Få venter et nytt kommunistisk manifest ut av årets møte i Verdens sosiale forum - verdens største konferanse av globaliseringsmotstandere - som holdes i Brasil de kommende dager. Men noe som forener de nye sosiale bevegelsene er at de artikulerer og søker nye utopier, alternativer til dagens globalisering som ennå ikke er forsøkt prøvd ut lokalt eller globalt.For to år siden ble Luiz Inacio Lula da Silva mottatt som en folkehelt av jublende globaliseringskritikere som feiret valgseieren til historiens første sosialistiske president i Brasil. I år vil nok stemningen på forumet være en annen. For Lula aksepterer fortsatt Det internasjonale pengefondets og finansmiljøenes nyliberale resepter i den økonomiske politikken, mens den ekstreme fattigdommen i landet nok en gang øker. En årelang sosial mobilisering i kirker, fagforeninger og på universiteter resulterte til slutt i Lulas valgseier. Folk stemte mot den forrige regjeringens nyliberalisme, men den venstreradikale politikken uteble.

Utfordret diktatur, så valgt.

Lula ble en gang sammenlignet med Lech Walesa, for begge var de først katolske fagforeningsledere som med systematiske streiker utfordret et diktatur for deretter å bli demokratisk valgte presidenter. Metallarbeideren fra det fattige nordøst-Brasil svarte at den viktigste forskjellen var at mens Walesa var en pavetro og konservativ katolikk, var han selv tilhenger av den forfulgte og sosialt orienterte frigjøringsteologien.I dag er de sterke båndene mellom denne radikale delen av Brasils katolske kirke og Lulas regjeringsparti utfordret. For fremst i kritikken av Lulas regjering står katolske barn av frigjøringsteologien, bevegelsen som forkynner at Jesus kom for å frigjøre fattige fra undertrykkelse. De jordløses bevegelse advarer mot at det brasilianske arbeiderpartiets regjeringsperiode kan ha vært ledsaget av den kraftigste utvikling i retning av konsentrasjon av rikdom i landet på lang tid. Og den katolske kirke kritiserer fra offisielt hold regjeringens knefall for Pengefondets krav i den økonomiske politikken. For selv om Lula synes å ha en plan for å beholde makten, er det få tegn til at han vil gjennomføre strukturelle endringer for å bekjempe de enorme sosiale forskjellene - i et klassesamfunn der de velføddes fascinasjon for Nokias nyeste modell ofte er større enn engasjementet for en fattig nabos matmangel. Lula fristilte den brasilianske sentralbanken til å forfølge sitt inflasjonsmål på 5-7 prosent. Det har ført til et høyt rentenivå, som gjør det mindre interessant å ta risikoen ved å investere i hjemlig virksomhet og arbeidsplasser. Det vil bety en politikk som tjener spekulantene og gjør Brasil enormt sårbar overfor internasjonale kapitalbevegelser. Regjeringen skryter av at utenlandske investeringer når nye høyder, mens kritikerne peker på at nettopp regulering av utenlandsk kapital er avgjørende for å kunne utvikle en annen økonomisk politikk.

Brannslukking av nøden.

Lulas prestisjeprosjekt "Null Sult" hjelper mange fattige, ifølge katolske slumprester jeg snakket med. Likevel bør det ikke tolkes som et signal om en fremvoksende velferdsstat. Det synes derimot å virke som brannslukking overfor den enorme sosiale nøden som den økonomiske modellen forårsaker. De fattiges sosiale stigma blir ikke fjernet gjennom Null Sult, men holdt oppe gjennom avhengigheten av sosialhjelp for å klare seg. Imens dyrker man den nyliberale modell, til tross for at denne ekskluderer store befolkningsgrupper. Derfor advarer frigjøringsteologene mot den ekstreme tilliten til markedet i Latin-Amerika som avgudsdyrkelse - der fattige blir ofret og må betale prisen. I denne nye situasjonen er det katolske biskoper i Brasil understreker behovet for nye utopier - "gode steder som er hinsides dagens samfunn fordi de ennå ikke er". Frigjøringsteologene har lenge reist spørsmålet om hva deres fattige verden kan tilby våre rike og selvtilfredse samfunn. Ja, man har ut fra evangeliet spurt om ikke selve frelsen av rike må gå gjennom de undertrykte - vår tids kors. Disse periferiens teologer løfter frem de fattiges håp som et tegn på denne frelsen. Er det derfor grunn til å lytte til kirkene og de sosiale bevegelsene i Latin-Amerika når de ønsker å konfrontere vår tids sivilisasjonskrise med et gammelt spøkelse - utopien?Men hvorfor søke utopier, når disse resulterte i totalitære prosjekter som Sovjet-staten? Har ikke utopiene mistet all troverdighet i vår postmoderne tilstand? Det er her frigjøringsteologene påpeker hvordan globaliseringen allerede gis retning av en utopi. Dagens globale kapitalisme er utopisk så lenge de økonomiske modellene med sin perfekte likevekt bare eksisterer i hodene på økonomene og ikke i det virkelige liv. Men det er en snever utopi, fordi de fattigste har ingen plass i den.

Utopisk sak.

Vi kastes mot en langt bredere utopisk horisont i møtet med de fattige. De gir oss et moralsk ansvar som orienterer oss mot fremtiden - mot det rettferdige samfunn som ennå ikke er, men som det er vårt ansvar å skape. Og realismen i dette prosjektet som det muliges kunst, kjenner vi ikke før vi har forsøkt det umulige. Derfor er det umulige alltid noe som gir innhold og retning til det mulige. Dette umulige bærer evighetens merke. Å la seg inspirere av det evige betyr å kjempe for en utopisk sak, uten å behøve å se denne sakens triumf - fordi saken er god. Det er som Emmanel Levinas skriver: "Å gi avkall på å være samtidig med utfallet - å handle uten å gå inn i Det lovede land". En slik holdning bærer bud om Jesu oppstandelse.Historien bygges med mange hender. Vi kan like lite sette vår lit til en usynlig hånd (kapitalisme) som et abstrakt proletariat (kommunisme). Men den kristne tradisjonen forteller oss at korset er det som forløser det nåværende og kaller oss til en ny fremtid. Det er som da vi på et kirkelig massemøte i Brasil nylig innledet debatten med å minnes de fattige og ikkevoldelige jordokkupantene fra de jordløses bevegelse. Disse ble massakrert for sin kamp mot verdens mest urettferdige jordfordeling. De fattige er de korsfestede i dag, og bare dette Kristi kors kan gi vår historie mening og våre utopier sannhet. Dette er frelsens paradoks.

Totalitarisme og enorme lidelser.

Disse utopiene er postmoderne i den forstand at de har forkastet de moderne og desillusjonerende løftene om endelig forløsning, om at utopien er blitt fullt ut realisert. De moderne utopiene endte i totalitarisme og forårsaket enorme lidelser. De reiste opp millioner av nye kors. Men hvis disse korsene ikke kunne si mennesket noe nytt, fordi det gode samfunn allerede var realisert, ville det bety at det ikke fantes frelse i Jesu kors. Korset ville vært meningsløst.Hvis politikken skal inspireres av etikken, betyr det at den er åpen for det utopiske. For i det menneskelige ansikt, som innstifter etikken, møter vi det som overskrider det nåværende. Ifølge den jødisk-kristne tradisjonen er det sporet etter Gud. Altså har politikken alltid en religiøs dimensjon. Og av denne grunn må den kommende biskopen i Oslo ikke nøye seg med å forkynne en fjern himmel for våre dødes endelige hvile, men også løfte frem de bibelske utopier om en bedre verden som utløsere for visjonære sekulære politiske prosjekter. Hun eller han bør lære av de brasilianske biskopene og løfte frem evangeliets utopi om Guds rike som en skarpt presset kniv mot samfunnets grelle urettferdigheter - en utopi som stadig fornyes og åpenbares i møte med den som sulter, tørster, mangler klær eller menneskelig fellesskap (Matteus 25,31-46).For her i Norge, som i Brasil, er det vesentlige fortsatt ugjort. Det ligger ventende i vårt møte med en verden fylt av fremtid og opplyst av den andres sårbare ansikt.