Tanzanias historie som uavhengig stat er vel 40 år. Den norske bistanden til landet er nesten like gammel. Tiden er nå kommet for en mer nyansert drøfting av Tanzanias situasjon og de politiske resultatene etter 40 års uavhengighet. Noen historiske hovedlinjer tegner seg.Ved uavhengigheten i 1961 hadde landet en analfabetisme på ca. 80 prosent, og en nesten ikke-eksisterende helsetjeneste. Bare et tyvetall fagfolk hadde akademisk utdannelse.Julius Nyerere var frigjøringslederen og ble landets første regjeringssjef. Nyerere var en hederlig politiker med en nøktern livsførsel. Han var også en intellektuell begavelse og en sterk leder, med store visjoner knyttet til sosialistisk ideologi og politikk.

Maktmisbruk til syne.

Tanzania, som de andre nye statene i Afrika på 1960-tallet var uten historisk erfaring med hensyn til hvordan man skulle mestre alle utfordringene de første årene. Til tross for dette lyktes man med mye. Fra midten av 1960-tallet gjennomførte Tanzania en omfattende alfabetiseringskampanje. 15 år senere kunne 85 prosent av befolkningen lese, skrive og regne. Parallelt med dette ble det gjennomført en utbygging av en offentlig helsetjeneste, med et enkelt tilbud til nesten alle.Knappe 20 år etter uavhengigheten meldte store problemer seg. På to vesentlige områder i samfunnsutviklingen var mye i ferd med å gå galt. Å bygge et nasjonalt politisk system på ett politisk parti viste seg å være et feilgrep. Stadig mer kom maktmisbruk til syne. Tanzania, som var tilnærmet korrupsjonsfritt rundt 1970, hadde ti år senere et kjempestort korrupsjonsproblem. For Nyerere ble utviklingen en stor skuffelse. I 1985 gikk han av som statssjef. Fem år seinere var Nyerere på landsmøtet som vanlig utsending i det eneste tillatte parti (sosialistpartiet CCM - Chama Cha Mapinduzi). I en tale vedgikk han at det hadde vært feil å satse på ettpartistaten, og han støttet forslaget om en uavhengig kommisjon, med mandat til å gi landet en grunnlov bygget på demokratiske prinsipper og et flerpartisystem.

Flerpartisystem innført.

I kjølvannet av landsmøtet fulgte en stor, men stille politisk revolusjon. Grunnlovskommisjonen presenterte i 1992 omfattende reformforslag. Ettpartistaten ble avskaffet. En ny grunnlov garanterte de politiske menneskerettigheter, og slo fast visjonen om sosiale, kulturelle og økonomiske rettigheter for alle. Visjonene skulle realiseres innenfor en demokratisk samfunnsramme med flere politiske partier. I år er det valg for fjerde gang, etter at flerpartisystemet ble innført. Meldingene fra Tanzania tyder på at det stadig går litt bedre, og at landet i dag har et av de best fungerende flerpartisystemer på det afrikanske kontinent.I den sosialistiske perioden frem til begynnelsen av 1980 hadde den private sektor slette arbeidsvilkår. Investeringene skulle skje i offentlig regi, og nesten alt av industri var offentlig eid. Den økonomiske veksten var til å begynne med bra, men fra midten av 1970-årene kom det flere tegn på økonomisk stagnasjon. Statsbedriftene viste seg tungrodde, ineffektive og etterhvert stadig mer korrupte.Det ble kraftig konfrontasjoner om den økonomiske politikken, mellom regjeringen på den ene side og Verdensbanken, Pengefondet og de vestlige giverland, inklusive Norge, på den annen. Konfrontasjonene gjaldt ikke bare feilslagene i den økonomiske politikken. De var også preget av skiftet i det internasjonale politiske klima rundt 1980, med Reagan som president i USA og Thatcher som statsminister i Storbritannia. Disse to ledere var kompromissløse talspersoner for en ny økonomisk politikk med nyliberalismen, markedskreftene og en gryende globaliseringsprosess som bærende elementer. Giverlandene, anført av de store makter, Verdensbanken og Pengefondet, ville ha slutt på den sosialistiske politikken i Tanzania. Det ble et hardt og langvarig politisk oppgjør mellom fattige Tanzania og de store og mektige. Selv om Tanzania, takket være stor forhandlingsdyktighet, berget litt av statens rolle som tjenesteyter, så måtte det meste av den sosialistiske politikken oppgis. I kjølvannet fulgte Verdensbanken og Pengefondets strukturtilpasningsprogrammer, med sterk reduksjon av statens rolle, privatisering av økonomisk virksomhet og egenandeler for helsetjenester og skolegang for barn. Inngrepene var dramatiske, gjorde mange enda fattigere, og har i ettertid vist seg å ha så store negative konsekvenser at Verdensbanken har endret politikk på viktige områder.

En stille revolusjon.

Tanzania fikk etter konfrontasjonen et nytt økonomisk system, med blandingsøkonomi og en privat sektor med sterke oppmuntringer fra givere og andre om å slippe kapitalen og markedet til. Hva har skjedd i tiden etter dette? Jo, nok en stille revolusjon har funnet sted når det gjelder økonomisk politikk og utvikling. Landet begynte å få et økonomisk oppsving for ca. 10 år siden, og dette har vist seg å ha en selvforsterkende karakter, med stadig økende økonomisk vekst og lav inflasjon. Årsakssammenhengene er komplekse, men en viktig faktor er at utenlandsk kapital nå finner Tanzania interessant. Driften i de nye gullgruvene er et av flere viktige områder. Ifølge det liberal-konservative tidsskriftet Economist i London har Tanzania muligheten for å få en sterk økonomisk vekst i årene som kommer. Men det avhenger av flere forhold, og det viktigste er at man makter å gi landbruket tilstrekkelige stimuli til at bøndene produserer mer både av mat og eksportprodukter.Økonomien er nå så sterk at den gir staten betydelige nye inntekter, samtidig som giverlandene opprettholder et høyt bistandsnivå. Regjeringspartiet, som nå er sosialdemokratisk, øker nå for første gang på over 20 år aktiviteten i offentlig sektor. Utdannelse er det store satsingsområdet, og det foregår en storstilet skolebygging i offentlig regi, samtidig som veier og annen fysisk infrastruktur rehabiliteres.

Gledelig overrasket.

Hva så med de nordiske bistandsprosjektene? Det kritiserte fiskeriutviklingssentret Mbagani er ikke blitt det store sentret, men fungerer bra på et mindre ambisiøst nivå. Kibaha, det nordiske utdannelsessentret, fungerer i dag bedre enn på lenge. Olje- og gassleting var en del av norsk bistand på 1980-tallet. Nå utvikler internasjonale oljeselskaper nettopp disse prosjektene. Rundt 1980 investerte Norge mye i den nye teknologibedriften Tanalec i Arusha, som skulle produsere transformatorer og andre elektriske artikler for det østafrikanske markedet. De første årene var ytterst vanskelige, men da jeg var på et arbeidsbesøk på bedriften i fjor, ble jeg gledelig overrasket. Det var stor produksjon, økende fortjeneste, og bedriften leverte produkter for et marked som etterspurte stadig mer. Samtidig var alt så velholdt og blankpusset at det var en fryd å se. Tanalec er i dag en del av det verdensomspennende konsernet ABB, har en norsk styreformann og en skotsk direktør. Resten av staben er afrikanere. Det er 43 år siden uavhengigheten ble feiret i Tanzania. De nordiske land har vært viktige samarbeidspartnere. Noe av det vi har vært med på, har vært kritikkverdig, men det er sluttresultatet som teller.Det er fred i landet. I de ytterst vanskelige og konfliktfylte årene gjennom 1960-tallet og frem til ANCs og Mandelas fredelige maktovertagelse i Sør-Afrika spilte Tanzania en ledende politisk rolle i frigjøringskampen for hele det sørlige Afrika. De politisk ansvarlige har gjennomført store og vanskelige omstillingsprosesser av politisk og samfunnsøkonomisk art, og de har lykkes. Tanzania fremstår i dag fortsatt som et spennende demokratisk samfunn, og er et av de land i Afrika som i løpet av de neste 10- 15 år kan makte å bryte fattigdommens lenker.