regioner under folkevalgt ledelse. Det blir "opp som en løve, ned som en skinnfell". Når oppgavene til landsdelsregionene avklares i konklusjonskapitlet, faller begrunnelsen for de sterke regioner bort. Og lite står igjen etter kommisjonens arbeid.Distriktskommisjonens utredning er først og fremst blitt en samling med meninger. Ofte også andres meninger, som i det innledende kapittel om holdninger til distrikts- og regionalpolitikken. Her heter det at "mange gir uttrykk for", "flere fremholder at", "i distriktene opplever folk", "det reageres på" osv. Tre temaer behandles slik at det er økende sprik mellom mål og virkelighet, at verdiskapingspotensialet ikke utløses, og at sektorpolitikken overskygger den regionale helhet.Vi stiller oss tvilende til mange av påstandene, spesielt bekymringen for at "visse ressurser forvaltes som nasjonal eiendom" og at "sektorpolitikken er i utgangspunktet utformet ut fra andres hensyn enn distrikts- og regionalpolitikken". Ønsker vi at naturressurser generelt skal styres som lokal eiendom? Ønsker vi at sektorpolitikk som sykehusene primært skal ivareta distriktspolitiske mål? Neppe.
Spennende på slagordnivå.
Kommisjonen må berømmes for å gå løs på store spørsmål, og her er mye spennende å lese, men først og fremst på slagordnivå. Et par sitater kan illustrere presisjonsnivået: "Mange mener at jordbruket er blitt en gjennomregulert næring" (s..42). Om kommunikasjoner (s. 60): "På den ene siden finnes de som argumenterer for en langt sterkere satsing på denne typen infrastruktur. (. . .) På den andre siden finnes de som mener at Norge allerede har en godt utbygd infrastruktur, og at det er begrenset hvor mye mer det vil være lønnsomt å bygge ut dersom samfunnsøkonomiske kriterier skal legges til grunn." Kommisjonen har overlatt for mye av bedømmingen til andre.Kommisjonen bygger på Effektutvalget (NOU 2004:2) som faglig grunnlag, men bare når det passer. Forståelsen av regional- og distriktspolitiske virkemidler og betydningen av infrastruktur avviker vesentlig fra Effektutvalget, spesielt med hensyn til effektivitetsvurderinger. Utredningen er gjennomgående preget av en naiv tro på at man kan styre næringsutviklingen regionalt ved selektive virkemidler. Man erstatter drøftingen av styringsproblemene ved inngrep i markeder med visjonen om å utvikle dynamiske innovative regioner. Styringsproblemene er dessverre store når man skal stimulere til klyngedannelser og innovasjoner. Den faglige plattformen i utredningen er ganske umoden for virkemiddelutforming. En strategi som søker etter "innovative regionale motorer" med stor vekt på samarbeidsarenaer, kan lett ende opp som møteplasser for politikere, offentlig ansatte og næringslivsledere som har forlatt markedskampen.Den omfattende erfaringen med selektive virkemidler har lært oss om problemene med å plukke vinnere i turbulente markeder. Det vil spesielt gjelde på regionalt nivå med begrenset informasjon om teknologiutvikling og markedsutvikling. I engasjementet for desentralisering styrer man unna problemet med at innovasjonsprosjekter ofte har høyere risiko enn investeringer med lavere nyskapingsinnhold. Det er en utfordring å finne private aktører å dele risiko med og å begrense spillet om å få det offentlige til å betale regningen. Utøvelsen av denne typen virkemiddel krever tung kompetanse og markedsinnsikt. Desentralisering gir ikke bredde nok i prosjekter og avstand nok til prosjektene.Forvaltning som løsning, eller kanskje ikke?
Kommisjonen er opptatt av at handlingsrommet er større enn det man politisk er villig til å ta i bruk. Da forventer man klare forslag til handlinger. Hovedlinjen i forslagene presenteres som desentralisering av makt. "En samlet kommisjon vil fremholde desentralisering av makt til folkevalgte organer på lokalt og regionalt nivå som en hovedstrategi" (s. 110). Man vil ha i pose og sekk: "En desentralisering av makt og myndighet innebærer ikke at staten skal fraskrive seg ansvar." De fleste vil se opprettelse av landsdelsregioner under folkevalgt ledelse som opplegg til svekkelse av nasjonalstaten. Det gjenstår å vise at det vil styrke folkestyret. Det er heller ikke klart at det vil styrke landets økonomiske utvikling. Og det er en underlig desentralisering av makt hvis staten skal beholde ansvaret.Men motet sviker i gjennomføringen. Distriktskommisjonens flertall foreslår bare moderat justering av oppgavene på de viktigste områdene. Her er ingen regional overtagelse av høyskoler og universiteter. Det foreslås ikke oppdeling av Forskningsrådet i nytt regionalt forskningsbyråkrati. Det legges ikke opp til oppsplitting av tunge statlige samferdselsinstitusjoner eller regional overtagelse av Nasjonal Transportplan. Man ønsker større desentralisert innflytelse på regional- og distriktspolitiske virkemidler og sektorpolitikk, men nasjonal politikk skal fortsatt bestemme de tunge rammebetingelser for næringslivet. Og det erkjennes at tiden ikke er moden for tilbakeføring av sykehusene. Det er positivt at flertallet fremviser et edruelig ambisjonsnivå for desentralisering. Men da gjenstår knapt noe grunnlag for en betydelig forvaltningsreform. Det ser heller ut som en moderat styrking av fylkeskommunene. I så måte bryter distriktskommisjonen kraftig med det forslag Kommunenes Sentralforbund nylig har lagt frem om landsdelsregioner.Et mindretall forfølger ikke de store landsdelsregioner. Representantene for Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet satser heller på sterkere regionkommuner. Det må forstås slik at regionkommunene skal bære hoveddelene av dagens oppgaver i kommunene og overta deler av oppgavene fra fylkeskommunene. Fylkes-nivået vil i en slik modell bli mer av et samarbeidsprosjekt mellom de nye regionkommunene. Vi finner dette alternativet mer interessant enn landsdelsregionene, som ser ut som et blindspor. Men utredningen gir ikke mye materiale til å vurdere løsningen.
Opprør med lite innhold.
Distriktspolitikken er generelt preget av ubalanse mellom ambisjoner og virkemidler. Slik er også distriktskommisjonens utredning blitt. Den er i tillegg utydelig i forståelse og løsning av kjernen i det de fleste forstår med distriktsproblemer. Utredningen signaliserer stor vilje til endring med alle honnørord om entreprenørskap og regionale motorer. Politikk som skaper slik dynamikk, gir samtidig forskjeller; enkelte prosjekter, næringer og områder lykkes mens andre henger tilake. Man makter ikke å skape dynamikk overalt samtidig. Samtidig legger rapporten sterk vekt på likhet og utjevning. Vi savner en erkjennelse av konfliktene rundt dynamikken.Vi anbefaler at distriktskommisjonens rapport leses. Den avspeiler tenkningen i frustrerte distriktspolitiske miljøer som bør tas alvorlig. Konsentrasjonen av makt og rikdom i Oslo-gryta provoserer mange. Nasjonale politikeres handlingslammelse overfor fylkeskommuner og kommunestruktur etterlater seg avmektige lokalpolitikere utover hele landet. Disse søker etter store grep som sikrer motmakt mot Oslo-dominansen. Det er interessant at distriktsopprøret har fått drive frem en offentlig utredning. Den er skrevet med stor entusiasme. Men de nye landsdelsregioner med folkevalgt ledelse fremstår som luftslott på sandgrunn. Og når de er borte, står det dessverre lite igjen i denne utredningen.Arild Hervik og Jørn Rattsø er begge professorer i samfunnsøkonomi, og har gjort utredningsarbeid for Regjeringen om næringsliv og offentlig sektor.
