Stadig flere gravide kvinner mottar nå reklamemateriale fra private firmaer som tilbyr lagring av blod fra navlestrengen i en egen navlestrengsblodbank. Etter en fødsel destrueres morkaken og navlestrengen eller de benyttes til nærmere undersøkelser. De private firmaene har egne jordmødre som kan møte på fødeavdelingene for å samle opp navlestrengsblodet og få det sendt til lagring i 15- 20 år. Firmaene reklamerer med at eget navlestrengsblod kan helbrede alvorlige sykdommer, dersom barnet skulle bli sykt. Dersom barnet senere skulle rammes av kreft, MS, sukkersyke eller annen alvorlig sykdom, lover firmaene at barnet kan helbredes med dets eget navlestrengsblod. For 15 000 kroner kan altså kvinnen kjøpe en slik "livsforsikring" for barnet. En vordende mor ønsker jo å gi sitt barn det beste, og føler derfor at hun må gjøre dette. Dessverre er hun grovt feilinformert, og hun kjøper en ubrukelig "livsforsikring".

Feilaktig og spekulativt.

Virksomheten og markedsføringen til de private navlestrengsblodbankene reiser en rekke spørsmål. Etter vår mening er firmaenes informasjon så feilaktig og spekulativ at den trolig bryter markedsføringsloven, den setter gravide kvinner i et håpløst moralsk dilemma, og den fraskriver firmaene ansvar for om navlestrengsblodet i det hele tatt kan benyttes i behandling. Etter å ha studert "bevisførselen" fra et firma, BioLante Cryo-Save Nordic, har Konsumentverket i Sverige nylig forbudt reklamen. To norske rapporter og én fra Europarådet samt et samlet medisinsk fagmiljø i inn- og utland er enig i at høsting og lagring av navlestrengsblod for eget bruk ikke har noen plass i medisinsk behandling. Rådet for legeetikk har også nylig uttalt at det er uforenlig med Etiske regler for leger å bidra til denne markedsføringen. Det er derfor mange grunner til at politikerne snarest må avgjøre hvordan de offentlige fødeavdelingene skal forholde seg. Markedsføringen til de private firmaene baserer seg hovedsakelig på tre typer medisinske og forskningsmessige publikasjoner, men feiltolker, feilsiterer og sauser dette sammen på en utilbørlig og spekulativ måte.

Alternativ til benmargstransplantasjon.

Som benmarg inneholder navlestrengsblod stamceller. Derfor har navlestrengsblod vært et alternativ til benmargstransplantasjon i drøyt 15 år. Men disse transplantasjonene innebærer overføring av stamceller fra en frisk giver til et annet individ (pasienten). Bruk av eget navlestrengsblod vil være galt ved en rekke av disse sykdommene. Så når firmaene bruker data fra transplantasjoner i markedsføring av behandling med eget navlestrengsblod, blir det uriktig og spekulativt.Egne stamceller kan benyttes som støtteterapi etter behandling av visse kreftformer med høye doser cellegift, men da høstes stamcellene fra pasientens benmarg eller blod. Det finnes ingen behandlingsprotokoll hvor stamceller fra pasientens eget navlestrengsblod benyttes. Så når firmaene sier at data fra støtteterapi etter cellegiftbehandling også gjelder for behandling med stamceller fra eget navlestrengsblod, så blir dette spekulativt og misvisende.I de senere årene har en lært at det også finnes stamceller i mange organer i kroppen. Det foregår en intens grunnforskning, også i Norge, for å forstå hvordan disse stamcellene fungerer, slik at de kanskje kan benyttes til behandling av skadet eller sykt vev i fremtiden. Det må dog understrekes at det er meget langt igjen til at behandling med stamceller kanskje kan bli en realitet, og det vil være mange skuffelser underveis. Så når firmaene ukritisk bruker data fra grunnforskningen og sier at stamceller kan brukes i behandling av en rekke sykdommer, så blir det som å selge skinnet før bjørnen er skutt - uten endog å være sikker på om det i det hele tatt finnes noen bjørn. Videre vil vi legge til at det er mye som tyder på at evt. fremtidige behandlingsprotokoller vil basere seg på stamceller som isoleres fra pasienten selv og ikke fra eget, lagret navlestrengsblod. Endelig er det ikke dokumentert at stamceller i navlestrengsblod tåler lagring ut over en tiårsperiode.

Et moralsk dilemma.

Firmaene vil tjene store penger på denne virksomheten. Deres innsats er høsting og lagring av navlestrengsblod, men de fritar seg ansvar for behandling i fremtiden. Gravide kvinner utsettes for et stort og utilbørlig moralsk dilemma når de leser brosjyrene. En gravid kvinne ønsker selvfølgelig det beste for barnet, og hun er i en sårbar posisjon. Nøktern og korrekt informasjon er det hun da trenger. Det er derfor kynisk å gå ut med en sterk, tendensiøs og følelsesladet markedsføring, spesielt når markedsføringen er basert på feilaktighet og spekulasjon. Videre er risikoen for å rammes av en alvorlig sykdom som eventuelt kan behandles med stamceller i løpet av de 10- 20 første leveårene så liten (beregnet til ca. 0,005 %) at "forsikringspremien" på ingen måte står i forhold til risikoen. Kvinnen (og barnet) vil derfor ha større nytte av å investere 15 000 kroner til andre formål.

Andre navlestrengsblodbanker.

Det skal nevnes at transplantasjon med navlestrengsblod fra et annet individ (en frisk søsken eller en ubeslektet donor) er en etablert behandling og et viktig supplement til vanlig benmargstransplantasjon. I Norge utføres disse transplantasjonene på Rikshospitalet. Dersom den fødende kvinnen allerede har et sykt barn som trenger transplantasjon, lagrer vi selv navlestrengsblodet fra det nye barnet for eventuelt å kunne bruke det til transplantasjon senere. Vi kan også transplantere med stamceller fra en av de over 180 000 navlestrengsblodenhetene som i dag er lagret i banker som er tilgjengelige for pasienter over hele verden. Disse navlestrengsblodbankene haringen ting med de private firmaene å gjøre.Hva bør fødeavdelingene gjøre? Innblanding av private aktører på offentlige sykehus er prinsipielt og juridisk vanskelig. Det er også uheldig at praksis varierer mellom sykehusene. Privat høsting og lagring av navlestrengsblod utføres noen steder allerede, dog trolig uten nødvendig avklaring om ansvarsforhold, kvalitetssikring etc. Det mangler skriftlig informert samtykke og avtaler mellom fødeavdelingene og de private firmaene. Forhold knyttet til pasientrettighetsloven og sykehusloven m.m. er uavklart. Det er videre viktig at fødeavdelingens helsepersonell kan konsentrere seg fullt og helt om mor og barn før, under og etter forløsningen, og uten problemer kunne ta de blodprøvene fra navlestrengsblodet som er medisinsk nødvendig. Vi anser dét som riktig ressursbruk. Endelig gjør manglende medisinskfaglig støtte saken enda vanskeligere.Helse- og omsorgsdepartementet lot i 2002 helseforetakene selv avgjøre hvordan de vil forholde seg til de private navlestrengsblodbankene. Dette har ført til ulik praksis ved landets fødeavdelinger. Ved Kvinneklinikken på Rikshospitalet er vi meget skeptiske til denne virksomheten.Det er nødvendig at politikerne snarlig tar et standpunkt i denne saken slik at Helse- og omsorgsdepartementet kan instruere de offentlige fødeavdelingene i hvordan saken skal håndteres. Politikerne har med de utredningene som foreligger tilstrekkelig grunnlag for å kunne ta sine beslutninger. I påvente av en endelig avklaring fra departementet vil vårt råd være at anmodningene om å høste navlestrengsblod for de private firmaene avslås, med begrunnelse i den lange rekken av uavklarte juridiske spørsmål og manglende medisinskfaglig støtte.Torstein Egeland, er seksjonsoverlege, Thomas Åbyholm er professor og klinikksjef ved Rikshospitalet.