansvar for ikke å ha grepet inn overfor såkalt mobbing. Men også når det gjelder "mobbing", viser historien at myndighetene har mer enn et indirekte ansvar. Krigsbarnutvalget forutså nemlig problemene allerede i 1945 og foreslo derfor å gjennomføre en holdningskampanje mot "mobbing" av krigsbarn. Kampanjen ble aldri gjennomført.I MELDINGENhar departementet anført mot Norges Krigsbarnforbunds forslag om erstatningsbeløp at det ville koste staten 6 milliarder kroner, basert på at 12 000 vil søke. For vår del vil vi anslå at dette antallet søkere er altfor høyt, trolig vil det ligge under det halve. Selve resonnementet, at beløpet ikke er aktuelt fordi de er så mange, har en historisk parallell, som det er av interesse å opplyse om. Det ble nemlig også anført i 1950 av en ekspedisjonssjef i Sosialdepartementet at forskutteringsloven for barnebidrag ikke kunne omfatte krigsbarna. Det ville koste staten 1,5 millioner kroner i året og det "vil gjøre vedtagelsen av denne lov vanskelig", skrev han i et notat. Størrelsen på gjenopprettelsen av en urett mot et menneske bør vel dessuten avgjøres ut fra den type urett som er begått mot den enkelte, ikke ut fra antallet individer som er rammet.Siden erstatningsordningen kun er tenkt å omfatte norske borgere, bør man etterlyse svar på hvordan staten vil bøte på uretten for de krigsbarna som ble sendt til Sverige og fratatt sine norske statsborgerskap ulovlig, i strid med adopsjonsloven, statsborgerloven og den nordiske familierettskonvensjonen, og også for de barna som i strid med statsborgerloven ved provisorisk lovgivning ble fratatt sine statsborgerskap og gjort til tyske borgere på tross av at de aldri forlot landet. Og man bør etterlyse hvordan det blir med oppreisning for de barna som i strid med barnelovene ikke fikk innkrevd barnebidrag og de barna som ble rammet av andre unntak og utsettelser i velferdslovgivningen.Hvis ikke slike spørsmål blir besvart under stortingsbehandlingen, har vi vanskelig for å se hvordan uretten kan bli bøtet på, slik intensjonen med meldingen er.