I DISSE FAGENE, som krever konsentrasjon og faglig fokus, scorer vi dårlig i de internasjonale testene. Særlig foruroligende er det at vi er blitt markant dårligere sammenlignet med oss selv for noen år siden.OECDs mye omtalte PISA-undersøkelse viste ikke bare svake faglige resultater, men også at norske elever er de mest bråkete i hele Europa. Nå skal vi ikke glemme at svært mange klasser fungerer godt, men så mange som fire av ti elever svarer at det er bråk og uro i timene (gjelder 15-åringene). Det kan ikke være tvil om at dette trekker ned de faglige resultatene. Til beste for barn og unge må vi derfor gjenreise de voksnes autoritet: Det går en rød tråd fra den unnfallende norske barneoppdragelsen og alle de abdiserte voksenpersonene i hjem og skole til de dårlige resultatene i de internasjonale skoleundersøkelsene.

Debatt om bråket.

I dokumentaren om klasse 10A på TV 2, får vi et innblikk i norske skoleelevers adferd. Bl.a. er klassen på tur til Polen, noe alle selvsagt har gledet seg til. Likevel ser vi at elevene glatt bryter regler og beskjeder de får av lærerne. Dessuten forulemper de utenforstående på det groveste: De løper og herjer i hotellets korridorer om natten, kaster stoler og søler matrester ned på andre gjesters balkonger. Resultatet er at disse gjestene nekter å betale hotellregningen dagen etter. Også i innslagene fra klasserommet er det krangel, bråk og støy i en grad som åpenbart må være til hinder for læring. Men det er bra at det blir vist frem, for det åpner for debatt om bråket i skolen.Til 10A's forsvar må sies at det også er mange av elevene som oppfører seg bra. Dessuten kan vi jo ikke være sikre på at vi får et rettferdig bilde av klassen. Men de enkelte hendelsene er tross alt autentiske. Lærerne tar elevene på alvor og er gode til å snakke med dem, men de er altfor ettergivende. De makter tilsynelatende ikke å sette grenser for elevene og gjennomføre konsekvenser av regelbrudd og negativ oppførsel: Etter nattens batalje på hotellet truer lærerne med at elevene må stå på gårdsplassen til de skyldige har meldt seg, og deretter skal de ringe hjem til foreldrene og fortelle hva de har gjort mens lærerne hører på. Men ingen tilstår, og lærernes trussel renner ut i sanden. Isteden drar klassen på handletur(!), og hele episoden er tilsynelatende glemt. En må lure på hva slags signaleffekt dette har for elevene. Er dette typisk for norsk skole?

Sanksjoner om nødvendig.

Det er ikke slemt å sette grenser for barn og ungdom, ikke autoritært å sanksjonere når de bryter dem. Barn prøver ut grenser, vil vite hvor de går. De voksnes ansvar er å vise dem det på en tydelig måte, først og fremst hjemme, dernest på skolen. Ofte vil det være nok å formane og appellere til barnas fornuft - kombinert med å være et godt forbilde, en god rollemodell. Men enkelte barn har et tydeligere og mer vedvarende budskap enn andre, og det må de få - om nødvendig også sanksjoner. Å vokse opp uten grenser, blir som å leke på en balkong i 12. etasje uten rekkverk: Det er utrygt, ingenting viser meg hvor langt jeg kan gå.Hva skal skolen gjøre? Vi kan markere grenser, men har vi egentlig noen sanksjonsmuligheter hvis elevene bryter dem? Og er vi villige til å bruke de mulighetene vi har, eller ender vi opp med mas og tomme trusler? Fysisk avstraffelse hører heldigvis fortiden til. Det er lov å bruke tre dagers utvisning, men dette virker ofte mot sin hensikt: Noen vil oppleve det som å få fri, andre som å bli overlatt til seg selv når de trenger hjelp. Likevel mener jeg at en rimelig og rettferdig reaksjon overfor elever som bryter reglene, er å fjerne dem fra fellesskapet for kortere eller lengre tid - men da innenfor skolen og under dennes tilsyn. Det kan være for resten av timen - i et grupperom. Det er logisk og lett å forstå at den som ødelegger for fellesskapet, ikke kan være der. Det er urettferdig hvis vi lar én eller noen få ødelegge for de andres læring. Det å bli tatt ut av klassen, bør også medføre at eleven må ta igjen den tapte undervisningstiden senere, altså etter skoletid - kall det gjerne å sitte igjen. Det er også logisk. Foreldrene skal selvsagt ha informasjon, det vil i praksis si telefon eller melding hjem samme dag. Slike tydelige reaksjoner vil for de aller fleste elevers vedkommende føre til at de raskt endrer adferd til det bedre, og det vil ha en god forebyggende effekt på de andre. Likevel tror jeg ikke de er mye i bruk. Det er rart, for greier læreren å etablere tydelige grenser og opptre konsekvent overfor elevene, gjør han samtidig sitt eget arbeid mye lettere.

Arbeidsro som felles løft.

Endel elever må ha et tettere tilsyn når de blir sendt ut av klasserommet. Derfor er det viktig at skolens ledelse ikke overlater lærerne til seg selv, men legger til rette for bakvaktordninger, slik at utsendelse kan gjennomføres konsekvent og til enhver tid, og dermed fremstå som en reell sanksjon. Å skape arbeidsro må være et felles løft for skolen, ledet av rektor, ikke den enkelte lærers ansvar alene. Oppgaven kan rett og slett være så stor at vi ikke kan forvente at én voksen alene skal løse den. Men løses må den, det kan vi lese rett ut av PISA- og TIMSS-undersøkelsene.Når læreren sender en elev ut av klasserommet, gjelder det å være rolig, ikke følelsesmessig opprørt. Mange elever vil prøve å forhandle - de vil ha enda en sjanse. Gir vi dem det, gjør vi barnet en bjørnetjeneste - grensen blir utydelig. Det er lærerens skjønn som skal gjelde der og da, det er ikke rom for diskusjon. Begås det urett mot noen, får man heller rette det opp i ettertid. Det er viktig å ta barnet og dets opplevelse av problemet på alvor - det er alltid en grunn til at eleven bråker, kanskje er det et rop om hjelp. Derfor må læreren følge opp med samtale etterpå. Lærere som på denne måten klarer å kombinere fasthet og konsekvens med forståelse, innlevelse og varme overfor eleven, kan virkelig kunsten å være autoritet. For de vanskelige og grenseløse barna er de av uvurderlig betydning.Skolen må videre innrette undervisningen på en måte som fremmer arbeidsro og konsentrasjon, og dermed læring. Mange skoler eksperimenterer med ny organisering og nye arbeidsformer som gir større opplevd frihet (og valgfrihet) for eleven og mer ansvar for egen læring. Det er fritt frem for å oppløse klassen: Eleven deltar gjerne i skiftende grupper, av varierende størrelse og sammensetning, de bytter stadig rom og lærer. Noen kaller det kreativt kaos(!). Slike tiltak gir økt status i den pedagogiske andedammen, selv om ingen kan dokumentere eller sannsynliggjøre at de gir økt læringsutbytte for elevene.

Voksenengasjement.

Istedenfor å kaste seg på de pedagogiske motebølgene må skolen innrette arbeidet etter de elevene den til enhver tid har. Gir vi elevene mer ansvar og frihet enn de er modne for å ta, svikter vi dem. Urolige barn trenger voksen ledelse og stabile grupper - gjerne klasser - der enkeltindividene får mulighet til å utvikle tilhørighet, vennskap, forpliktende relasjoner og samarbeidsformer. Vi må ikke overlate barna til seg selv: Det er feil medisin å dope barn og ungdom med valgfrihet og frihetsfølelse når det de trenger er økt voksenengasjement - det at voksne bryr seg, ser dem, setter grenser og bruker tid sammen med dem. Det handler ikke om å være en hard og kald diktator, men en trygg, varm, pålitelig og forutsigbar autoritet. Heldige er de barna som møter slike voksne både hjemme og på skolen.