TO FRONTER. 30. januar kommer til å bli den mest kontroversielle dato i Iraks nyere historie. For irakerne vil i praksis bli splittet i to fronter: Velgere som mener at demokratiet vil føre oss et skritt videre i landets utvikling, og at USA vil trekke sine styrker fra Irak. På den motsatte fronten står de som nekter å stemme. De betrakter dette forestående valget som en demokratisk farse og et landssvik. De mener at den irakske væpnede motstand som gjennomførte 5000 angrep på koalisjonsstyrker i 2004, koster USA mye tap av liv og penger. For å unngå det økende tapet, må de ha et påskudd til å trekke seg tilbake til isolerte baser i Irak. Dette skjer etter at en "legitimt valgt regjering" vil undertegne avtaler med USA som sikrer amerikanske interesser. Denne type "amerikansk-
laget" demokrati vil sette landet i slaveri til USA og øke kløften mellom folkegruppene i Irak.

Motstanden er ikke sekterisk.

Denne motstandsfronten har vært et mysterium i vestlige medier. Mediene har formidlet den amerikansk sensurerte versjon av motstandsfolk og betraktet dem som terrorister. Mens deres kollaboratører var et ekko for amerikansk propaganda. Akademiske studier i USA betrakter dem derimot som opprørere, ikke terrorister. Faktum er at det ikke bare er sunnimuslimer, men irakere som hører til alle etniske og kulturelle grupper som finnes i Irak. I perioder har shiamuslimer under Al-Sadrs ledelse reist seg, og alle shia-byer fulgte ham. I andre perioder var motstanden mer aktiv i nord, som i Kerkuk og Mosul, eller i vest som i Ramadi. De som formulerer argumenter og forsvarer motstand i mediene, er ledende urdiske, turkmenske og shia-intellektuelle. Men at de er mer aktive i sunnitriangelet, er fordi det er blitt et tryggere sted for dem. Amerikanske brutale metoder mot folk i sunnitriangelet har mobilisert folk i protest mot dem. Et parallelt eksempel er den irakske tidligere opposisjon mot despoten Saddam som fant sted i Nord-Irak. Det var ikke bare kurdere, men sunni, shia, sekulære og kommunistiske partier og organisasjoner. Det var en grov feil å betegne opposisjonen mot Saddam som bare kurdisk. Likeså er denne irakske motstandsbevegelse i sunnitriangelet ikke bare sunnimotstand, til tross for at den var et helvete for USAs styrker, for USAs styrker var et helvete for folk i dette området.

Illusjonens fall.

Denne motstand har stadig utviklet seg, fra den perioden da Saddams statue falt til i dag: Koalisjonsstyrkene møtte sporadisk opprør her og der de første måneder. For folk flest hadde forsonet seg med situasjonen og lyttet til amerikanske løfter om et paradisisk Irak med håp og stadig forbedring. Men USA har begått grove feil som berøvet irakerne drømmen om et fredelig Irak, og løftene ble forvandlet til illusjon og bedrag: Soldatene ble sendt hjem, noe som økte arbeidsledigheten. På denne tiden satt tidligere offiserer og personer som tjente staten Irak, hjemme. De ventet at proamerikansk milits skulle snikmyrde dem på åpen gate uten rettssaker og under velsignelse av USAs styrker. I tillegg ble ca. fem tusen fagfolk og vitenskapsmenn utryddet. Milits-grupper som kom med amerikanerne, var ansvarlige, noe som ligner på operasjon Stork i Vietnam. Politiet ble sendt hjem, noe som økte kriminaliteten og lovløsheten. Den marginale friheten folk hadde de første månedene, var en slags marginal frihet til fredelige demonstrasjoner. Men denne retten ble kvalt da amerikanske soldater skjøt demonstrantene. Det marionettlignende styringsrådet og den korrupte overgangsregjeringen var plukket fra ukvalifiserte folk, noe som var uheldig for USA og Irak.

Brudd på menneskerettigheter.

Tusenvis av irakere sitter i fengsler. Tortur og brudd på menneskerettigheter er blitt irakernes daglige smerte. Internasjonale organisasjoner i Irak er paralysert og har hverken en funksjon eller klart å rehabilitere brudd på fangenes rettigheter. Hvorfor er de der da? Deres eksistens i Irak gir amerikanske styrker en snev av internasjonal legitimitet, fra motstandsståstedet. Derfor ble de rammet av angrep, noe som det internasjonale samfunnet og mange irakere ikke kunne finne forklaring på: Hvordan kan folkemotstand angripe organisasjoner som eksisterer i Irak for å hjelpe folket, som FN og Røde Kors? Svaret fra motstandsbevegelsen er at USAs krig i Irak er illegal. FN og Røde Kors gir en slags legitimitet til okkupasjonen. For å berøve USA deres gjennomsiktige legitimitet, ble FN angrepet. Hvis de skal fortsette å være i Irak etter dette, må FN ha amerikansk beskyttelse, og da mister FN sin uavhengighet. FN pakket sine saker og dro ut av Irak. FN ble sett på som et amerikansk redskap da sanksjonene tok livet av to millioner irakere. Ved at disse organisasjoner stenger sine kontorer og drar, er amerikanerne og deres koalisjoner alene i Irak. Angrep på andre styrker har lykkes å tvinge mange land til å trekke ut sine styrker. Dette vil tvinge amerikanerne til å sende mer soldater. Det er målet. For da kan USA betale høyere pris uten at andre land deler ofre og tap med dem. USA ble internasjonalt isolert. Ut av samme logikk har motstandsbevegelsen ønsket at den "usiviliserte, isolerte" Bush ble gjenvalgt. For Kerry hadde en annen agenda: han ville få det internasjonale samfunnet med seg for å rotfeste okkupasjonen. Og dette kunne ha ødelagt hele motstandsarbeidet.

Akilleshæl.

Med økt protest og misnøye med USAs okkupasjonspolitikk begynte motstanden å øke sitt bevæpnede press. Målet var å beseire USA i Irak. Til tross for at USA er den ruvende supermakt i verden, mente motstandsfolk at de måtte finne akilleshælen i det, og det er å knuse den amerikanske soldatens moral i gatekrig, hvor den teknologiske våpenoverlegenhet ikke kan brukes. Og den amerikanske patriotisme tåler ikke blodsofre, i forhold til irakernes patriotisme, som springer ut fra oppofrelse av liv og blod. Ifølge amerikansk historie ble den amerikanske identiteten utviklet som "et aksjeselskap" hvor alle vil tjene, men ingen vil ofre. Selvfølgelig er det mange irakere som mener imperier ikke blir beseiret militært. Men når imperiet bruker mer penger enn de tjener, kan den økonomiske faktoren føre til kollaps. USA mistet tusenvis av liv i Japan, men de ga ikke opp. Motstandsbevegelsen svarer på dette med å fremholde at USAs krigspropaganda har fornektet sine ofre i Irak. Hvorfor nektet de å gi riktige tall av døde soldater i Irak, hvis det ikke påvirker USA internt? Disse 5000 angrep i 2004 har potensial til å øke. Konfrontasjon med stridsvogner, flyvåpen og Apache-helikoptere kan ikke vinnes med kalasjnikov. Derfor brukte motstandsfolk "haienes taktikk": de jakter på US-soldater, angriper dem, dreper dem og rømmer. USA er overlegent teknisk og militært. Men gatekrig nøytraliserer de amerikanske styrkene og berøver dem overlegenheten. Derfor brukte motstanden følgende taktikk i Fallujas siste angrep: For å unngå den tette bombingen fra flyene, trakk motstandsfolk seg taktisk, for da kom USA-soldatene og deres stridsvogner inn i Falluja. Flyene kunne da ikke bombe dem, mens de var inne i Falluja. USAs talsmann uttalte at Falluja ble okkupert. Dagen etter angrep motstandssoldatene igjen. Slaget i Falluja ble avsluttet søndag 23. januar. Mens i USAs medier var den avsluttet for lenge siden.

Prosedyre.

De diplomatiske forhandlingene lyktes ikke etter første angrep på Falluja. USA ble i sin særpregede diplomati vant til å diktere sine premisser og tvinge frem sin prosedyre. Da de krevde av folk i Falluja å utlevere dem som angrep og brente tre amerikanere, svarte forhandleren at de kunne utleveres og byttes med amerikanske flyvere som bombet de sivile i Falluja, eller byttes med soldatene som brente uskyldige barn og kvinner i Falluja i al-Shuhada-kvartalet. Forhandlingene med folk i Falluja gikk ikke i samsvar med USAs premisser. Derfor kom det andre angrepet.

Falluja.

Slaget i Falluja vil i ettertid huskes som et symbol for USAs grenseløse brutalitet. Landet ble forvandlet til ruiner, og sivile ble drept med hensikt, til tross for at de som kjempet i Falluja var kun 1200. McNamara fortalte en gang om trekk ved amerikansk mentalitet som stundom har lagt større vekt på at tingene skal se flotte ut enn at de skal berge menneskeliv. Han var sjef for Ford, der bilen var stor, luksuriøs og kraftig. Men det var tusenvis av ulykker pr. år som førte til tap av liv. Da han sammenlignet Ford med Volkswagen, fant han ut at ulykkene med den bilen var færre. Da han spurte om grunnen, fikk han følgende svar: Hemmeligheten er folkevognens eggformede fasong, som gir maksimal styrke. Menneskelivet ble beskyttet av bilens robuste utforming, men ikke av pompøse farger. Eggfasongens styrke mangler i USAs okkupasjonspolitikk i Irak. Det var vanskelig for amerikanerne som bærer en identitet uten historisk dimensjon, å forstå irakerne med identitet som hviler i etnisk tilhørighet og historie. Manglende forståelse for irakernes etniske kompleksitet hindret amerikansk pragmatisme å gjenspeile seg i okkupasjonspolitikken i Irak.

Al-Qaida.

Et av argumentene som ble brukt mot den bevæpnede motstand, er at de er utenlandske terrorister som kommer til Irak. Propagandaen prøver å overdrive deres antall og påvirkning. Det finnes visst enkelte utlendinger fra Syria, Jordan, Saudi-Arabia og Iran. Men hvem er de fremmede i Irak? Arabere og muslimer fra andre naboland, eller soldatene fra fjerne land som Danmark, Norge, Japan, Filippinene, Italia, Polen og England? Alle disse fremmede deltar i koalisjonsstyrker. Fra et iraksk ståsted er alle disse soldatene som kom fra utlandet, fremmede okkupanter. Mens de som har kommet til Irak for å ofre sitt liv under iraksk motstandsledelse, ikke er fremmede, men deler okkupasjonstragedien med det irakske folk.