O PPBEVARINGSPLASS UTEN KRAV.Norske elever oppnår svært lave resultater på PISA-undersøkelsene utført av den vestlige økonomiske samarbeidsorganisasjon OECD. Det eneste området der elevene ligger høyt, er bråk og uro i klassen. Hvorfor i all verden er det blitt slik? For en tid tilbake uttalte undervisningsdirektøren i Hordaland at "norsk skole har aldri vært bedre", men noen dager senere kom resultatene fra PISA-testen, de viste noe litt annet. Etter den nye læreplanen som kom i 1997 har mange sett at det de fryktet har skjedd: elevene blir dårligere, lærere mister sin autoritet og skolen blir mer og mer en oppbevaringsplass uten spesielle krav til elevene. Reformprogrammet L97 hadde som mål å gi ansvaret for læringen over til elevene, og på den måten inspirere dem til å ta til seg ny lærdom og lære av hverandre. Det er som med kommunismen: tanken er kanskje god, men det fungerer ikke i praksis. Unger på 6 år forstår ikke helt tanken om at de skal lære alt sammen selv, og mange etterlyser en leder, en som skal lære dem på ordentlig vis og holde orden på klassen. Mange lærere oppfatter det som at man prøver å skjule at planene ikke virker, og der de ikke virker, finner man opp nye ord for å dekke over fiaskoen. Ord som "kaospedagogikk" og "konstruktivt bråk" er noen av dem. Hva i all verden har det i skolen å gjøre? Det er ikke nødvendig å ha en klasse som bråker og herjer, men det er slik elevene blir oppdradd til fra førsteklasse av. K OMMER OG GÅR.Det er klart at man i 1997 hadde bruk for en ny læreplan. Det gamle planverket var rett og slett utdatert. Verden endrer seg, og med det endrer kunnskapen seg og dermed måten man skal lære på. Vi ser i dag at det ikke var nødvendig å ødelegge skolen bare fordi man trengte en ny læreplan, det hadde kanskje holdt å endre en del på opplegget i enkelte fag. Elever flest foretrekker god "gammeldags" undervisning, og det er kanskje en grunn til at dette har vært den mest utbredte læremåten i flere hundre år. Man kan lære mye av å skrive et prosjektarbeid, men man kan ikke bare lære av å skrive prosjektarbeid.En annen ting som ble prøvd av mange skoler var fleksitid, elevene skulle få komme og gå som de ville, så lenge de var et visst antall timer på skolen en uke. Skolene som prøvde dette har nå gått tilbake til vanlig timeplan . . .Lærere som blir utdannet i dag blir skolert til å være en veileder for elevene, og ikke en lærer som skal øse av sin kunnskap. Sistnevnte er en "utdøende rase vi burde vært kvitt i skolen for lenge siden", sa leder for SV, Kristin Halvorsen, på et debattprogram på NRK for noen dager siden. "Gamle realfagslærere må vi få ut av skolen, vi må slippe de unge til (. . .)".En overskrift i Bergens Tidende sier ganske mye om hva elevene selv synes: "Gammel tufs bedre enn kul kompis". Det viser seg nemlig at elevene ofte foretrekker gamle lærere, fordi de unge har liten erfaring og dårlig kustus på elever. De mest modne av ungdommene ser vitsen med læringen og verdsetter dermed eldre lærere/lærere som holder orden og driver etter "gammelt" system. Unge lærere tyr ofte til "kamerat-tonen" med én gang for å bli venn med elevene, men på denne måten signaliserer man svakhet og usikkerhet. En elevmasse merker usikkerhet svært lett hos en lærer, og, dessverre får man vel si, vil mange av dem utnytte dette. Hos alle dyr er det om å gjøre å finne svakheter hos motparten, så også hos mennesker. Ved å mase på læreren, snakke med andre elever og komme med kommentarer prøver man å finne det svake punkt hos den nyutdannede pedagogen. S JEF FØRST, SÅ KAMERAT.Det lærere med erfaring ofte gjør er å vise sin autoritet med én gang i nye klasser, vise dem hvem som er sjefen, til tross for at læreplanene sier det helt motsatte. Siden kan man bli kamerat med elevene, for nå vet de små søte skolebarna at de har å oppføre seg, så blir den store Lektor Tørdal blid og glad og de får gå et halvt minutt tidligere hjem. Stort sett er dette grunnen til bråk i klassen, elevene mangler respekt for læreren. Respekt er grundig tatt livet av i L97, læreren skal ikke undervise og skal ikke på noen måte opptre som en leder for læringen. Spesielt i ungdomsskolen er det et stort problem med bråk og uorden, nettopp på grunn av at læreren ikke tør vise hvem som er sjefen. Ta for eksempel gruppearbeid. I en gruppe har vi ofte tre forskjellige personer:
De som jobber og gjør hele arbeidet. Dette er i
flertallet av tilfellene jenter.De som mobber/gjør seg til for dem som jobber eller en person på nabogruppen. Dette er i de fleste tilfeller gutter.De som blir mobbet/ikke gjør noe, hverken med oppgaven eller noe
annet. Dette er ofte personer som kunne vært "reddet" ved andre
undervisningsmetoder og mer
kustus i timene.Det høres ikke så bra ut når man stiller det opp slik, men det er den sørgelige sannhet. Mange elever klager også over "kjedelige fag". Hva er det som gjør et fag kjedelig? Er det fordi elevene ikke mestrer det? Er det fordi læreren ikke klarer å gjøre det spennende nok? Er det fordi elevene ikke skjønner vitsen? Som oftest er det en kombinasjon av de tre tingene. Det er en god ting å vise elevene hva faget går ut på i praksis, det vil si hva man bruker det til, hvorfor man må lære seg akkurat det og det, samt å hente inn eksempler. Eksempler vil si levende mennesker. Har du for eksempel om karbonkjemi, er det en god ting å hente inn folk fra oljeindustrien. Hvem vet vel mye om karbonkjemi om det ikke er dem? Hvilke andre fag bruker de til daglig? Hva har de bruk for av utdannelse? Elevene sitter med mange spørsmål de ellers aldri ville fått svar på før den dagen det er for sent å velge realfag. S KJERPET LÆRING, STØYNIVÅ NED.Ved å få inn ekte mennesker som brenner for det de gjør innen for eksempel industri, får ungdom inspirasjon til å fortsette med realfag videre, og det viser seg at flere velger realfagsrettede linjer på videregående når man vet hva fagene kan brukes til i ettertid. Ofte er de også mye mer bevisste på valgene sine videre, og læringen blir skjerpet, og støynivået i klassen går ned. Mange lærere er oppgitt over sine ledere. Kristin Clemet står ikke særlig høyt i kurs på mange lærerværelser rundt om i landet, og flere føler seg hakket på og snytt av en statsråd som egentlig burde vært med dem. Flere ganger har Clemet uttalt at "skolen og lærerne er for dårlige". Kanskje ikke det aller beste å høre når du står opp om morgenen for å gå på jobb. I stedet for å mase på at unge lærere skal inn i skolen og de gamle kastes på hodet ut, burde vi heller være glad for at eldre lærere holder ut med all kjeften fra sine ledere. De unge bør lære av de gamle, og ikke se ned på dem som gamle vrak som så vidt putrer fremover drevet av en pensjonsavtale som nå ser ut til å bli røsket fra dem i siste sekund. Det tar sterkt på å jobbe med bråkete elever dagen lang, man er utslitt når man kommer hjem, og man kan bli sur og gretten. Det er uansett elevene det går ut over, men det skjønner ikke mange av ungdommene selv. Det er vanskelig å lære 12- åringer at de må følge med i timen fordi dette er noe de kommer til å få bruk for når de er tretti, uten at de vet hva de skal bruke det til. Vi må lære oss å sette pris på kunnskap og respektere dem som har kunnskapen. Det er skolen som lærer opp ungdommen som skal drive dette landet videre, og i stedet for å rakke ned på skolesystemet og ødelegge dem som jobber der mentalt, bør vi heller være glad for at de har holdt ut såpass lenge som de har. Det er tross alt de som forsyner landet med kunnskap. Skyt ikke på pianisten.